Apropos kirken og beklagelser for ikke å ha vært levende til stede

Lederne i Den norske Kirke beklager, beklager og beklager igjen: både i forhold til jødene, til NS-barna, til taterne og andre. Kirkens ledelse innrømmer m.a.o. ikke å ha vært et redskap for Kristus gjennom sin historie. Kirkens ledelse bekjenner at den snarere har sviktet - til dels grovt. Og det er da man kan lure: Hva kommer denne passiviteten, populismen, feigheten og svakheten av? Fra en kirke, som altså skal være repreesentant og kanal for den mest sprengende og gjennombrytende kraft i verden, nemlig Guds kjærlighet selv?

De kristne ber til Gud om forandring, men glemmer at det er de som ER forandringen. Hva kommer det av at man tror på Gud, men ikke helt regner med Ham i sitt eget liv eller i samfunnet lenger - slik at man våger å bryte med vanetenkningen og bryter opp tomgangen? Fremfor å våge å stå opp og være en levende motkraft har mange i kirkens ledelse og medlemmer gjort sitt til å harmonisere kirkens liv med tyngdepunktet i samfunnsutviklingen. Man vil være en kristi kirke og representant, men man vil ikke betale prisen. Saltet ser ut til å  ha mistet noe av sin kraft, kan man beklageligvis trygt hevde. Og det ser også dessverre ut til flere steder at folk er i ferd med å trampe det kraftløse saltet under sine føtter.

Opplever man først Gud som alles fader, så stiller det oss i et langt mer radikalt ansvar for medmenneskene enn det noen antiseptiske intellektuelle termer og politiske korrektheter gjør. Det narcisistiske preget på flere og flere må ses som råtne frukter av det overflodssamfunnet som alt for lenge har dominert samfunnsutviklingen.

Resultatet kan også ses på den relasjonsløshet eller tribalisering som tydeliggjøres alle vegne. Alt er relativt og det eneste virkelige i den noe kalde og fiendtlige verden er vårt eget jeg og den identitet man klamrer seg fast i. Med kort lenke er man ledet av hva som kan synes å være til vår fordel og til det motsatte. Jeget er midtpunktet, omkranset av jegtanker. Ordene "fader vår" (VÅR far, ikke MIN far) kan som en metallsaks som befrir oss fra lenken og gir oss friheten fra selvets egosentriske grøfter. Etter som Guds rike er der Guds vilje rår, så ber vi i "fader vår" faktisk om noe omveltende, for oss selv som for omgivelsene. Vi ber om det som faktisk skulle gi livet en sann mening.

For Jesus er Guds rike fremfor alt en frigjøring, en frelse, dvs å bli reddet fra de nedbrytende kreftene. Det er erfaring, valg - overgivelse. Guds rike er altså erfaring. Vår aktive (!) deltagelse i "la din vilje skje", vår medvirkning, får nettopp sin verdi gjennom gaven at vår vilje er fri. Gud strir mot og bekjemper det onde; med "la din vilje skje" velger vi ikke bare side, men melder oss som aktive deltagere i denne prosessen.

Allerede i GT ser man at profetene så Guds vilje i relasjon til nyskapende virkomhet. Til vitalt, tålmodig arbeide utført i Guds rikes tjeneste. Å så et frø, som vokser til et stort beskyttende tre som fuglen kan bygge sitt rede i, er et tålmodighetsarbeide - det tar år på år. Vi kan bare være Guds redskap og hender når vi lar Guds vilje prege vårt forhold til vår neste. Men av en eller annen grunn er det lettere å bry seg om lidende langt borte, enn den og de vi møter på hjemmebane.

Vår reaksjon på et møte med Kristus´blikk er ikke helt uventet: Vi forsøker å vende trusselen mot våre posisjoner gjennom å holde Hans fordringer på armlengs avstand; ikke minst gjennom diskusjoner og debatt.

Kjærlighet er selvovervinnelse; og Kristus kan gi oss kraften til dette. Hvorfor velger vi da like vel å forsette i de samme sporene?