Palestinerne og israelerne. Og oss... Alle er vi medmennesker.

En midtøstendebatt som til de grader er og blir polarisert som den norske; er dømt til å fortsette i det uendelige. Fordi begge ytterligheter lever- og legitimeres av den motsatte posisjonens argumentasjon og påstander. En rekke ofre på begge sider av konflikten "illustrerer med moralsk tvingende evidens" den ene partens sak. I den norske debatten er arenaen allerede klargjort; hvor roller og posisjoner nærmest er avgjort og definert forut for ytring. Dessverre ser det ut til at flere velger å bygge opp under den farlige og ødeleggende polariseringen som i den norske debatten alt for lenge har fått danne dype lite livgivende skyttergraver på begge sider. Som enkelte påpeker går det an å være enig i deler av Hamas´ kritikk av den israelske undertrykkelsen av palestinere i Israel generelt og ikke minst lide med de familier som får sine liv ødelagt under krigføringen. Men altså like vel ta klart avstand fra Hamas (samt andre radikale islamister) som en del av den politiske og militære løsningen. Å ikke ta avstand fra slike radikale politisk-religiøse gruppers  løsninger og agendaer, selv om man kan sympatisere med deler av slike gruppers Israelkritikk,  viser seg nå etter mange tiår å være et grovt feilgrep; fordi slike radikale religøse/politiske grupper klart ikke har vært og kan være del av noen omforent løsning, men i høyeste grad er de en stor del av problemet. Og med den prisen den palestinske og israelske befolkningen har fått betale gjennom tiårene burde det nå være på tide med en fornuftig nyorientering for flere. Virkeligheten er den øverste dommer.

Å solidarisere seg med den palestinske sivilbefolkningen betyr altså ikke nødvendigvis at man samtidig mener at Hamas´ løsning, nemlig en radikal islamistisk stat, er et akseptabelt og troverdig alternativ for et faktisk ytterst lite (!) geografisk område som skal huse både muslimer, jøder, kristne m.fl.. (Til sammenligning: Fylket Hedmark er faktisk litt større enn hele landet Israel. Ergo er det kun én løsning som gjelder: Sameksistens; det du gjør mot din nabo rammer nemlig umiddelbart deg selv.) Å solidarisere seg med den palestinske befolkningen betyr heller ikke med matematisk konsekvens at man dermed er i mot de rettigheter den israelske stat og befolkning faktisk har i følge folkeretten.

Og ikke minst gjelder det omvendte, som nevnt tidligere:

At man solidariserer seg klart og bestemt med jødene og den israelske staten betyr ikke at man verken er I MOT palestinernes rettigheter eller støtter den lidelse de utsettes for. Å solidarisere seg med jødene og den israelske statens rettigheter betyr heller ikke at man "er enig i" eller støtter alt negativt og destruktivt som palestinerne erfarer. Islamsk militant radikalisme kan ikke være del av noen løsning som jødene noen gang kan forventes å akseptere.

Solidariserer man seg for mennesket på den ene siden i humanismens og/eller Guds navn, så betyr dette umiddelbart at man har solidarisert seg med medmennesket på motsatt side av enhver eksisterende grense.

Man ser det man ser fra sin side av "gården": Det er både trist og tragisk at man av de lidenskapelige og meningssterke deltagerne i den norske debattvirkelighet til de grader nærmest tvinges inn i ett av to hjørner i den militærpolitiske bokseringen. Nettopp dette er diskvalifiserende fordi virkeligheten handler verken om dem eller oss; men om alle.

Om oss alle.

I den palestinske guttens, og den jødiske jentas øyne ser man det samme lys, håp og rett til liv, som vi ser i våre egne barns øyne. Det er på tide å ta dette inn over seg. Det handler om mennesket;

-medmennesket.

Som Ronja røverdatter fattet mot og hoppet over den dype avgrunnen, Helvetesgapet, til "de andre" på den andre siden bør og må vi deltagende se om vi finner og gjenkjenner det samme lys som hun fant i sitt hjerte og samtidig gjenkjente i de andres.

Og endelig hoppe.

Tør du?