Om følelser og moral

Tydeligvis har tildelingen av årets Fritt Ord pris avstedkommet debatter om mangt og meget, deriblant om vi har et slags  følelsestyrani i det offentlige ordskiftet.

Jeg mener at det er svært viktig å  blande inn følelser når man diskuterer noe som er vesentlig for menneskers liv, ja så og si konsultere sine følelser, særlig når man skal innta et moralsk standpunkt. Det er nettopp dette som kjennetegner den modne moralske personligheten, at han eller hun er i stand til å  bruke sin logiske tenkning samtidig som dette korrigeres av personens utvikling på det følelsesmessige plan. Uten å kjenne sine egne følelser godt og bruke disse, blir det ikke felt gode moralske dommer. Dette er gammel kunnskap både innenfor moralfilosofi og kristendom. Opplysningstidens mest markante moralfilosof Immanuel Kant mente blant annet dette. De katolske jesuitter likeså. Denne konsultasjonen med hensyn til egne følelser fikk til og med et eget navn, det ble en egen retning innen etikken kalt sinnelagsetikk. Her kan det være nyttig å minne om at etiske teorier gjerne er logiske og konsistente tankerekker som er viktige retningslinjer for hva som er god moral i gitte situasjoner. Moralen er det som foregår mellom mennesker og kan ikke alltid følge regler, logisk og konsistent slik som etiske teorier, i hvert fall ikke dersom man ønsker god moral mellom mennesker.Dette vil enhver mor eller far som elsker sitt barn nikke gjenkjennende til når de innser i en bestemt situasjon at reglene om å være konsekvent og tydelig må vike for trøst og forståelse, selv om barnet har gjort noe galt. Da har de konsultert sine følelser, og resultatet ble mange ganger bedre enn om reglene for oppførsel ble anvendt alene.

Tilbake til Kant, han som er  kjent for sine maximer som kan sies å være moralske leveregler, hvorav den mest kjente formuleringen er som følger: "Handle således at menneskeheten i din egen person såvel som i enhver annens person aldri kunne betraktes bare som et middel, men alltid samtidig som formål."

Med dette mener Kant at vi alltid i alle situasjoner skal betrakte og behandle oss selv og våre medmennesker på en menneskelig god måte, med aktelse for alles menneskelige verdighet. Å bruke andre bare for å oppnå noe for egen del, anså han som umoralsk.

Kant var også opptatt av at moralsk innsikt måtte knyttes til et grunnlag hevet over den subjektive, følelsesmessige preferansen og kalte dette for det kategoriske imperativ og grunnformelen for dette formulerte han slik:Handle bare etter den maxime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov.

Kant bruker her begrepet lov om det selvstyrende mennesket som gir seg selv moralske "lover" å følge. Ikke i den forstand at den enkelte bare kan finne på en slik lov etter eget forgodtbefinnende. Han mener faktisk at det modne moralske mennesket innser at for eksempel de ti bud er slike regler som vi kan gjøre til allmenne lover.

Men Kant opererte med et skille med hensyn til en legal (lovlig) moralsk handling og en  god moralsk handling. Derfor mente han at en moralsk handling kunne være legal dersom man bare fulgte moralske regler som for eksempel de ti bud, men at ikke alle handlinger ville bli god dersom dette var det eneste kriteriet. Han sier for eksempel at en kjøpmann som gir rett vekslepenger igjen til kundene sine handler legalt, men ikke nødvendigvis moralsk i egentlig forstand. Dersom kjøpmannen kun gjør dette for å holde på kundene, så handler han faktisk umoralsk. Dersom han derimot gjør dette uten å skjele til hvilke fordeler han måtte få av dette, er handlingen moralsk.

Jeg vil her nevne et annet eksempel som tydeliggjør Kants poeng. Eichmanns begrunnelse for sin delaktighet i jødeutryddelsene under den andre verdenskrig var at han handlet etter regler av plikt. Implikasjonen skulle da være at han ikke kunne straffes siden han bare hadde fulgt en ordre, men altså uten å selv "overprøve" hvorvidt denne ordren var god eller dårlig.

Kants maximebegrep representerer en persons identitet, de representerer ikke primært den enkeltes egne normer, men hvilke normer den enkelte faktisk tror på. Det at hans maximebegrep har en slik personlig karakter, gjør at vi kan skjelne mellom de kun legale fra de genuint moralske aspekter ved vår moralske praksis.

I den pågående debatten om følelsers tyranni, er det altså et avgjørende poeng om man inntar standpunkter for Nina Karin Monsens debattstil fordi man syns den er riktig eller fordi man ønsker å få satt homoaktivister og politikere på plass. Eller for den saks skyld dersom politikere inntar et standpunkt for homoaktivistene fordi det gir popularitet innenfor den grupperingen man mener å tilhøre.

Jeg har tidligere nevnt jesuittene, som faktisk ble miskjent i middelalderen for deres noe lemfeldige moralske dommer. Og det kan hende at dette var rettferdig, men hovedpoenget deres har kommet til heder og verdighet igjen i nyere tid. Deres poeng var at den enkelte situasjon som det skal handles moralsk i, har både noe allment men også noe genuint særskilt ved seg. Således vil derfor moralske regler bare kunne gi oss svaret om hvordan handle et stykke på vei. Enhver situasjon krever imidlertid en skjønnsmessig vurdering ut fra det spesielle i situasjonen. Og for at en slik vurdering skal bli god, må den gjøres av et godt menneske. En slik type tenkning kalles situasjonsetikk, eller dygdsetikk.

En slik type tenkning står også den norske filosofen Kari Martinsen for. Hun har ikke hentet inspirasjon fra jesuittene, men først og fremst fra den danske filosofen  og teologen Knud Løgstrup. I sin bok "den etiske fordring"  gjør han  seg til talsmann for en moralsk tenkning som fordrer av den enkelte at man reflekterer over de valg og handlinger man gjør, i bevisstheten om hvor viktige vi mennesker faktisk er for hverandre, hvilket maktforhold det er mellom oss mennesker. Uten tillit til hverandre, kan livet ikke leves ordentlig, det ville forkrøbles om vi på forhånd møtte hverandre med mistillit, tiltrodde den andre å forestille seg, å føre oss bak lyset. Vi utleverer oss til hverandre i tillit til at vi blir tatt imot på en moralsk god måte. Det er hovedregelen. Oppstår det mistillit, har dette en grunn, og slike grunner må vi reflektere over, selvkritisk.

Løgstrup sier:

Vi har aldri noe med et annet menneske å gjøre uten at vi holder noe av dets liv i vår hånd. Det kan være meget lite, en forbigående stemning, en opplagthet som vi får til å visne, eller som vi vekker, en lede som vi forsterker eller opphever. Men det kan også være skremmende mye slik at det simpelthen står til oss om den annens liv skal lykkes eller ikke.

Denne bevisstheten og ikke minst varheten i Løgstrups formulering, den henter vi fra vårt eget følelsesliv, fra våre levde erfaringer i samkvem med andre mennesker. I denne erfaringen tenker vi over hva slags følelser handlinger og holdninger avstedkommer hos oss selv, og denne refleksjonen sammen med våre kunnskaper om hvilke moralske regler vi faktisk tror på, bruker vi så når vi møter andre. Da er det avgjørende i moralsk forstand om vi ønsker å være  moralsk gode, eller om vi bruker logiske og legale argumenter bare for å sette noen på plass eller for å bli populær.