Svikter De Kristne KrF eller har KrF sviktet de kristne?

Innlegget er sendt Dagen i forbindelse med den pågående debatten der omkring det nye partiet vs. KrF. Det ser ut til at det drøyer å få det inn, så derfor prøver jeg det her på VD. Inlegget passer også som motvekt og utfordring til KrF's Helge Reiten sitt siste innleg her. Reiten underbygger mitt poeng hvor jeg kobler FrP-fobien som Reiten representerer med KrFs skjebne og hvorfor vi trenger det nye partiet.

- - -

Bjarne Bjelland (Sentralstyremedlem De Kristne) skriver i Dagen fredag 24. august at vi må se fremover, og det skal vi. Jeg vil imidlertid først se tilbake og i dette innlegget begrunne hvorfor KrF har sviktet både seg selv og sine mest betydelige velgere de siste 7-8 årene. For etter at de rød-grønne fant sammen i felles strategi for å erobre regjeringsmakten har nøkkelpartiet KrF på sin side opptrådt nærmest som handlingslammet i regjeringsspørsmålet.

Det begynte med at Kjell Magne Bondevik takket for tilliten ved å kutte alle bånd og invitter til den personen og det partiet som var helt avgjørende ved innsettelsen av ham som statsminister i 2001. Utakk er verdens lønn sies det, og etter dette har parolen vært: Vi samarbeider ikke med det partiet, koste hva det koste vil. Og det har kostet. For det har bare gått en veg med KrF siden, nemlig nedover både på gallupen og hva tillit og innflytelse angår.

FrP-fobien har lammet partiet. KrFs fatale strategiske valg har i snart to stortingsperioder nå parkert partiet langt ute på sidelinjen. Mens de rød-grønne har fått herje fritt med en systematisk avkristning av landet har det vært viktigere for KrFs ledelse å torpedere en bredest mulig borgerlig samling ved stadig å terpe for velgerne og media hva som skiller KrF og FrP, i stedet for å se på sammenfallende saker for å skaffe seg politisk innflytelse og et bredest mulig styringsdyktig alternativ. På dette vis sviktet KrF sine velgere som hele tiden har ment det måtte være viktigere og riktigere å demme opp for politikken til Stoltenberg enn å opprettholde den politisk korrekte og kunstige fronten mot FrP.

Nå er det meste av løpet kjørt. Prisen for avkristningen fra de rød-grønne har vært merkbar. Så langt har partiet måtte betale med omdefinering av ekteskapslov pluss en rekke andre lover, svekking av kristendommens posisjon i skolen, fjerning av kontantstøtte, politisk innsettelse av biskoper i kirken, omdefinering av tradisjonell familiestruktur, barnemarkedet (surrogati) er på veg, mindre støtte til Israel, fjerning av reservasjonsrett for fastleger, bare for å nevne noen hjertesaker der FrP i de aller fleste tilfellene kunne og burde ha vært en støttespiller for KrF, men aldri fikk sjansen.

Til alt overmål satte man ned et strategiutvalg etter valget i 2009 som Høybråten selv karakteriserte som en katastrofe. Utvalget skulle angivelig finne ut av hva som gikk galt. De fleste forventet vel en form for selvransakelse og selverkjennelse i partiet. Men nei, ingenting av dette ble nevnt. Isteden fant man ut at skulle KrF lykkes i fremtiden så måtte bekjennelsesparagrafen bort Du snakker om å skyte seg selv i foten!

KrF har dalt fra 12,4 % i sin storhetstid (Valget 2001) til 5,5 % ved siste Stortingsvalg og kjemper nå med å holde seg over sperregrensen. Hvem har hatt ansvaret for at partiet har havnet i dette uføret? Og ikke minst: Hvem må påta seg et stort indirekte ansvar for at de rød-grønne har fått lov å dominere politikken for landet vårt over en så lang periode om ikke nettopp KrF og dets ledere?

Det nye kristne partiet er svaret for mange kristne velgere som ikke lenger har tillit til eller tro på at KrF vil være i stand til å “snu skuta”. Når Krf nå befinner seg på sperregrensen så er dette et tegn på omfattende mistillit og ikke på grunn av at det etableres et nytt kristent parti. Velgerne har allerede forlatt KrF. Ved siste Stortingsvalg gikk mange til FrP/KSP. Andre ble hjemmesittere. Nå i den senere tid har sannsynligvis avskallingen også gått til Høyre. Partiet De Kristne vil mest sannsynlig hente de fleste stemmene sine fra de verdikonservative som tidligere har forlatt KrF skuta og ikke blant dem som fremdeles har sin lojalitet til KrF som nå vel må kunne sies å ha sin tyngde på sosialistisk side i det politiske landskapet.