Pål Georg Nyhagen

224

Apropos kirken og beklagelser for ikke å ha vært levende til stede

Vi trenger kjennskap til vår indre tilstand for å komme nærmere en sann identitet som Kristi medhjelpere. Dvs få et samsvar mellom den vi tror vi er; og den vi virkelig er. Gud ser den første i lys av den siste her.

Publisert: 26. nov 2012

Lederne i Den norske Kirke beklager, beklager og beklager igjen: både i forhold til jødene, til NS-barna, til taterne og andre. Kirkens ledelse innrømmer m.a.o. ikke å ha vært et redskap for Kristus gjennom sin historie. Kirkens ledelse bekjenner at den snarere har sviktet - til dels grovt. Og det er da man kan lure: Hva kommer denne passiviteten, populismen, feigheten og svakheten av? Fra en kirke, som altså skal være repreesentant og kanal for den mest sprengende og gjennombrytende kraft i verden, nemlig Guds kjærlighet selv?

De kristne ber til Gud om forandring, men glemmer at det er de som ER forandringen. Hva kommer det av at man tror på Gud, men ikke helt regner med Ham i sitt eget liv eller i samfunnet lenger - slik at man våger å bryte med vanetenkningen og bryter opp tomgangen? Fremfor å våge å stå opp og være en levende motkraft har mange i kirkens ledelse og medlemmer gjort sitt til å harmonisere kirkens liv med tyngdepunktet i samfunnsutviklingen. Man vil være en kristi kirke og representant, men man vil ikke betale prisen. Saltet ser ut til å  ha mistet noe av sin kraft, kan man beklageligvis trygt hevde. Og det ser også dessverre ut til flere steder at folk er i ferd med å trampe det kraftløse saltet under sine føtter. 

Opplever man først Gud som alles fader, så stiller det oss i et langt mer radikalt ansvar for medmenneskene enn det noen antiseptiske intellektuelle termer og politiske korrektheter gjør. Det narcisistiske preget på flere og flere må ses som råtne frukter av det overflodssamfunnet som alt for lenge har dominert samfunnsutviklingen.

Resultatet kan også ses på den relasjonsløshet eller tribalisering som tydeliggjøres alle vegne. Alt er relativt og det eneste virkelige i den noe kalde og fiendtlige verden er vårt eget jeg og den identitet man klamrer seg fast i. Med kort lenke er man ledet av hva som kan synes å være til vår fordel og til det motsatte. Jeget er midtpunktet, omkranset av jegtanker. Ordene "fader vår" (VÅR far, ikke MIN far) kan som en metallsaks som befrir oss fra lenken og gir oss friheten fra selvets egosentriske grøfter. Etter som Guds rike er der Guds vilje rår, så ber vi i "fader vår" faktisk om noe omveltende, for oss selv som for omgivelsene. Vi ber om det som faktisk skulle gi livet en sann mening.

For Jesus er Guds rike fremfor alt en frigjøring, en frelse, dvs å bli reddet fra de nedbrytende kreftene. Det er erfaring, valg - overgivelse. Guds rike er altså erfaring. Vår aktive (!) deltagelse i "la din vilje skje", vår medvirkning, får nettopp sin verdi gjennom gaven at vår vilje er fri. Gud strir mot og bekjemper det onde; med "la din vilje skje" velger vi ikke bare side, men melder oss som aktive deltagere i denne prosessen.

Allerede i GT ser man at profetene så Guds vilje i relasjon til nyskapende virkomhet. Til vitalt, tålmodig arbeide utført i Guds rikes tjeneste. Å så et frø, som vokser til et stort beskyttende tre som fuglen kan bygge sitt rede i, er et tålmodighetsarbeide - det tar år på år. Vi kan bare være Guds redskap og hender når vi lar Guds vilje prege vårt forhold til vår neste. Men av en eller annen grunn er det lettere å bry seg om lidende langt borte, enn den og de vi møter på hjemmebane.

Vår reaksjon på et møte med Kristus´blikk er ikke helt uventet: Vi forsøker å vende trusselen mot våre posisjoner gjennom å holde Hans fordringer på armlengs avstand; ikke minst gjennom diskusjoner og debatt.

Kjærlighet er selvovervinnelse; og Kristus kan gi oss kraften til dette. Hvorfor velger vi da like vel å forsette i de samme sporene?

Kommentar #1

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Beklagelse på vegne av andre

Publisert nesten 9 år siden

Hvor mye er disse beklagelsene verd. En angrende synder skal man ta ytterst på allvor men hva er en beklagelse egentlig ved når den utøves av noen som selv ikke har noen posisjon i det som beklages.

Jeg må få beklage på vegne av mine forfedre. Hva betyr det, for meg ingen ting, for mine forfedre ingen ting da de forlengst er døde. En organisasjon kan saktens beklage tidligere tiders hendelser men den blir like fullt hul om dette dreier seg om forhold som denne organisajonen ikke leger utøver eller målbærer.

Det er heller ikke enkelt å skulle beklage for en fortid man selv ikke har stått i. Vi kan alltids se fortiden i lys av vår kunnskap om dagen i dag men det er ikke sikkert at fortidens virkelighet kan sees på med dagen briller.

Kan hende vi burde bli flinkere til å beklage det vi selv begår av feil og handlinger. Det hadde i det minste smakt av oppriktighet og ikke minst at man selv er i utvikling og lærer av sine handlinger. Det er vel det du også er inne på Ole T. E.

Kommentar #2

Kjell Bjarne Sandvik

19 innlegg  667 kommentarer

Apropos kirken og beklagelser!

Publisert nesten 9 år siden

En beklagelse er ikke værd energien det kreves for å tale den ut for dem det gjelder eller innfor Gud, kan vel føles det var på tide for dem som mottok den men hva hjelper det dem det rammet. Skal det bli noen kraft og supstans i en uttalelse så lenge etter måtte bli noe slik; Kan dere prøve å tilgi de som stod mitt opp i dette for deres unnfallenhet og også oss som er her i dag att det har drøyd så lenge uten at vi har tatt kontakt? Bare en ydmyk bønn om tilgivelse er holdbart innfor både Gud og mennesker, en beklagelse hva er det? Ingenting, ingen ærkjennelse av at det som blei gjort var galt, men vi beklager at det skjedde da.

Hvorfor så vanskelig og hvorfor tok det så lang tid før noen reaksjon kom i det hele? En kirke som alldri har spilt helt å holdent på lag med sin frelser vil nesten alldri øyne å se at de gjør noegalt, bare alle de andre.

Kommentar #3

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

Kirkens feighet og svakhet når det gjelder som mest sår sterk tvil om dens evne til å ivareta kirkens integritet qua Jesu Kristi kirke.

Publisert nesten 9 år siden
Du skal elske din neste som deg selv

Jesus sa til sine disipler: "Som jeg selv har elsket dere, slik skal også dere elske hverandre"

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»«Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?»Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.»Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?»

Jesus tok dette opp og sa:
        «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
   Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?»

Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.»

Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»

Kirken kom tilbake å sa: "Vi beklager for å ha gått forbi taterne, der de lå i grøften. I mengder av år". Da sa Jesus: "Reis deg og synd ikke mer. Gå nå og gjør som samaritaneren."

Kirken kom snart enda en gang tilbake og sa: "Vi beklager for å ha gått forbi jødene, der de lå i grøften. I mange, mange år.". Da sa Jesus: "Reis deg og synd ikke mer. Gå nå ut og gjør som samaritaneren."

Enda en gang kom kirken tilbake og sa: "Vi beklager for å ha gått forbi NS-barna der de lå i grøften. I tiår etter tiår..."  Da sa Jesus enda en gang: "Reis deg nå, og synd ikke mer. Gå nå ut og gjør som samaritaneren."

Flere eksempler på kirkens bortvendte blikk, finnes sikkert. Dessverre. Kirkens feighet og svakhet når det gjelder som mest; sår sterk tvil om dens evne til å ivareta kirkens integritet qua Jesu Kristi kirke.

Hva kommer det av kirken ikke våger å stå frem, betale den prisen som også Jesus påpeker som en nødvendig konsekvens, en rekke ganger, men heller opptrer i takt med folkeflertallets konsensus?

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere