Når DnKs prester tramper på det hellige

Nok en gang presenterer studentpresten Gyrid Gunnes grove pubertale rølp forkledd som teologisk argumentasjon. Jfr hennes nye bok. Ref. Vårt Land.

I dagens avis, så sier studentpresten i DnK Gynnes at hun har sluttet å være menighetsprest fordi hun anser det som blasfemisk (!) at Gud i DnKs iiturgi også omtales med mannlige språkkategorier - selv om de er direkte sitater fra de Hellige tekster selv. Hun mener f.eks., at dette underslår kompleksiteten i Gudsbildet.

Men at denne kompleksititeten kommer rikelig frem ellers, både ved hjelp av salmetekster, bibeltekster, språklige metaforer i prekener og ellers velger hun selvsagt å se bort ifra. Hun mener at språkbruket i den kirkelige liturgien "rett og slett er forkastelig" (!). Intet mindre.

At Gud på mange vis er hevet over vår forestillingsverden er en sannhet som kirkens teologer for lengst har tatt til seg. men dette er ikke nok: Hun er ute etter å forandre, og her skal intet middel få ligge ubrukt.

Videre benytter presten og hyrden Gynnes det folkelige vulgærnavnet på det kvinnelige kjønnsorgan (!) som benevnelse på Gud...

Det er garantert flere som ikke vil gå til alters for å motta brødet og vinen når man vet hva Gurid Gynnes qua prest og hyrde legger i de begreper om Gud som dér benyttes... Nettopp der man er som mest åpen og sårbar.

At hun her sårer over måte vet Gyrid Gynnes godt: Det er nettopp blasfemien som er hennes middel; noe hun ikke bare innrømmer, men fremhever som et viktig og nødvendig virkemiddel i kirken. Hun mener for øvrig at kirken burde ansette blasfemikere og skriver om "blasfemiens stolte tradisjon"...

(Se for øvrig     http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread306351/   )

I hennes pubertale, puerile og primitive kamp for å bli lyttet til og inkludert som radikal feminist begår hun akkurat de feilene hun mener å ta avstand fra: Hun tramper på manges indre hellige rom. Hun vil at hennes nye språkbruk og teologiske vinklinger etc skal aksepteres, men aksepterer ikke det som mengder av kristne faktisk ikke har så store problemer med; nemlig den vedtatte liturgien som benyttes. De får nå desto verre melding om at det de anser som det kirkelige språket, som nærmer seg det hellige og uutsigelige, faktisk er forkastelig. Intet mindre. Å trampe på andre for å få dem til å lytte er som oftest bortkastet energi og ikke minst mer primitivt enn det hun hevder å ta avstand fra: Fordi hun intenderer å bedrive blasfemi og trampe på de andre - noe hun faktisk innrømmer åpent som legitime virkemidler i kirken (!) Ut over dette gjør man det man hevder å genuint ha på hjertet en solid bjørnetjeneste og man sperrer for den kommunikasjon man egentlig mener å invitere til.

Einar Gelius måtte forlate sin stilling - ikke fordi han er mann (dvs kjønnsrelatert oppsigelse) ; og det måtta han med god grunn. Her med Gyrid Gunnes ser vi et eksempel på en annen prest som nå snarest bør fratre sin stilling. Det finnes garantert andre posisjoner i menighetssammenhengen hun kan gjøre en bedre innsats i. Men DnKs ledelse er vel for feige. De våger nok ikke å behandle en kvinnelig prest slik de bør - "Bør" fordi det handler her ikke om Gynnes som kvinne, men om en ikke ubetydelig inflatorisk selvoppfattelse og blindende idealisme på grovt feilspor av en prest som ser blasfemien som adekvat virkemiddel og kirkelig språk. Og det er presterollen som hun her bør fratas: Hun kan langt bedre fortsette sin kamp på andre arenaer. Her ved en oppsigelse av Gynnes er som nevnt ikke snakk om kjønn, noe Gunnes bør si seg enig, men om å svikte sitt oppdrag qua prest og hyrde grovt.

Men det spørs om Gynnes evner å se det slik. Når enkelte ikke får spille ut sine dramaer og pubertalt trampe frem som de vil fører det ikke sjeldent med et ikke ubetydelig martyrkompleks og som lidende offer for det hun blindt hevder er problemstillingen. Det hele blir en selvoppfyllende profeti som hun selv bevisst legger opp til.

I møte med omverden hviler Guds omdømme på kirkens skuldre, og dette omdømmet har kirken selv gang på gang ødelagt. Presten Gyrid Gunnes´ valg av metoder og ord er langt på vei med på å forsterke mismotet og fortvilelsen over DnK, fremfor å gi lys og åpne for fellesskap og dialog der det trengs. Mismotet oppstår ikke minst når kirken feigt ikke våger å stå frem som den motkraft den er satt til å være, men heller gjenspeiler kuturen fremfor å endre på den, endre den sakte og konstruktivt som en surdeig. Man tilpasser seg heller populærkulturen på alle måter, også språkmessig og kirkelig, fremfor å fremstå som en tydelig kristen motkultur. Gyrid Gunnes valg av metoder og virkemidler er direkte ødeleggende for å gi rom for evangeliet, for DnK, for kirken i enhver forstand. Hun bør fratre sin stilling.