Verdidebatt

Er det barnemishandling å fortelle barn om helvete og evig fortapelse?

Etter selv å ha vokst opp i et miljø der det var sterkt fokus på de to utganger av et kristenliv, har jeg i voksen alder gjort meg endel tanker rundt hvilken virkning dette kan ha på barnesinn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Heldigvis vokste jeg ikke opp i den tro at man kunne ende opp i et helvete, med evige pinsler av de verste slag. Slike pinsler er nok forkynt for barn av alle generasjoner og bildene som skapes er ofte gjengitt av kunstnere, i all sin gru. Ett slikt bilde, er av en djevel, som står klar til å pine noen med sitt forferdelige spyd... Det ble malt på en kirkevegg, i sin tid. Mange barn har nok kikket med angst på dette, vil jeg anta.

Men det er jo ikke noe beroligende godnatt-historie for barn, å høre om den andre utgangen, heller. En trengselstid, med forfølgelser av de kristne, og de verste lidelser. En tid preget av illojalitet, der familier splittes og angir hverandre. Som i historier man har hørt fra kriger.

Jeg husker det ble fortalt at man skulle være overlatt til seg selv i denne tiden. Guds ånd er trukket tilbake. Menneskene er overlatt til seg selv, med ondskapen. Igrunnen en ganske så grusom tanke. Så skal altså menneskene prøves og lutres, og det vil vise seg hvem som er tro inntil døden.

Jeg husker jeg tenkte: greier jeg det? Jeg hadde hørt historier om Valdenserne, et forfulgt folk, som flyktet og gjemte seg, men ofte ble innhentet, pint og drept. Helt nådeløst. Deres nyfødte ble slått livløse i fjellveggen, ble det fortalt. Jeg kunne ikke greie å se for meg at jeg skulle klare slike påkjenninger. Jeg hadde hørt om kristne som ble brukt som lokkemiddel for ville dyr og ble revet i fillebiter. I sin tid. Det var ikke ende på hva man så for seg i sitt indre blikk. Jo mer visuelt anlagt, sikkert desto verre...

Jeg husker man fortalte at mange ville "rope til fjellene: fall over oss og skjul oss" på den dagen frelseren skulle returnere. Jeg så for meg hvor utslitte denne trofaste flokken virkelig måtte være - etter all den sorg og lidelse de hadde blitt utsatt for. Mitt minne er sterkt preget av små bibelkort, med bilder av ventende mennesker, som strålende strekker sine hender mot himmelen og han de har ventet og holdt ut så mange lidelser for. De andre, derimot, hadde ansikter preget av angst og smerte. Det gjorde uslettelige inntrykk i et barnesinn.

Beskrivelsene rundt Jesu gjenkomst, gjorde at man forstod at det ville være noe alle skulle merke. Og jeg forbandt det derfor lenge med kraftig tordenvær, husker jeg. Jeg kan enda huske følelsen av å våkne en natt det tordnet og lynte usedvanlig kraftig. Min umiddelbare reaksjon var redsel, sterk redsel - og tanken: Nå kommer han!

Mange vil sikkert hevde: du har nok vokst opp i et særdeles skremmende miljø, men det tror jeg faktisk ikke. Ikke etter å ha snakket med andre, på min egen alder, som vokste opp i andre kristne miljøer. Mange har lignende bilder, de bærer på.

Det er så mye mer en kunne skrevet om dette, men det jeg ønsker med innlegget er å høre hva andre mener om å fortelle slikt som dette til barn - også småbarn.

Det er i den siste tiden blitt fokusert en hel del på at mennesker "har krav på å kjenne til de to utgangene av livet" og at man derfor skal tale tydelig og klart om helvete og evig død. Hvilke av disse utgangene som er riktig, strides riktignok de kristne om, men det vi sikkert kan være enige om, er at ingen av utgangene er beroligende for små barn eller unge mennesker å skulle forholde seg til. Adskillese fra sine nærmeste, er noe av det barn frykter mest. Det å tenke at man kanskje ikke får være med, mens de andre drar, er en forferdelig tanke å slite med i et barnesinn.

Andre som har synspunkter på dette?

Og jeg vil tilføye at jeg ikke ønsker at dette skal bli en ny helvetesdebatt.  Det er slett ikke hensikten.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt