Verdidebatt

Du skal forakte din neste som deg selv (?)

Individualiseringen på vei mot autonomi har også sin kalde skyggeside. En side som kan utvikle seg til et skremmende kaldt og ondt samfunn. Fremfor å bevisstgjøre seg skyggesidene har den enkeltes fordeler av utviklingen bllndet hjertets øyne.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi lever i en tid hvor individualiseringens skyggesider har rammet vår neste og fellesskapet. Gamle- som nye medier har fritt og forlokkende åpnet for  å gi enorme rom for en adferd som tidligere med rette ble ansett som uakseptabel oppførsel; for eksempel stygg sladder og direkte ondskap. En smålig og ondskapsfull adferd som tidligere kom til uttrykk i en-til-en-situasjoner, eller i små grupper – og dermed var lett å avgrense - har nå invadert de offentlige rommene; sågar forkledd med legitimerende positive merkelapper og begrunnelser. Gamle- som nye medier har utviklet seg til regelrette gapestokker som ikke sjeldent rammer mer enn grovt, for ikke å si voldsomt. F.eks. var Tønne-saken i 2002 et lite forvarsel, som dessverre ikke ble tatt med på veien videre. Politikeres og andre kjendisers feiltrinn eller påståtte feiltrinn, osv, på den ene siden pluss tabloidjournalistenes grafsing og høyst provisoriske sannheter på den annen side ble mer og mer en naturlig del av hverdagen i mediene. Ikke minst med "journalistisk gravevirksomhet"s bruk av (ofte tilranet) data hentet frem gjennom å skyve oss leseres "informasjonsbehov" foran seg. Alt dette har i visse tilfelle utviklet seg til en livsfarlig kombinasjon.

Den onde selv appellerer forlokkende til grumset i leser-sjelens mørkerom hvor common nonsense har vist seg å yngle i uante mengder; Papiraviser, nettaviser med nærmest umodererte kommentarfelt, Face Book, Twitter, SMS, osv osv som slangegiftens lettbente og umiddelbare ryktespredere fungerer som både gapestokker og guiljotiner: Den trygge og antiseptiske avstanden som de nye mediene gir brukeren til den som rammes gjør terskelen for å gi uttrykk for de primitive ytringene og ondskapen forsvinnende liten. Dvs fellesskapets sunne og gode normer får ikke den minste betydning i den enkelte brukers privatsfære som skyter ut stadige nye avsløringer og påstander i det offentlige rommet. Det er kun den enkeltes holdninger og verdier som alene blir styrende for hva som anses som rett og galt. Ikke minst normaliserer og legitimerer utviklingen denne ondskapen og elendigheten suksessivt. Også de som rammes har for øvrig som oftest familie og barn som trekkes med av medienes og  kommentarfeltenes apebergs rop og hyl.

Videre, så har jeg en bekjennelse:

Jeg er en godt voksen mann og har gjort mye dumt i livet. Svært, svært, lite av det var vondt ment, men hadde sikkert vonde konsekvenser for noen like vel: Min egen uvitenhet, trangen til å ta snarveier, pluss dumme og egosentrerte strategier som sikkert nok var smerte- og krisemaksimerende for en og annen underveis i livet lot jeg også i ettertid feigt ligge. Godt jeg ikke er kjendis. Da ville verken jeg eller familien noen gang ha fått ro, samt at fragmenter av sannheter ville leve sitt eget liv i folks grumsete fantasier og la kreftene i den enkeltes mørkerom slippe til gjennom alle de ovenfor nevnte kanaler. Jfr det som er skrevet ovenfor angående medienes grafsing og gapestokker. De sosiale dommer lever sitt eget liv; jo verre ryktene er; desto fortere spres dem, og jo mer utvikles det til det hinsides alt som har sine røtter i nestekjærlighet og omtanke. De nye elektroniske mediene har fjernet alle sunne kantstener og gode beskyttelsesgjerder som trygget både den enkelte og samfunnet. Men til hvilket formål?    Eh... Fremskritt?

Til avslutning et side-spor og tanke-eksperiment som nå, om noen gang, har blitt umuliggjort; men tenk like vel over følgende: Som AA har sine konfronterende møter med åpne og ærlige bekjennelser "Hei jeg heter N:N: og er alkoholiker/stoffmisbruker"; slik burde vi som troende ha steder hvor vi kan si: "Hei. Jeg heter Ole T. Eriksen og hadde og har sjeleknuter som har gjort at jeg ( kanskje grovt) har tråkket på og tråkker på andre samt meg selv". (Uten at slike erkjennelser og bekjennelser skal frata den enkelte ansvaret i forhold til den som er rammet). Den katolske kirke har for øvrig heldigvis et slikt sted i skriftestolen, der man individuelt kan fremlegge det som tynger. DnK har den felles syndsbekjennelsen hvor enhver samtidig i Gudstjenesten skal fremlegge det som en har på hjertet, men det vil jeg hevde kvalitativt sett er noe annet. Som Simon Flem Devold riktig påpeker i fredags-Vårt Land: "Det eneste jeg savner i Den Norske Kirke er skriftestolen. Å kunne legge fra seg tanker som tynger og gå videre i fred med seg selv og sin Gud, er psykoterapi av første klasse".


I en større gruppe, hvor tillit og aksept ligger i bunnen, ville man også få en ytterligere effekt for langt bedre vekst og sjelelig/åndelig helhet. Men alt dette er nok for dristige tanker, og som nevnt ikke lenger mulige – i verste fall. Ikke minst på grunn av alt det vanvittige som er beskrevet innledningsvis. Det er viktig å bære en maske, og det er selvsagt legitimt. I mange profesjonelle tilfeller er det også nødvendig. Men noen masker er ikke selvvalgte. Når maskebæreren ikke blir kvitt den reduserende og skrekkelige masken som en har fått tredd ned over hodet av medier og det mangehodete gruppe-trollet der ute i samfunnet, og sågar blir tvangsidentifisert med masken, er det kort vei til et liv i isolasjon, smerter og et uliv som kun kan betegnes som en død før døden. Igjen viser jeg til innledningen.

De ryktesprederne og "dommerne" som er medansvarlige vet ikke lenger en gang hva de har stilt sine lettbente og tankeløse handlinger til disposisjon for. Distansen som er sikret av de elektroniske mediene garanterer nemlig den enkelte for slike elendigheter som samvittighetsnag og ettertanke. Og man kaster seg nysgjerrig over neste nyhet som egger grumset i sjeledypet og kan kommenteres. Utviklingen ser ut til å styres mer og mer av hva som egentlig er mulig; ikke av hva som anses som rett, nødvendig og riktig.

Individualiseringen på vei mot autonomi, som er riktig og nødvendig, har også sin kalde skyggeside. En kald mørk side som kan utvikle seg til et skremmende kaldt og ondt samfunn. Fremfor å bevisstgjøre seg skyggesidene og dermed sørge for en sunn utvikling  - har den enkeltes nytelse og fordeler av denne eksisterende slagsiden kommet i forgrunnen. Individualiseringens mulige gevinst for den enkelte kan i flere tilfeller gå på bekostning av fellesskapet. Bevisstgjøringen av denne skyggesiden er jo for så vidt et sunt steg i retning av ansvarliggjøring og helhet. Men ikke alt for mange er villige til å betale prisen. Selv om de til syvende og sist vil vinne på det, akkurat som medmennesket vil.

Den religiøse individualismen er for øvrig også vrangsiden av kristen tro: Troen er personlig, ikke individuell. At vi er og blir en del av et fellesskap gir Kristus oss umiddelbart en tydelig melding om i Fader Vår, gjennom ordene Fader VÅR… Forlat OSS VÅR skyld, Gi OSS i dag VÅRT daglige brød, fri OSS fra det onde, etc. Denne innsikten ser dessverre i praksis ut til å reduseres fra tiår til tiår. Med direkte tragiske og farlige konsekvenser. De onde kreftene har sjeldent skremmende masker og påtvungne tilbud: snarere tvert i mot virker de alltid forlokkende, tilforlatelige og sødmefulle...  i all sin lettfattelighet og logiske selvfølgelighet. For øvrig godt beskrevet allerede i fortellingen om Adam og Eva. At de bibelske fortellinger og de hellige lignelser handler om det transparente nået ser også ut til å være en innsikt som er fraværende hos mange.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt