Pål Georg Nyhagen

224

Blasfemiens nødvendighet?

Når en prest fornøyd presenterer "blasfemiens stolte tradisjon" bør man be vedkommende om å ta en time-out. Gyrid Gunnes i DnK har en kronikk i Dagbladet i dag. http://www.dagbladet.no/2012/09/06/kultur/debatt/kronikk/russland/pussy_riot/23273236/

Publisert: 6. sep 2012

Hun ser dessverre ut til å sitte fast i en forståelse av kirken og troen som over hode ikke stemmer med saksforhold i dagens DnK. Heller ikke vet hun som prest hva blasfemi faktisk er. Men å bedrive blasfemi i dag er vel like vel nærmest umulig i et samfunn som har gjennomgått en gjennomgripende sekularisering, og hvor intet lenger oppfattes som hellig lenger enn til i morgen? Fremfor å være en surdeig i samfunnet har kirken av frykt for å komme i utakt med samfunnsflertallet formulert seg i takt med hva som er politisk. og samfunnsmessig korrekt og akseptabelt. Og dermed langt på vei sveket sitt oppdrag qua Jesu Kristi kirke. "Den som gifter seg med tidsånden blir snart enkemann", skrev Kierkegaard. Og her har vi en god illustrasjon på nettopp dét er i ferd med å skje med DnK. I en tid av overmot, individualisering, egoisme og fremmedgjøring er det vel vanskelig å bedrive blasfemi mot noe som helst?

Bønnen "La ditt navn holdes hellig"/"Hellige vorde ditt navn" er vel for museal gjenstand å regne, sågar hva gjelder enkelte presters oppfatning av hva som er hellig og Guds vesens tilstedeværelse i verden. Det ukrenkelige, det som er adskilt, det helt annerledes, dvs det hellige er behendig plassert utenfor hva som mange anser som "virkelighetsrelevant". At folk flest har problemer med ordene "ærefrykt", "ærbødighet", "hellig", "synd" og "nåde" er ikke underlig når også prester i DnK ser ut til å ha forlatt både ordene og det de henviser til. Dermed blir jo behovet for nåde helt uinteressant: Kirken stenger i verste fall Kristus ute ved inngangsdøren. Som livsspørsmål er det nok helt greit å ta opp slike begreper, men som erfaringer så betakker man seg raskt. Tro og åndelighet blir dessverre redusert til en ny sofistikert versjon av selvbekreftelse og selvdyrking: Ikke forent med det å tjene, være til stede. Alt er relativt, hvor på en bristende innsikt i hva som er rett og galt oppstår. Hvilket er et symptom på relasjonsløshet ikke minst som konsekvens av en forkynnelse som ikke lenger våger å peke på synd og omvendelse. Det eneste virkelige i en fiendtlig verden har blitt vårt eget jeg: Med kort kobbel er vi ledet av hva som kan være fordelaktig eller med brodd mot hva som oppfattes som en hindring for utfoldelse, sansenytelser og  - en frihet helst uten ansvar. Jeget er midtpunktet, omslutet av jegtanker. Bekreftelse og aksept blir viktigere enn sannhet. Men den nevnte bønnen fra Fader Vår frigjør oss fra oss selv og det som binder: Den fungerer som en avbitertang som kobler oss løs fra jegets selvsentrerende tunnelsyn. Makter vi det, så kommer vi også inn i en relasjon til det hellige, til Guds mysterium.

Jeg skrev lenger opp: "I en tid av overmot, individualisering og fremmedgjøring er det vel vanskelig å bedrive blasfemi mot noe som helst?" Dette er for så vidt ikke helt riktig: Jeg tenker ikke først og fremst på alle de troende, kristne, muslimer, jøder, etc. Men på den store masse som ikke lenger tenker seg at synd, nåde, hellighet, ærbødighet, Guds vrede, etc har noen virkelighet eller verdi. For alle disse er selvsagt slike nevnte trosbegreper og det de viser til blasfemiske uttrykk i det politisk.- og samfunnsmessig korrekte flertallsdiktatur som dessverre også kirken har bøyd seg for.

DnK snakker de dominerende samfunnskrefter etter munnen i det håp at anerkjennelse og samfunnsmessig aksept skal føre flere til kirke og tro. Men hvorfor skal folk gidde å gå i kirken når den fører en diskurs om samfunnsforholdene som det allerede finnes en aksept og begreper for utenfor?

Fra Amos 8:

  11 Se, dager skal komme, sier Herren Gud,
          da jeg sender sult i landet,
          ikke sult etter brød
          og ikke tørst etter vann,
          men etter å høre Herrens ord.
          
    12 De skal flakke om fra hav til hav,
          streife omkring fra nord til øst
          og søke etter Herrens ord,
          men de skal ikke finne det.

Kommentar #1

Leif Halvard Silli

69 innlegg  589 kommentarer

Paternalistisk feminisme

Publisert rundt 9 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.

Heller ikke vet hun som prest hva blasfemi faktisk er.

So absolutt! Og du har heilt rett i at «Når en prest fornøyd presenterer "blasfemiens stolte tradisjon" bør man be vedkommende om å ta en time-out».

I tillegg til at artikkelen er reklame for den nye boka hennar, so står for ein typisk, paternalistisk feminisme der ho tolkar andre inn i sitt eige bilete. Mi understreking:

I boken Hellig, sårbar (Portal forlag, 2012) utforsker jeg hvordan blasfemi kan representere et språk som er helligere enn det tradisjonelle teologiske språket. Det kan være et språk som leter etter Gud på den andre siden av den gud har blitt gjort til i allianser med krefter som har marginaliserte menneskeverdet, det være seg kvinner, homofile, slaver osv.

Bra knapp aktivert.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere