Verdidebatt

Selvmedlidenhet eller ---

Av Magnus Leirgulen
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Debatten etter Herlands innlegg om misjonærbarna har rast over skjermen med opp til orkans styrke i kastene. Imponerende 115 kommentarer hittil sier sitt

Men hvem er nå disse ofrene.  Er det bare misjonærbarn det er snakk om. ?
Hvem er overgriperne, er det bare i misjonsselskapene de finnes ?
I den foregående debatt som har vart  i lang tid er det misjonen  som er den store stygge ulven. 
Mange, mange av kommentarene  har vert usaklige og ufine, og noen av dem etter min mening ondsinnede. 

Perspektivet  i og rundt dette er ikke bare de omtalte og nå stigmatiserte misjonærbarna.   Problematikken vedr. overgrep mot barn er ikke ny, men relativt nyoppdaget og nyerkjent.    Det er ikke mange tiårene siden sosialangst som diagnose var ukjent for psykiatrien. Enda dette er et av de sikreste kjennetegn på overgrep,  fra tidlige barne og ungdomsår.

Da er det vel ikke rart at institusjonene i samfunnet bruker tid på å erkjenne dette, og ta det inn over seg. 

Målgruppen her er sammensatt og uhyre komplisert.  Jeg kan tenke meg at den største gruppen er de som  har vert utsatt for mer eller mindre grov omsorgs -svikt. På en måte hører vel alt inn under dette.  Her finner vi fysiske overgrep, her finner vi psykiske og mentale overgrep ( minst synlige), og her finner vi dem som har vert utsatt for seksuelle overgrep.                                                     Denne siste, og tross alt minste gruppen  har fått størst oppmerksomhet i media, selv om det i de to andre gruppene kan finnes vel så mange, og sterkere skader.

Overgriperne.  Dette persongalleriet kan være like sammensatt som alt annet.

Det kan være fra tankeløse personer med liten empatisk evne,  til følelsesløse psykopater, uansett kjønn, eller også som vi vet, mennesker med en feilkoblet seksualdrift (pedofile)

Barna er heller ikke en ensartet gruppe.  Noen er svært sensitive og følsomme, andre er robuste og tåler ganske mye.  Så har vi da den store gruppen i mellom disse.

Når et barn blir utsatt for overgrep skjønner de ikke alltid at dette er unormalt. De tenker gjerne at dette er virkeligheten, og det er det jo – for dem.              Først  senere i livet, for mange, når de får relatert seg til det normale, går det opp for dem hvor angsten kommer fra, hvor depresjoner og andre problemer skriver seg fra.

Aggresjonen mot kilden av problemene  kan da for mange være voldsom og sterk.  Likevel tror jeg de fleste vender aggresjonen innover mot seg selv, med skyldfølelse, sosialangst og depresjoner som  sterke symptomer.  Andre vender sitt sinne utover, mot overgriperne-  hvis de er tilgjengelige da, men ofte mot samfunnet ellers.  Felles for storparten er vel at selvbildet og selvfølelsen er knust.  Det er som å se seg selv i et splintret speil. Det blir bare fragmenter igjen.  Å lappe igjen dette selvbildet er en formidabel oppgave, men langt fra umulig.

Helingen   Dersom selvmedlidenhet over lengre tid har fått rom, kan situasjonen virke fastlåst bare av det.  Derfor må disse få hjelp til å komme ut av dette  som det første skritt på veien.  Det kan være tøft, fordi selvmedlidenheten kan til en viss grad virke lindrende på smerten.  Men samtidig holder den sårene åpne slik at de ikke får gro.  Selvmedlidenheten heler ikke selvbildet  Det er viktigere å bevisstgjøre dem på dette,  enn hele tiden å minne dem om at de er ofre og tapere.  På en  slik måte å nøre opp under selvmedlidenheten til dem som måtte ha det, er i realiteten å gjøre dem en bjørnetjeneste.

Skyld. det de trenger er å få konfrontert sin smerte mot det rette objektet, altså mot mobberne, overgriperen, misbrukeren, og de som sviktet direkte. Ikke alltid er dette mulig, eller ønskelig,  Men å få plassert skylden på rett sted, der den  hører hjemme er livsviktig.   

Dessverre er det slik ofte at anklagen og sinnet rettes mot feil sted. Det er en forståelig reaksjon når de rette skyldnere ikke lenger er mulig å nå, men det  gavner lite dette formålet
Ofte kan raseriet vende seg mot et eller annet i samfunnet,  som aqndre institusjoner, tro, religion, misjonsselskaper som vi har sett, og mye mer.
Enten disse har direkte, eller indirekte skyld i dette, og selv om overgrepene har skjedd i en annen tid, med mindre kunnskap om dette enn vi har i dag, er det selvsagt avgjørende at beklagelse og bønn om tilgivelse kommer fra dem som er nærmest mulig utgangspunktet for hendelsene.

Det mennesker trenger i en slik situasjon er tilbud om hjelp til selvhjelp. Ofte medisinsk/psykiatrisk hjelp og sjelesørgerisk hjelp.  Det minste de trenger er stigmatisering som ofre og tapere gjennom opphetede debatter, og media oppslag.  Det er ikke disse som er taperne, den rollen hører overgriperne til.

Omsorgssvikerne og overgriperne har ansvaret og skylden.  Men ofte har disse selv vert gjenstand for de samme påkjenninger i barndommen.                          De pedofile har til fulle ansvaret for sine handlinger. Men igjen, hvor har disse fått sin spesielle legning fra ?    Det er ikke straffbart eller kriminelt å ha en pedofil legning, like lite som det å ha en homofil eller lesbisk legning.             De fleste av oss er glad i, og begjærer penger, det er heller ikke straffbart. Men vi kan ikke begå ran for å få fatt i dem, uten følger 

Den pedofile er et menneske som andre mennesker på godt og ondt. Bare når de overtråkker grensen og gjør seg skyldig i pedofili  har de gjort forbrytelser.  De fleste av oss reagerer sterkt på slike ting, med rette – mange reagerer påfallende sterkt, av ulike grunner.   Den pedofile som har falt for sine sterke følelser og gjort seg skyldig skal straffeforfølges, og gis den rette straff.  Men de er fortsatt mennesker som andre forbrytere.  Å kalle dem for udyr, monster, umennesker o.s.v.  er uvettig tale, og tjener ikke saken. Tvert i mot er dette, det samme som å ta fra dem ansvaret for sine handlinger.

Misjonen og forkynnelsen.

Jeg tar ikke mål av meg til verken å være forsvarer eller anklager overfor misjonen  og andre kristne sammenhenger i dette. Nå er disse på vei til å rydde opp i sine problemer, og det er bra.  Men dette må skje kontinuerlig etter min mening, og ikke bare som et ”skippertak”
Det er bedre å forebygge, enn å reparere skader etter hvert.  Det må utvikles sosiale apparater innefra som kan ta seg av dem som mener seg å lide overlast på en eller annen måte. Det er alvorlig når maktmennesker får lov å herse  med  medarbeidere slik som vi vet skjer ellers i sekulært arbeidsliv. Det er alvorlig når seksuell trakassering finner sted.  Det er alvorlig når barn blir krenket.  Og – det alvorligste av alt er når dette blir oversett med et skuldertrekk av dem som har styringsansvar.  Som vi vet nå, er dette som tidligere ble sett på som en umulighet i kristne sammenhenger et faktum og en realitet.
Kristne organisasjoner har her nå en mulighet til å gå foran og vise vei hvordan dette må håndteres fremover. Mesterens budskap skal ikke bare forkynnes i ord, men også i gjerning. Hvilken enorm mulighet til kjærlighetens forkynnelse, først innad, så utad  har ikke dette i seg.

Til syvende og sist har vi alle skyld, en sammenhengende kollektiv skyld. Det er vi som er samfunnet, og det er vi, alle sammen, som har ansvaret for å bygge et samfunn hvor slike ting blir minst mulig av, hver på vår måte. Vi har vent oss til å rope på politikerene når noe er galt, på politiet, på helsevesenet, på rettsapparatet som skal trå inn og møte verdens dårlighet for oss.

Kanskje vi alle trenger å kaste selvmedlidenhetskappen av oss,  og heller ta på oss selvransakingsbrillene.

Godt År ! og gode år fremover til alle impliserte parter

Ps.  Godt Nyttår til alle mot og med debattanter - og forresten også til VÅRT LAND som lar oss få lov til å holde på slik (-;)

magnus L

Les mer om mer disse temaene:

livssyn

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt