Verdidebatt

Picknick hos Satan

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da Moshe ble drept under Yom Kippurkrigen, var det et sjokk for en blond, blåøyd og solbrun kibbutzfrivillig fra Norge. Som ung var jeg to lange perioder på kibbutz. Jeg arbeidet hardt og iverig, fikk ros og anerkjennelse og mange gode og nære venner. Som ung og påvirkelig, ble dette en sjelsettende tid for meg - et dannelsesprosjekt som har preget meg resten av livet.

Synet på Israel var selvfølgelig ensidig positivt. Hadde jeg kun vært påvirket av mine isreaelske venner, og de erfaringene jeg selv høstet der nede, hadde nok holdningene vært mer nyansert, men da jeg også på den tiden hadde mye kontakt med norske kristne israelvenner, utviklet holdningen seg både til å bli ensidig og tildels hatsk og fanatisk i synet på forholdet mellom jøder og arabere.

Gjennom årene har egen visdom og dømmekraft slipt vekke fanatismen og for så vidt også ensidigheten. Jeg står på Israel sin side både når det gjelder retten til eget land, til å bygge gjerde for å hindre terrorister i drepe israelske sivile og retten til å angripe Gaza når Hamas fortsetter å skyte raketter etter gjentatte advarsler om at Israel ville angripe hvis det ikke ble slutt på rakettbeskytningen. Og jeg tror at Israel er Guds folk, men at Gud ikke har plassert andre folk i rollen son onde fiender av Israel til evig til. For Gud er alle menensker like verdifulle - både som enkeltmennesker og som folk.

I fjor satt jeg på en fin og kosleig restaurant et sted i utkanten av Damskus. Jeg var invitert av forretningsforbindelser. Med i i følget var også en venn av dem som visstnok var en høytstående offiser i den syriske hæren, en hær som to ganger var blitt slått av israelerne. Og her satt jeg, som i mitt stille sinn tenkte på at jeg hadde brukt mer enn ett år av mitt til da unge liv på å hjelpe nettopp isrelerne. Hvis det hadde vært mindre disig, kunne jeg kanskje også sett Hermonfjellet i sør - der jeg i sin to stod på ski på israelsk okkupert side. Nå satt jeg der altså, i et av de tre landene som av George Bush var erklært som "Ondskapens akse". Mange norske kristen israelvenner, ville nok ment at jeg satt til bords med selveste Satan.

Erfaringene med å ha hatt såpass nær kontakt og vennskap med folk fra begge sider i konflikten, er at folk er folk - de er fine og reflekterte mennesker, som faktisk omtaler hverandre med adskillig mer respkt enn det man skulle tro. Det de alle (i alle fall de jeg har møtt) sier, er at de mest av alt ønsker ferd. Det som overrasket meg, når det gjelder syrerne, var at de ser fram muligheten for en blomstrende økonomien i hele regionen - ikke etter at de har "kastet Israel på havet", men i samarbeid med Israel. Med israelsk teknologi og arbiske ressurser og solide handels- og håndverkstradisjoner, ville de tilsammen kunne skape noe stort. Dette ble ikke sagt for å snakke meg "etter munnen" (de har ingen anelse om at jeg også har vært i Israel). Det var helt tydlig at de ga uttrykk for sine oppriktige tanker - og drømmer.

I Norge er israeldebatten mye dominert av rabiate syttitallsradikale og kristenfundametalister. Begge grupper er like fanatiske - og etter min mening - like usympatiske.

Moshe var en ung mann med kone og et lite barn. Han var hjemme på kibbutzen i helgene. Til daglig var han sersjant i en falskjermjegertropp og hørte til den ypperste eliten av israelske soldater. Jeg beundret Moshe. Han var utrolig sympatisk. Han hadde spesiell omtanke og oppmerksom mot oss to norske, og han var interessert når vi fortalte om landet vårt. Når vi snakket om Israel og situsjonen i Midt-Østen, så var han aldri hatsk eller ensidig i forhold til "naboene". Tvert imot, han hadde også arabiske venner - "fine menekser", som han sa. Han mente at vanlige mennesker på begge sider av konflikten mest av alt vil ha fred og ikke vil ha noe problem med å leve sammen, men at ekstremsitene og krigshisserne på begge sider stod i veien for dette. Rett skal være rett, han mente nok at "den andre siden" hadde flest esktremister og krigshisser og at mye av ansvaret lå der.

Da general Ariel Sharon i 1973 trosset overkommandoen i Tel Aviv og beordret landsetting av styrker på vestsiden av Zuez-kanalen (senere kjent som en historisk knipetangsmanøver), var Moshe sin tropp en av de første som landet. Da han ledet sine unge menn fram mot en egyptisk stilling, ble Moshe skutt og drept.

Den gang døde en god venn - og et av mine største forbilder. Det som lever etter møte Moshe og andre mennesker i Midt-Østen, er toleranse og vissheten om at det onde ikke alltid er det eller slik folk forstiller seg, og tilsvarende at det gode ofte finnes der du ikke alltid venter å finne det. Det er håp for Midt-Østen, men ikke hvis fanatikere på begge sider av konflikten - blant arabere og jøder - og i Norge - ukritisk og uimotsagt stadig får sette dagsorden.

Shalom

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt