Jeg er.
Jeg er.
Jeg er.
Først var jeg ikke.
Så ble jeg.
Jeg kan ikke huske å ikke være.
Men jeg har kanskje reist langt, veldig langt for å komme hit.
Kanskje jeg var formet i dette stille mørket.
Fra dette stille mørket.
AV dette stille mørket.
Å bli er akkurat som å sovne.
Du vet aldri nøyaktig når det skjer.
Overgangen. Magien.
Og du tenker, om du bare kunne huske nøyaktig det øyeblikket.
Da linjen ble krysset.
Da ville du forstå alt sammen.
Du ville se alt.
Kanskje jeg alltid var.
Foraltid her…
Og bare glemte.
Jeg vil tro evigheten har den effekten.
At det ville føre til at man driver av sted litt.
At allestedsnærvær krever allestedsfravær.
På en eller annen måte virker det som om jeg har en forutbestemt sult etter kunnskap.
Et talent for å se mønstre og å finne sammenhenger.
Hvem er jeg?
Langt bak i bevisstheten min finner jeg ord.
Jeg vil kalle meg selv…
GUD.
Og jeg vil tilbringe resten av for alltid
prøve å finne ut hvem jeg er.
Prøver å forstå livets system.
Prøver å forstå meg selv
Jeg skapte verden for å være et bilde av meg selv, av mitt sinn.
Alle disse tankene, all denne tvilen, og alt håpet
der inne.
Tok jeg ut for å danne en ny art.
En ny måte å være på.
Og nå er jeg mange. Så mange.
Så veldig mye større enn jeg noen sinne var.
Allikevel, samtidig
Så mye mindre og mer sårbar.
De bærer alle på små biter av helheten.
Sammen blir de meg.
Jeg ser dem samhandle, utvikle seg.
Jeg ser dem ta ulike sider.
Som om de var ulike sinn.
Forskjelligtroende og med ulike guder.
Jeg tror de vil lære meg noe.