Krigens lange skygger

Min 94 årige mor opplevde å være mindre redd i år på nyttårsaften enn tidligere. Grunnen var at det ikke smalt så sterkt av rakettene og at det ble brukt noe mindre fyrverkeri i år. Da hun var nygift og nybakt mor til min eldste bror, ble Norge okkupert av tyskerne. Huset hun bodde i ble også okkupert ved at først en tysk kaptein, deretter en tysk lege annekterte den ene stua og gjesteinngangen til huset. Det var nokså vanlig å ha to innganger til husene, en på kjøkkensiden, og en på stuesiden. Dessuten ble området huset lå i omskapt til en tysk militær leir med soldatbrakker, vakttårn , minelagte jorder og kanonstillinger. Det var portforbud inn og ut fra området mellom klokken åtte på kvelden til klokken åtte på morgenen.

Når tyskerne i forveien planla å bruke de store kanonene innenfor området, ble sivilbefolkningen anmodet om å evakuere midlertidig. Min mor og far, bestemor, bestefar og tanter dro da til noen slektninger noen kilometer unna for å være der til skytingen var over. Men det var ikke alltid at de rakk å evakuere, så fra tid til annen levde de med kanonskudd rundt hushjørnene. Min far hadde måttet dra for å kjempe som soldat i et par måneder etter 9 april, for å komme hjem å oppdage at han i de neste fem årene skulle bo i samme hus som fienden. Han hadde mareritt nesten hver natt kan jeg huske fra min barndom, men var egentlig veldig taus om sine opplevelser.

Men tilbake til min mor, hun har særlig etter å ha blitt gammel gitt uttrykk for at hun opplever nyttårsfyrverkeriet som en plage, og at det gir henne angst. Derfor pleier hun å krype til køys når klokken nærmer seg midnatt for å krype ned med hodet under dyna mens det verste bråket står på. I år sa hun altså at det hadde vært litt bedre enn i fjor. Takk til det nye lovverket om fyrverkeri, og kanskje også til finanskrisa?