Verdidebatt

Kristenliv anno 2012

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

På en scene i en av byens menigheter, står en av pastorens "tjenere" og har ukens kollektpreken. Han forklarer at Gud vil at vi skal gi og hvorfor. Dersom man "sår" i tro, så vil man også bli velsignet tilbake. Men velsignelsen ligger ikke i det å gi, men i det at man får penger tilbake, avhengig av hvor mye man gir.

Pastoren entrer så scenen. Han forkynner om nåden og livet i Kristus. Det er herlig. Det er oppmuntrende. Gud er god!

Etter møtet samles man i menighetens kafè, snakker om uken som har vært, dagens preken og kanskje litt om hvordan man har det. Og så går man hjem til seg og sitt.

Mandagen kommer, man går til jobb eller sysler rundt i huset. Setter seg i bilen og går på en handlerunde, siden det nærmer seg jul. Familieliv, frakte barn til og fra barnehage, lekselesing og husarbeid. Og sånn går nu dagan.

Midt oppe i alt dette, har man troen på Gud. Man tenker på ham, synger kanskje til ham i bilen på vei til jobb, ber en bønn i løpet av dagen og ber aftenbønn og leser en bibelhistorie sammen med barna på kvelden. Koselig!

Det "ubehagelige" som står i bibelen, hopper man glatt over, eller omformulerer det, slik at det passer inn i a4livet man lever. Det Jesus sa om at "den som vil følge etter meg, må gi avkall på alt han eier" tolkes "symbolsk", det betyr at man skal ikke ha sin kjærlighet i det man eier. "Løpet" som Paulus skriver om at man skal fullføre, innebærer ikke nødvendigvis noe forkynnelse av evangeliet, men heller "kampen" om å ikke synde eller synde minst mulig. Helst ikke i det hele tatt. Men det er umulig.

I vår behagelige virkelighet, er det vanskelig å leve kristenlivet etter bibelens "oppskrift". Vi risikerer ikke liv og helse for evangeliets skyld. I verste fall risikerer vi bare å bli latterliggjort, noe som vi veldig ofte kan takke oss selv for. Vi gir ikke en tøddel av det vi eier til de fattige, men ber heller en bønn om "fred i Midt-Østen og at alle i Afrika må få mat". Vi ber for vår egen samvittighets skyld, noe som ikke gagner oss selv en gang.

Så, har jeg noen løsninger? Siden jeg er så ... besservisser? Næ!

Men jeg tenker at man burde være ærlig på disse tingene. Og kanskje ikke være så sikker på at man alltid har begge beina innenfor hos Gud(?) Jeg er ikke sikker i det hele tatt. Men jeg har jo et håp... Og håpet skjemmer ingen...

(også publisert her: http://tro-og-tvil.blogspot.no/ )

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt