Verdidebatt

Selvutslettende tro

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I avisen Dagen, stod det nylig en artikkel om menigheten Levende Ord i Bergen, og "tiden etter".

Jeg skal ikke si så mye om akkurat den menigheten, men jeg vil si litt om tankegangen, som fortsatt lever i beste velgående blant mange kristne.

Jeg har selv vært "radikal" kristen. I så stor grad at det gikk på bekostning av både venner og familie. De tok til slutt avstand fra meg og alt jeg stod for, fordi jeg i min "brennende iver" etter å få dem over på rett side, støtte dem fra meg. At de ikke ville ha mer med meg å gjøre (eller minst mulig) var helt greit, for Jesus sier jo at "den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv". Så, jeg gjorde det. Jeg mistet meg selv, i ønsket om å komme så nærme Gud som mulig. For de som levde virkelig nærme Gud, fikk også oppleve det "overnaturlige". Og de som ga 100%, de som var brennende, skulle bli rikelig velsignet, "gå fra seier til seier" og "fra herlighet til herlighet" (hva nå enn det betyr).

Det var ikke snakk om å være "halvhjertet" eller "ha en fot i verden og en fot hos Gud", - underforstått: Rører du alkohol, går på diskotek eller i det hele tatt noe som kan tolkes som "verdslig", både " i tanker ord og gjerning", da er du "lunken" og på god vei bort fra Gud. Og "velsignelsene" uteblir, kanskje du til og med blir syk(!) Med andre ord: Ulydighet mot det (man tror) står skrevet, straffer seg.

Jeg ser denne forkynnelsen fortsatt, egentlig over alt. Der man aldri blir bra nok, der man må "være på vakt" og der man for all del ikke må se på feil tv-programmer, lytte til feil musikk, henge med feil mennesker. Alt dette er sånt som kan dra oss bort fra Gud eller som gjør at "ånden trekker seg unna".

Og sånn lever man livet på "tå hev". For dersom man tar troen seriøst, og det gjør man jo helst, og kanskje spesielt i de sammenhengene der man forkynner "enten er du med oss eller mot oss", så gjør man jo også alt det man kan for å holde seg "brennende". Og resultatet av en slik forkynnelse, blir ofte at "lyset slukner" helt.

Det har tatt noen år for meg å innse at kristen tro umulig kan handle om å gå på akkord med alt man står for. Det kan umulig være sånn at man skal utslette sin egen samvittighet, for å bli godtatt av en Gud som (for det meste) glimrer med sitt fravær.

Så, hva er det da? Hva er kristenliv?

Jeg fant til slutt "min vei", selv om det fortsatt er mange ubesvarte spørsmål. Jeg stresser ikke mer, "streber" ikke mer. Men jeg har et håp, som bibelen gir til alle som tror: Håpet om en ny himmel og en ny jord.

Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. 2 Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. 3 Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. 4 Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt