Opphavet til ånd og liv?

Utgangspunktet for dette innlegget er et vers fra Bibelen. De fleste av oss forbinder menneskelig bevissthet med en intakt og virksom hjerne - som forutsetning for tilkjennegivelse av tankevirksomhet. Men selv om hjernen slik sett er en nødvendig forutsetning for å tilkjennegi tanker i denne verden, kan hjernen ikke være opphav for et innhold som eksempelvis i verset i ingressen.

Det hjernen er bygget opp av, må vi kunne sortere inn under ”kjøtt og blod” - siden hjernen er en del av vår fysiske kropp - til tross for kompleksiteten i hjernens oppbygning og slik den fungerer. Skulle derfor versets innhold (innledningsvis) komme utelukkende fra Jesu hjerne, ville konsekvensen av Jesu ord være at ånd og liv ikke duger. For det som kommer fra noe som ikke duger, duger selvsagt ikke. Ser dere at dette blir konsekvensen om det Jesus formidler utelukkende skulle ha kommet fra hans hjerne - som selvfølgelig i likhet med mennesker flest var en hjerne av ”kjøtt og blod”.

Noe annet er det selvsagt om man forstår hjernen som viktig for tilkjennegivelse av intellektuell interaksjon i denne virkelighet. Dette på samme måte som føtter er viktig for å kunne gå, men føtter er ikke opphavet til tanken om å gå. Dette ikke til hinder for en intellektuell forståelse og tilnærming av ord som gir ånd og liv. Vel og merke om en innser at hjernen (eller for så vidt en annen kroppsdel) IKKE er opphavet til det som er ånd og liv.

Hva er da opphavet til ånd og liv om ikke ”kjøtt og blod” er opphavet?

Med vennlig hilsen Svein-Ole