Verdidebatt

- De roper høyt, men går ikke i moskéen

- De roper høyt, men går ikke i moskéen, sa en eldre pakistansk muslimsk mann jeg snakket med. Han refererte til protestene verden over mot Muhammed-filmen på youtube.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Også blant noen yngre norske muslimer mente han at han hadde registrert stort sinne. Men han var oppgitt. Det var nemlig ikke de frommeste muslimene som ofte gikk i moskéen som ropte høyest, mente han. Det var de andre, de som ikke var spesielt personlig fromme, men likevel var opptatt av at de var muslimer.

- Altså, jeg kan bli litt oppgitt. Nå roper de høyt om at profeten har blitt fornærmet og at islam er under angrep. Men går de i moskéen? Ber de hver dag? Prøver de rent faktisk å vise at de elsker profeten ved å følge hans eksempel, og gjøre godt mot menneskene de har rundt seg? Jeg synes ikke det virker sånn, sa han.

—–

Noen timer senere snakket jeg med en annen eldre muslimsk mann, en drosjesjåfør – som jeg aldri har snakket med verken før eller siden. Samtalen dreide seg mer og mer om det som hadde skjedd. Filmen, protestene, reaksjonene. Han var oppbrakt.

- Vet du, jeg er ikke spesielt religiøs av meg, egentlig. Jeg går ikke i moskéen til vanlig. Og jeg vet at jeg har gjort mye som ikke er i tråd med islam. Men det her… det kan jeg ikke akseptere. Et slikt angrep på profeten vår! Hva er vitsen? Hvorfor? De burde forby det.

—–

I Norge har ikke youtube-filmen skapt noen store protester eller noen voldsomme reaksjoner. Nå på fredag blir det arrangert to samlinger mot filmen – en på Youngstorget, i regi av Islamsk Råd, og en demonstrasjon utenfor den amerikanske ambassaden i regi av et miljø med yngre muslimer som ikke er knyttet til noen moské eller lignende. Men disse to episodene – den eldre, fromme mannen, og den sinte drosjesjåføren – underbygger et inntrykk jeg har. Såvidt jeg har registrert blant mine muslimske bekjente, i ulike aldersgrupper og fra ulike etniske grupper, er det ikke nødvendigvis de mest religiøse som reagerer. Mange av de jeg vet om som er mest aktive i moskéer og religiøse organisasjoner reagerer slik: De misliker filmen, mange misliker den sterkt – men de mener at det beste man kan gjøre for å "motbevise" filmen er å være en from muslim, være et godt menneske, vise andre gjennom gode handlinger hva islam dreier seg om. På den annen side er det mange av dem jeg vet om som har reagert sterkest som ikke er spesielt personlig religiøse: Det som ser ut til å være viktig for dem er identiteten som muslim.

- Det skjer alltid! De angriper oss!

Det skrev for eksempel en yngre muslimsk bekjent av meg på facebook. Tidligere har jeg ikke merket meg at han har utvist et spesielt stort religiøst engasjement.

——

Jeg må understreke at dette bare er et inntrykk jeg har – jeg har ikke sett noe forskning som systematisk undersøker slike reaksjoner blant muslimer basert på deres grad av religiøsitet. Det finnes derimot forskning som viser lignende mekanismer blant kristne europeere. Den norske forskeren Ingrid Storm, som nå skriver post.doc. ved Univseritetet i Manchester, har gjennom grundige statistiske undersøkelser vist noe fascinerende: De europeerne – fra landene Irland, England, Nederland og Danmark – som er religiøst aktive og jevnlig går til kirke, er jevnt over mer positive til innvandrere enn andre. Men når det gjelder de som regner seg for å tilhøre den kristne religionen, men som ikke selv er religiøst aktive, så er de mer skeptiske til innvandrere enn andre. Å ha religiøs identitet – men ikke å være personlig religiøst aktiv – ser altså ut til å gjøre at man blir mer skeptisk til fremmede. Men å ha et aktivt religiøst liv ser ut til å gjøre at man blir mindre skeptisk til fremmede. Det kan finnes ulike forklaringer på dette . Men en mulig forklaring er at "religion som identitet" gjør at man blir skeptiske til ting som truer denne identiteten – for eksempel muslimer eller innvandring. Mens "religion som personlig fromhet" gjør at man blir opptatt av religiøse påbud om å vise åpenhet og godhet mot fremmede, også innvandrere og muslimer.

——

Kan det tenkes at noe lignende gjelder blant muslimer? I så fall vil bildet se slik ut: De som har en religiøs identitet, men ikke er spesielt religiøst praktiserende, vil være mer opptatt av å forsvare denne identiteten mot angrep utenfra enn de som ikke er religiøse i det hele tatt. Det vil si at de reagerer på ting som denne filmen, som de opplever som et angrep på sin muslimske identitet. Men de som selv er religiøst aktive – og går i moskéen og så videre – har kanskje en så trygg religiøs identitet at denne filmen ikke blir opplevd som truende, og i den grad man vil gjøre noe mot filmen er det å vise mer av det man oppfatter som fint i sin egen religion.

Kanskje? De to mennene jeg møtte forleden viser i hvert fall noe slikt: Den ene var primært opptatt av å vise islam i praksis – godhet, nestekjærlighet, respekt. Mens den andre primært var opptatt av å forsvare islam mot angrep, selv om han selv ikke var særlig religiøs.

- Jeg er mot vold og alt sånn, bare så det er klart, sa han til meg.

- Men jeg er veldig mot at man skal tillate den type filmer.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt