Visjon for Kristi legeme

Selveste pinsedagen for snart 2000 år siden ble Guds visjon om mennesket aksentuert; nemlig at Kristi kirke skal være det levende håpets og mulighetenes menighet. Å tenke nytt er noe annet enn å endre, eller presentere en ny variasjon over et noe forfefeilet tema. Det siste kan bli en avsporing. Enkelte ganger må man forandre for å bevare. Og det som kan forandres er ytre ting; forhold som alle kun er hjelpemidler på veien: Ikke selve veien og målet selv. Det er med kirkens enhet som med all tilnærming og forsoning i mellommenneskelige forhold ellers. De som har sett ned på de andre, kanskje har tatt avstand fra hverandre må først komme til erkjennelse av hva som faktisk er det vesentlige og sentrale som Kristi kirke. Hvilket også for alle innebærer å komme til erkjennelse av egen synd. Omvende seg og komme til helberedelse. Det handler om veien til frelse for den enkelte. Å invitere til dette er det sentrale. Det handler om hel-beredelse, helhet... hellig. Men om vi bare kommer til en viss erkjennelse av våre mangler og vår svikt, så blir ikke alt nødvendigvis gjenopprettet med det første. Sår trenger å helbredes, gro, og det kan ta tid.

Hans Nielsen Hauges kall og visjon var å elske Gud av hele sitt hjerte og sin neste som seg selv; dvs bekjenne Guds navn for mennesker og formane dem til omvendelse. Til det å ville bane vei for Guds menighet og fellesskapet tilhører det å kunne gjenkjenne den andres tro. Deretter erkjennelsen av at Den Hellige Ånd også er nærværende hos den andre. Og så det helt avgjørende: Den resolutte viljen til å avstå fra maktbruk. Vi er selvsagt alle syndere, men vi er også alle brudne kar som er tilkjent nåden å være bærere av Ånden. Til det tragiske, motsigelsesfulle og frastøtende i kirkens historie hører også at det nettopp er Den Hellige Ånd som har vært årsaken til uro, avsløringer og maktmisbruk. Det er nemlig ikke sikkert at det er Ånden som virker der det råder kirkegårdsstillhet. Apostlenes gjerninger er full av eksempler på at disiplene var på kollisjonsksurs med Ånden.

Historien og tradisjonen i vertikal betydning bevarer forbindelsen med Ånden. Men tradisjonen og historietilknytningen i horisontal retning kan virke direkte hemmende for Ånden. Hans Nielsen Hauges oppgave var ikke å danne en ny kirke, eller holde andre ute, men å få de troende og andre til å besinne seg og slik igjen åpne for Den Hellige Ånd; Ånden blåser dit den vil og bor i tradisjonen. Hauges samfunns- og kirkevirkelighet var en helt annen enn den som er reell i dag ca 200 år senere. Tradisjonen er selvsagt ikke noe tillegg til bibelen, og den går heller ikke ut over bibelen. Men den utgjør inkarnasjonen av Ordet/Skriften i kirkens/menigheten/de troendes liv. Troskapen mot evangeliet gir det perspektiv at man risikerer langt mindre å hegne om det egne og materielle, fremfor å slippe til Guds ord til akkurat dem som søker det. Og man kan raust nok erkjenne at ingen var visst ikke først ute, man hadde ikke kommet lengst eller forstått mest like vel. Tradisjonen og den lokale historien er to forskjellige ting. Tradisjonen er ingen gjentagelser det er en levende påinnelse om at det som alltid har pulsert i Kristi hjerte flammer til i nået der Ånden slipper til.

Hans Nielsen Hauges visjon er nevnt. Viktigere dog er den visjon Gud selv gir liv til fra Jesu liv, korsfestelse og oppstandelse - levendegjort ikke minst gjennom pinsedagen - det var nettopp dette Hauge forsøkte å leve opp til:

Når man selv (DnK) i Oslo har hele 60 kirker og til dels betydelig sviktende oppmøte enkelte steder er det en Kristi gave å kunne få lov til å låne en av dem til den katolske kirke som er i stor nød av en kirkehus, en kirke som kun har fem hus: Fordi man derfor nettopp er tro mot den visjon Kristus er et uttrykk for. Det handler om medmenneskers møte med Herren og vise vilje til å få dette i stand. Selv om prisen er at man selv må benytte en annen kirke et stykke unna. Den prisen er vel uansett liten sett i forhold til gevinsten qua Kristi kirke? Ikke minst vil en slik ny ordning innebære gaver for egen menighet som tidligere ikke var mulige å realisere?

Det vi deler er uansett langt mer vesentlig enn det som ennå dessverre skiller oss. Å ville åpne for at folk kommer til kirken for nattverden - dvs til Herren selv, forkynnelsen og fellesskapet er nettopp et eksplisitt uttrykk for det å ville være en levende kirke.