Magnus Leirgulen

66

Skaperverket og frelsesverket

Publisert: 5. jan 2010

Bibelen sier også noe om  at hele skaperverket lider, på grunn av at menneskene falt i synd. Altså er naturen preget av dette, og venter i lidelse på at ” Guds barn skal åpenbares”  Alt venter på nyskapelse – en ny himmel og en ny jord, der rettferdighet bor.  Det er altså ikke Gud som vil at noen skal ha det vondt. Derimot sier Bibelen at Gud har tatt grep for å kunne sette alt i sin opprinnelige form, slik han fra først av hadde skapt det.    Alt i naturen har fått hver sine talenter og evner, noen mer skjult enn andre.                                                           Mennesket er den skapning som har fått aller mest bagasje i så måte. Hvordan utnytter vi dette ?   I frelsesverket er dette fornyet og forsterket i form av såkalte nådegaver / tjenestegaver. Hvordan blir disse utnyttet eller benyttet ?    Menigheten skal være Jesu legeme, og hvert medlem et eller annet lem på dette legemet. Hvordan kan hver enkelt vite hva han har fått i nådegave. ?

Fabelen nedenfor gir visstnok en liten påminnelse om naturens dilemma, farer og muligheter. Kan noen kommentere/analysere denne på en eller annen måte.?

magnus L   

                      

 

 ØRNEUNGEN                      

Ørneungen hadde nettopp seiret over sitt første hinder i livet. Etter en utrolig innsats hadde han greid å klore seg ut av sitt eget skall- sprengt sine egne grenser.  Han kikket nyssjerrig, og  litt forskremt rundt  seg                         Ved siden av ham lå et annet, lignende nøste som han selv, bare mye større og kraftigere. Storesøster, hun hadde greid brasene et par dager tidligere. De lå en stund og kikket på hverandre, uttrykksløst som om ingen ting skulle ha hendt.                                                                                                                                                         Plutselig mørknet det til over reiret, fulgt av en forferdelig sterk sus, mens hele reiret ristet.  Ørneungen trykket seg forskremt ned mot reirbunnen for å verge seg.   Storesøster visste bedre. Hun reiste seg halvt opp og gapte med nebbet alt hun orket.

Ørnemor kikket nesten interesseløst på den nye bylten som var kommet til, plukket opp noen skittklatter med nebbet  som hun kastet utfor reirkanten. Så begynte hun å mate den største ungen . Etterhvert skjønte jo ørneungen hva som var på ferde, og begynte å gape  han også.  Han fikk jo noen slanter i ny og ne, når søsteren var blitt mett, såpass at han ble større og sterkere han også.  Han trivdes i reiret, og kroppsvarmen  fra storesøsteren var god å ha  for en som var liten   Etterhvert ble de ganske trangt i reiret.  Storesøster likte ikke dette i det hele tatt, og flere ganger var det nære på at han hadde ramlet ut av reiret på grunn av henne.

En dag satte hun brystkassen sin mot reirveggen, Spente føttene sine mot ørneungen og boret de kvasse klørne sine inn i kroppen hans så han måtte skrike høyt. Litt etter litt greide hun å manøvrere ørneungen opp på reirkanten og utfor. Det tok litt tid før klørne hennes fikk løsnet grepet, og kunne konstantere at nå var hun alene igjen og hadde  god plass,  og matfatet for seg selv.

Ørneungen trillet forskremt ned etter bergveggen.  Han bare registrerte at den nye verdenen som han etter hvert hadde vent seg til, gikk rundt og rundt. Som i et hjul i sanseløs fart.  Så bråstoppet det. En stor einer hadde tatt beskyttende i mot ham og dempet støtet.  "Så,så – sa eineren - dette går over, du klarte deg fint ", presis som om eineren hadde fått dette som livsoppgave,

Ørneungen kravlet i vei til han havnet på bakken med et lite dunk. Ør og fortumlet som han var tok det lang tid før han begynte å blunke igjen, og se seg rundt. Over tretoppene hørte han en velkjent lyd og en skygge som for over. det var ørnemor.  Han prøvde å skrike etter henne, men hun verken hørte eller brydde seg. Hun hadde nok med storesøster. I stedet kom skittklattene fra reirrensingen susende forbi hodet hans.

Det var natt. Mørket utnyttet ørneungen til både å gjemme seg og komme til krefter igjen. Lyset kom tidlig, og ørneungen våknet av en hare som hoppet forbi, ellers var det stille og rolig. Han vraltet litt omkring, støl og stiv etter alt som hadde hendt dagen før. Det brente i lårmusklene etter de kvasse klørne til søsteren.  Men først og fremst var han sulten, og det måtte han selv gjøre noe med, ørnemor kom jo ikke til ham. 

Dagene gikk. Han hoppet omkring og lette etter mat. Det gikk bra. han fant rikelig med mark og frosk som gikk ned på høykant. I det siste hadde han lært seg å fange en og annen mus også.  Ofte låg han mett og god i gropen sin og kikket oppover mot den blå himmelen. Han la hodet på skakke  og kikket med det ene øyet først, så snudde han hodet og kikket med det andre øyet. Slik kunne han ligge i timevis.

Mens han lå slik, kjente han alltid på et merkelig, brennende ønske inne i seg om å få komme opp der oppe. Han kunne se ørnemor, og nå også ørnesøster seile over himmelen. Han viste det var dem, for han hadde et ualminnelig skarpt syn, Dessuten både hørte og såg han når de kom tilbake til reiret som han ble kastet ut fra.  Han vraltet omkring blandt mose og lyng, og syntes av og til veldig synd på seg selv fordi han ikke greide å komme videre i livet. Han var blitt så stor nå at han hadde problemer med å springe etter maten også.  De  store vingene var alltid  i veien når han skulle dukke inn i et kratt etter en forskremt mus.  Han skjønte ikke helt hva disse vingene skulle være godt for.  Likevel syntes han det var godt å vifte med dem på heteste dagen.

Plutselig en dag nærmet det seg noen lekende reveunger. Det første ørneungen tenkte på da, var mat, her var det masse mat.  Jakten begynte, reveungene trodde det bare var lek, så dette var nok et lett bytte.  Men nei - et stort uhyre av en rev dukket opp.   Det uhyggelige revebjeffet fikk ørne ungen til å stoppe opp.  Han målte dyret på kryss og tvers med de skarpe øynene sine, og fant straks ut at her var det bare å flykte. Ørneungen skjønte at nå var det han som ble jaktet på i stedet.  Han brukte både føtter og vinger for å komme seg vekk fra de skarpe revetennene.

I det øyeblikket reven holdt på å få tak i ørneungen bar det ut for et høyt stup. Vektløsheten ble en uhyggelig opplevelse for  ørneungen ,  han hadde jo opplevd dette tidligere, bare at nå vart det fritt fall. Igjen gikk verden rundt for ham. Han såg at bakken nærmet seg med stor fart, men skjønte ikke hva han skulle gjøre med det.                                                                                                                                                                             Plutselig, - uten at han tenkte over det,  foldet vingene seg ut over ham i hele sin bredde.  Floget mot bakken stoppet opp, og i stedet kunne han seile av garde som det var den naturligste ting i verden.    Han kikket forsiktig opp til de der oppe og bestemte seg for at dit opp skulle han også. Han begynte å flakse forferdelig med vingene for å komme seg oppover. Til  kjente han at dette ble for slitsomt.  Mens ørneungen seilte i ring en stund merket han at det fantes merkelige krefter under vingene som løftet ham oppover, dit han ville, uten så mye som et vingeslag fra hans side.                                                                                                                                                     Da først gikk det  opp for ham at han kunne fly slik som de andre.  Han kjente en glede og en stolthet gjennom hele seg. Var det  dette de store plagsomme vingene skulle brukes til.   Han hadde rett og slett funnet sitt talent som han ikke ante at han hadde, fordi ingen hadde fortalt ham om det, eller undervist ham.   Han stod ikke tilbake for noen. Nå var han også fri, og kunne seile uten grenser under den blå himmelen.  Instinktivt fant han de sterke og gode oppvindene som løftet ham opp til de andre der oppe.  De kikket litt på hverandre en stund, der de seilte omkring der oppe under de blå himmelen.                                                                                                                                           Tre ørner hang der oppe og seilte i hver sine ringer - som om ingen ting skulle ha hendt,  De kikket årvåkent ned på den "deilige jorden" om det var noe der som kunne drepes, for at de selv kunne få leve.

Kommentar #1

Randi Johnsen

45 innlegg  894 kommentarer

Skaperverket og frelsesverket

Publisert nesten 12 år siden

Dette syns jeg var et veldig interessant innlegg, og etterfulgt av en tankevekkende fabel. Jeg oppfatter dens innhold til å være i tråd med det jeg erfarer i livet. At det å tørre å leve er angstskapende, ikke minst når det gjelder å bruke av sine tildelte talenter, og den forunderlige følelsen det gir når det viser seg å gå bra. Men fabelen gir også assosiasjoner til at våre liv her på jorden for svært mange er preget av å være "en kamp og en strid", og at noen blir mere "dyttet ut" enn andre. Hvorfor det er slik undrer jeg meg stadig over. En psykolog ville vel mene at det er nødvendig for et menneskes utvikling at vi erfarer slik livsangst og utfordringer, nettopp for å ta i bruk sider ved oss selv vi ikke visste at vi hadde. Jeg vet ikke, men jeg syns dessverre å erfare at mange mennesker knuses under de livsvilkår de lever under, til tross for at de har prøvd å ta i bruk alle sider ved seg selv for å mestre livet. Sikkert er det, at de "store" utfordringene og livsoppgavene må hver enkelt gjøre alene.

Vil gjerne også kommentere innlegget ditt med et lite dikt jeg lærte i tysktimene på skolen for mange, mange år siden. Tror det er skrevet av Heinrich Heine.

Es führen über die Erde

Strassen und Wege viel,

aber alle haben,

dasselbe ziel.

Du kannst reiten und fahren

zu zwein und zu drein,

den letzen Schritt

muss du gehen allein.

Darum is kein wissen

noch können zu gut,

als das man alles Schwere

allein tut.

Kommentar #2

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

RE: Skaperverket og frelsesverket

Publisert nesten 12 år siden
06.01.10 kl. 00:11 skrev Randi Johnsen:

 Men fabelen gir også assosiasjoner til at våre liv her på jorden for svært mange er preget av å være "en kamp og en strid", og at noen blir mere "dyttet ut" enn andre. Hvorfor det er slik undrer jeg meg stadig over. En psykolog ville vel mene at det er nødvendig for et menneskes utvikling at vi erfarer slik livsangst og utfordringer, nettopp for å ta i bruk sider ved oss selv vi ikke visste at vi hadde. Jeg vet ikke, men jeg syns dessverre å erfare at mange mennesker knuses under de livsvilkår de lever under, til tross for at de har prøvd å ta i bruk alle sider ved seg selv for å mestre livet. Sikkert er det, at de "store" utfordringene og livsoppgavene må hver enkelt gjøre alene.

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

 Hei, Randi Johnsen, og mange takk for fin kommentar !

Hadde håpet at flere skulle hive seg på dette, men det er mulig at ordet (analysere) blir for høytidelig eller ambisisøst for mange. I så fall er ikke det dette som er meningen, og skulle kanskje vert uskrevet det da.

Eksistensielle spørsmål tumler vi vel med alle sammen. Å skrive denne fabelen bød på utfordringer. Det er så mange ting en også vil ha med, og mange ting blir gjerne sterkere betont, og andre ting for svakt. Men slik er gjerne også livets gang også.  Å kommunisere fra sin indre verden er vanskeligere enn en tror - tror jeg.

Men her er jo rammen den ytre verden. Spenningen mellom det gode, det vonde og det onde. 

Skapningen er underlagt det vonde, der kampen for tilværelsen er alfa og omega, fra begynnelse til slutt.  Å holde seg i live er en slags livsoppgave i seg selv. I denne prosessen må andre liv gå tapt.

Jeg nyanserer mellom det vonde og det onde, selv om det har samme rot. Jeg tror ikke at skapningen, utenom mennesket har det onde i seg.  Rovdyret ser etter mat, derfor må det ta liv, og det betyr å drepe andre skapninger. 

Det er bare mennesket som også har det onde i seg.  Jeg tror ikke at det villeste rovdyr har krefter i seg til å utføre handlinger som for eks. Hitler, Stalin, Pol Pot, og en drøss andre. derfor blir det feil å kalle disse for "dyriske"      Det verste er at vi er i stand til dette alle sammen som mennesker. Kanskje vi heller skulle kalle slike gjerninger for "menneskelige"  

Er det noen som motsi meg her ?

MVH magnus L

Kommentar #3

Kjell G. Kristensen

149 innlegg  13843 kommentarer

RE: Skaperverket og frelsesverket

Publisert nesten 12 år siden
05.01.10 kl. 11:23 skrev Magnus Leirgulen:

Bibelen sier også noe om  at hele skaperverket lider, på grunn av at menneskene falt i synd. Altså er naturen preget av dette, og venter i lidelse på at ” Guds barn skal åpenbares”  Alt venter på nyskapelse – en ny himmel og en ny jord, der rettferdighet bor.  Det er altså ikke Gud som vil at noen skal ha det vondt. Derimot sier Bibelen at Gud har tatt grep for å kunne sette alt i sin opprinnelige form, slik han fra først av hadde skapt det.    Alt i naturen har fått hver sine talenter og evner, noen mer skjult enn andre.                                                           

 Hei Magnus!

Ikke ta bekymringen på forskudd, det blir lenge for deg å vente på noen ny himmel og en ny jord, for først må vel den gamle forgå? Det er vel derfor den lider? Først må den misgjerning skje som fører til undergang. Bibelen er skrevet  fortid, men må forståes som framtid fordi alt har allerede skjedd også engang i fortid. Se Pred.1.9-11.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere