Pål Georg Nyhagen

224

Supermødre

"Supermødre"? Når språket brukes for å dekke over sannheten og virkeligheten: Det mest vesentlige i livet kan elegant bli snudd på hodet uten at den som rammes har språk og evner til å si ifra. Da bør noen reise seg å si at "her pågår det umoral!"

Publisert: 22. okt 2012

Hva med barna?

Apropos: Det er direkte kvalmende og frastøtende å lese at aviser/journalister benevner mødre til de aller minste (!) barna som "supermødre" når de sågar nesten umiddelbart etter fødselen prioriterer jobben foran det ansvar de har valgt som mor. Legg merke til at det i disse artiklene så og si er null oppmerksomhet, forståelse og innsikt for barnet som blir valgt bort til fordel for jobben og utsettes for omsorgssvikten. Innsikten i det bitte lille barnets vesen og utvikling er totalt fraværende. Muligens fordi journalistene selv har egne agendaer i saken? De vil nemlig ikke bare legitimere og normalisere denne omsorgsvikten, men belønne det med positiv helteomtale. Men det nytter lite å ha seende øyne når sjelen og ånden er verre enn svaksynt. Slike karrierekvinner som allerede har en god levestandard og som like vel prioriterer egen karriere fremfor barnets behov opptrer faktisk direkte uansvarlig. Barnets "livskarriere" er dessverre helt uinteressant for disse "supermødrene". Moren "glemmer" at hun nettopp er det lille barnets forlengede vilje og hjerte i barnets omfavnende tilblivelse. Det er lite sannsynlig at det en slik karrierekvinne gjør når hun prioriterer sin karriere foran barnet er et uttrykk for det lille barnets forlengede vilje?

Poenget er ikke at det er en annen voksen som går inn i rollen som omsorgsperson. Det sentrale er at en mor (og en far for øvrig) menneskelig sett er noe langt mer enn omsorgsperson for det aller minste barnet. Barnet er ingen "ting" som bare trenger en annen agerende "ting", dvs et annet menneske, rundt seg. Slik at det er det samme hvem som egentlig går inn i rollen som nærværende "ting". Å være mor er ingen rolle; det er selve eksistensbeskrivelsen til den kvinnen det gjelder. Barnet er ikke bare et legeme; en gjenstand som er blind og likegyldig for den menneskelig påvirkning det blir utsatt for: Det er i høyeste grad et uferdig menneske underveis (ikke minst sjelelig og åndelig sett) som trenger nærheten til nettopp sin mor, og sin far for den saks skyld; foreldre som også er sjelelige og åndelige mennesker skjebnemessig direkte knyttet til nettopp dét barnets sjelelige og åndelige dynamiske habitus. En levende familie som gjensidig gir av hverandre for så langt som mulig å bli de mennesker de skal bli. Også moren og faren trenger dypest sett barnet; på et mer dypere og intimt plan enn det de ytre faktorer som roller alene innebærer. Barnet er født nettopp inn i den familiære sammenhengen det er fordi det er der det hører hjemme: Det trenger som blivende individ den menneskelige nærheten til akkurat sin mor, til sin far.

At det er en helt nødvendig sak at flere barn trenger adoptivforeldre er en annen sak. Skulle en adoptivforelder også utsette det llille barnet for tilsvarende svikt som er nevnt ovenfor blir det desto verre for dette barnet. Adopsjon som tvinger seg frem skal uansett ikke danne mønster for de tilfeller hvor mulighetene for barnet faktisk er til stede. Nødløsninger skal nettopp være nødløsninger. Å bruke nødløsninger som legitimerende referanse blir i tilfelle  påskudd for å la foreldrens ego også hér vinne frem. Det hjelper selvsagt ikke at man kan finne eksempler på at slike ordninger som disse "supermødrene" alternativt tilbyr barnet viser seg "å fungere". Slike eksempler sier intet om alle de tilfellene som ikke fungerte, og som aldri aldri blir beskrevet. Videre sier de heller lite som langtidsvirkninger som først blir synlige når barnet er voksent.

Det er både nedslående og pussig at journalister ikke våger å "banne" i den sosialt og kulturelt aksepterte kirke og sette søkelyset der det absolutt hører hjemme når slike saker aksentueres. Men de vil nok unngå å såre den "stakkars" moren det gjelder; det kan bli litt leit nemlig... Barnet som det også gjelder kan ikke bare bli såret, men merket for livet. Men heldigvis for journalisten har det verken en egenvilje eller språk, slik at jurnalisten slipper å registerere barnets uttalte behov og sårethet. Man skulle tro at journalistens oppgave var å belyse de deler av en sak som vanligvis ikke blir sett eller hørt. Men her i slike saker gjelder ikke dette prinsippet. Dermed kan barnet overses. Igjen. Det er en stor SKAM at disse "supermødrene" (og fedrene) ikke ser hva de utsetter barna for.

Når barna er større, blir ungdom og voksne, vil de aldri jublende takke for at moren prioriterte sin dyrebare karriere og den materielle levestandarden foreldrene faktisk forsynte hjemmet med. De vil derimot bittert spørre: "Hvorfor var du aldri der da jeg trengte deg?"

Men da er det for sent. Verken barnet eller forelderen vil noen gang den tiden tilbake. Barnet gis en bagasje det absolutt burde vært foruten; de absolutt viktigste år i et menneskes liv, barnets absolutt første leveår -den skjøreste og mest vare perioden som gir utgangspunkt for det senere livet- ble ofret på mors karriere-alter. Det er ikke akkurat ordet "supermor" som dette barnet da senere i livet griper til her.

Kommentar #1

Hege Anita Aarvold

172 innlegg  126 kommentarer

inbildning

Publisert nesten 9 år siden

Har jeg lov å tro at mye av den vanvittig gode kontakten jeg har med mine barn i dag ( 20 og 22 ) er fordi de hadde mamma der , og mamma var telsnakkandes  gjennom oppveksten ?

De lever selvstendige liv i dag ..( minstemann er snart på vei ut av redet )
men en kan snakke i dybden med dem , de kommer for råd , som de aldeles ikke følger...
og jeg vet hvor de er og at de har det greit.

Å høre.. jeg elsker deg mamma veier opp for jeg hater deg mamma den gangen da rutiner og regler var langt viktigere enn nå.

Det ble folk av dem !!!

Takk for ett got innlegg .

Deler av det vil jeg ta med videre.

Kommentar #2

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Livet er komplekst

Publisert nesten 9 år siden

Jeg er generelt enig i det du skriver, men det er ikke alltid at det ideelle allikevel er det beste alternativet for alle. 

Barn fødes inn i så mange ulike hjem. Av og til med bare en forelder tilstede i livet, andre ganger med fysisk eller psykisk syke foreldre osv....

Vi må gjøre så godt vi kan.

Men jeg er enig med deg i at ingen fortjener hederstittelen "supermor". Jeg har selv blitt kalt det til tider, og jeg har da korrigert det velmenende medmennesket som sa det. For alt har en pris.

 

 

Kommentar #3

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

Lilli Spæren

Publisert nesten 9 år siden

Du skriver:

"Jeg er generelt enig i det du skriver, men det er ikke alltid at det ideelle allikevel er det beste alternativet for alle. Barn fødes inn i så mange ulike hjem. Av og til med bare en forelder tilstede i livet, andre ganger med fysisk eller psykisk syke foreldre osv...."

Men jeg inkluderer da heller ikke slike tilfeller, og skriver ikke generelt om mødre som sådan. Fint om du kunne lese teksten ordentlig før du kommenterer. Hever man en debatt fra det konkrete og opp i det generelle som du gjør her, så kan debatten lett avspores og drives i det uendelige. Dermed demper man sakens tydelige budskap radikalt. Så får man kanskje spørre seg om hvorfor dette viktige temaet skal avspores. At saken er en "varm potet" er sikkert nok; man banner ikke i den sosialt- og politiske korrekte kirken.

NB, og for god ordens skyld: Jeg skriver da helt eksplisitt i innlegget: "Slike karrierekvinner som allerede har en god levestandard og som like vel prioriterer egen karriere fremfor barnets behov opptrer faktisk direkte uansvarlig."

En god dag ønskes deg og dine.

Mvh

OTE

Kommentar #4

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Publisert nesten 9 år siden

Beklager kommentaren.

En fin dag ønskes deg også.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere