Verdidebatt

High Hopes

Pink Floyd har et album som heter The Division Bell. Der har de en sang som heter High Hopes. Dette er et innlegg om kristenkonservatisme, trosforsvar, atskillelse og håp.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mange menn på min alder liker musikken til Pink Floyd. Pink Floyd har et album som heter The Division Bell. Mye moll og samfunns- og menneskekritikk. De har en sang som heter High Hopes, som i tillegg til å være i moll har en oppbygning som i melodien og musikken får deg til å tenke på frihet og håp. Jeg er ikke sikker på om hvor mye ironi de selv legger i denne sangen. Jeg vil ut fra denne innledningen likevel skrive litt om atskillelse og håp.

For i denne jula har det kommet ut et velskrevet essay om konservative kristne av Bjørn Stærk. Mange av oss kristne som føler vi hører hjemme i denne båsen synes det var godt å lese det. Endelig en som forstår oss litt og som viser ekte toleranse, ikke den velkjente intolerante toleransen. Andre, som Trond Bakkevig, sier i Vårt Land at man må passe på at ikke de konservative kristne får en offerrolle. Implisitt; han er redd for at de konservative kristne, som han selv tydeligvis ikke vil tilhøre, skal få større innflytelse igjen. Andre, som generalsekretæren i Normisjon, Rolf Kjøde, sier i Dagen at han er glad for essayet og legger vekt på det Stærk skriver at han mistet troen bl.a. fordi han ikke kunne begrunne den kristne troen rasjonelt. Kjøde ser derfor viktigheten av å fortsette vekten på trosforsvar som både Davidsen, Ottosen og endel kristne forlag allerede legger vekt på. Det er jeg enig i.

Men. Jeg vil utfordre oss til å gjøre det viktigste først og fremst i tillegg til de andre viktige tingene. Det ene skal gjøres og det andre heller ikke være ugjort. Tiden vi lever i preges av moralsk forfall, der kristne verdier er på defensiven og der den generelle angsten og forvirringen blandt menneskene rundt oss er stor og tiltar. Da er det god grobunn for fordommer, hat og undertrykking. Minoriteter som kristne og jøder er ekstra utsatt viser historien oss. Ja, offerrollen er ofte blitt påtvunget oss. Vi må derfor kjempe mot denne utviklingen. Det gjøres også med trosforsvar.

Men som vi vet, mennesket er ikke bare fornuftig og rasjonelt. Nei, vi er åndsvesen med sjel og sterke følelser og psyke som ofte tar styringen over fornuften. Sjelden vinner fornuften i kampen mot begjær og frykt. Det er hardt å innrømme for oss som setter slik pris på fornuft og argumenter. Men livet viser oss at nettopp slik er livet. Vi må derfor regne med å tape kampen for den kristne troen i samfunnet hvis vi alene vil basere kampen på argumenter og trosforsvar. Men det hører med ja, og vi kan gjøre mer av det.

Så hva bør vi først og fremst besinne oss på? Tilliten til Herren og hans ord. Ikke overraskende for oss som leser Bibelen der dette blir gjentatt som hovedtema igjen og igjen. Mens vi kjemper for troen i samfunnet må vi huske på hvem som er Gud, Herren, som alene vil fryktes og elskes. Han har gitt oss sitt ord som vi skal høre og holde. Han vil ikke at vi skal frykte for det som skjer i samfunnet rundt oss og han vil ikke at vi skal elske det som er i verden og hva verden kan gi oss av fremgang og ære.

Det er en tid for alt. Tid der den kristne troen blir verdsatt og tider der den kristne troen blir hatet. Men i alle tider blir de hatet og forflugt, de som elsker Jesus, hans vitnesbyrd i Bibelen og lever for ham. Guds rike går sjelden frem i det samfunnet der den kristne troen blir respektert og verdsatt i samfunnet. Det ser vi i historien. Da den kristne troen ble offisiell tro i Rom gikk den kristne troen tilbake i Romerriket og pervertert. Men det hadde sin misjon. Den kristne troen ble spredd i hele den kjente verden. Samtidig er det lett å se i historien at det er der de kristne er forfulgt, men likevel holder fast på Guds ord og lever etter det, at den sanne troen går frem. Det ser vi også ved forbildene for oss ved menighetene i Filadelfia og Smyrna i Bibelens siste bok.

Troens grunnlov er hvetekornets lov. Vi må være villig til å legges under overflaten, skjules, oppløses, dø. For å bære frukt og selv også stå opp til Livet. Så enkelt og så forferdelig vanskelig for vår lidelsessky natur. Gud alene vil ha æren. Når jeget og naturen vår som vil æres og likes av andre mennesker, dør, kan Gud gjøre under hvis håpet og tilliten til Gud ved Guds ord får slippe til.

Så la oss klynge oss til Guds ord, og spesielt ordet om Jesus død for oss på korset og levende for oss i Himmelen. Der er han vår rettferdighet for Gud og går i forbønn for oss. Se på Jesus der!

Videre la oss leve ut ordet om kjærlighet, sannhet og tilgivelse i hverdagen slik at våre medmennesker merker det. Da er vi en avgjørende forskjell i livet til noen. Det er nåde over nåde.

Bibelen er klar på at før Jesus kommer igjen er den kristne troen på jorden nærmest skjult for verden. Jesus selv spør om troen er på jorden når han kommer igjen. Så vi skjønner at de kristne vil tape kampen i samfunnet i tiden før Jesu gjenkomst. Slik var det da Jesus kom første gang også. Det var kun en liten rest igjen av sanne troende i Israel. Den mørkeste tiden for troen på jorden hittil. Da kom Jesus. Slik vil det også være før det andre komme. En mørk tid på jorden. Kun en rest igjen av troende. Mange troende er drept eller troen hos de kristne er drept av bekymringer, rikdom og verdens lyst. Men da kommer Han som komme skal. High Hopes. Men også atskillelse. Det store skille. Hører du klokkens klang? Division Bell.

Men ennå er det dag. Vi må plante epletreet selv om verdens ende er i morgen, som Luther sier. Det er ennå mye å vinne. Troens frukter i det nære og i det store. Men frukten kommer ikke uten i livet med Guds sønn og Guds ord. Og det er den store gave og den største seier: Å kjenne Jesus og være kjent av Ham. Å ha navnet vårt skrevet i Livets bok i Himmelen. High Hopes.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt