Johannes Morken

Redaktør
444

Kirken og barna av NS-medlemmer

Etter landssvikoppgjøret opplevde NS-medlemmer at de ble støtt ut av samfunnet. Også Den norske kirke blir anklaget for å ha vært fraværende i en tid hvor mange trengte det aller mest.

Publisert: 28. aug 2012

Vårt Land forteller hvilke konsekvenser dette har fått for etterkommere av NS-medlemmer. Liv Mørland i Forum for tro og livssyn i Kristiansand mener at mange NS-barn i dag føler seg lite verdsatt av Den norske kirke.

– De fleste NS-barna begynner å trekke på årene, og de håper at noe skjer i deres levetid. Mange håper nok på en oppreisning og beklagelse fra kirka. Ut fra det mange av dem har erfart, mener jeg at kirka har sviktet. Da vil det absolutt være på sin plass å komme på banen. Kirka, som skal være en sterk formidler av tilgivelse og forsoning, bør ta den utfordringen. - Det vil det absolutt være på sin plass å komme på banen. Kirken, som skal være en sterk formidler av tilgivelse og forsoning, bør ta den utfordringen, sier Mørland.

LES MER I VÅRT LANDS NETTUTGAVE

Bør kirken be om unnskyldning?

Kommentar #1

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

Kristus, NS-barna og DnKs bortvendte ansikt

Publisert over 9 år siden

Selvsagt skal kirkens ledelse snarest gå offensivt ut med en uforbeholden unnskyldning til NS-barna. Det har nå gått hele 67 år (!), og ennå verker denne byllen voldsomt, men vi andre har sett og ser bort fra disse menneskene. Dette sier dessverre en masse om kirkens vegring der Kristus´ fordringer faktisk står som sterkest. Videre sier dette noe om de det gjelder; nemlig NS-barna som i dag altså er godt voksne. Hva de har måttet gjennomgå og lide her, er det kun NS-barna som kan beskrive: Det er kun den som er utsatt for trakasseringen, lidelsene og unnlatelsene som kan uutale seg med autoritet her. Like vel blir de altså ennå fortiet.

Ser at dette temaet også blir liggende urørt på Verdidebatt.no og andre steder. Dette sier ikke nødvendigvis kun noe om (troende?) folks likegyldighet eller at man mener at NS-barna fortjener sin skjebne; noe som for øvrig i tilfelle gir en gruvekkende dissonans i det kristne hjerte. Det er i tilfelle ikke Den Hellige Ånd som pulserer til likegyldigheten der.

At temaet kontinuerlig blir liggende, samt at f.eks. også Inger Cecilie Stridsklevs innlegg (Kirken og NS-familiene) ble helt ukommentert her igår, kan også illustrere at dette temaet er et helt hvitt felt på kartet for folk flest - folk har ikke referanser eller innsikt som slike fortellinger kan leve i, så får man spørre seg om hvorfor det har blitt slik?

Stridsklev m.fl. forteller livshistorier og fortellinger vi andre altså ikke har fått det minste kjennskap til - fordi de faktisk aldri har fått ordet. Men et fungerende demokrati kjennetegnes av at man feks. gir ordet til den som ikke har det på forhånd. NS-familienes fortellinger har dermed blitt fortiet da dette bryter med den vedtatte og offentlige tematiske diskurs fastlagt etter 1945. Den som beholder og opprettholder tolknings- og definisjonsmakten beholder også kontrollen over hva som skal passere som sannheten om virkeligheten: Nordmenns, NS-barna og NS-familienes liv, samfunnsmessige, kulturelle- og politiske virkelighet i tiden før krigen har blitt tolket i lys av de innsikter, erfaringer og behov som oppsto etter mai 1945. Dessverre tvang dette frem en ikke ubetydelig demonisering av NS-familiene som dessverre fikk katastrofale konsekvenser i flere tiår. Temaet ble sågar monopolisert etter krigen slik at NS-familienes livsfortellinger ble sensurert på mange samfunnsplan. Jeg siterer fra min egen tråd "Kirkens skam" som også tar opp dette temaet:

"Jeg minner om boken til kongebiograf Tor Bomann-Larsen som kom for noe under ett år siden ca. Her, som i mediene ellers, nevnte faghistorikere at de holdninger og idealer som NS-sympatisører bar før 1940 faktisk "ikke var unormale og representerte forståelige holdninger" som altså politisk, sosialt- og historisk ikke var uvanlige i denne tidsepoken. Det ble nevnt at sågar kronprins Olav høsten 1939 delte tanker og ideer med forhandlinger med Tyskland ang. faren fra bolsjevismen/Russland. Den sistnevnte trussel var reell og et dyptgående tema i Norge som i Europa den gangen. Bomann-Larsen sa til Aftenposten: "Kronprins Olavs tanker var typiske for denne tiden." Avisen skrev videre: "Kongebiograf Tor Bomann-Larsen mener kronprins Olavs holdninger virker sjokkerende fordi man har glemt og benektet den virkelige historien fra 30-tallet."

I NRK radio ble det påpekt at dagens, og etterkrigstidens holdninger og ideer i Norge før 1940, var preget av etterpåklokskap og til en viss grad benektning, og at tiden holdnings- og idemessig sett var og er ennå  "tabu" å omtale fritt i mediene. Det er vanskelig fordi de voldsomme og skrekkelige forbrytelsene som ble begått mot f.eks. jødene gjør at ethvert forsøk på å bemøte dette temet raskt mister proporsjoner."

NS-familiene har altså blitt møtt med utstøting, demonisering, trakassering og grove herskerteknikker; hvor samfunnet og mediene lojalt fulgte opp med fortsatt taushet og usynliggjøring. Men å usynliggjøre de som lider og har fått sine liv ødelagt er ansvarsfraskrivelser av verste merke og en grov forbrytelse mot medmennesket. DnK bør nå snarest våge å følge Kristi fordringer også der det koster; ja, nettopp der det koster! DnK bør gå foran nettopp fordi den qua Kristus´ kirke faktisk skal tenne lys i mørket og rekke sine hender ut i uforbeholden kjærlighet!  Det handler om intet mindre enn kirkens troverdighet. Viser for øvrig til min egen tråd om temaet "Kirkens skam" (som for øvrig OGSÅ nesten har blitt helt ukommentert) 

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread295628/#post_295628

Kommentar #2

Hermod Herstad

0 innlegg  7381 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.

At temaet kontinuerlig blir liggende, samt at f.eks. også Inger Cecilie Stridsklevs innlegg (Kirken og NS-familiene) ble helt ukommentert her igår, kan også illustrere at dette temaet er et helt hvitt felt på kartet for folk flest - folk har ikke referanser eller innsikt som slike fortellinger kan leve i, så får man spørre seg om hvorfor det har blitt slik?

Jeg leste også det nevnte innlegg. Det ble litt vanskelig å forholde seg til. Innlegget hadde et dobbelt budskap. Det er ikke vanskelig å få medfølelse for disse barnas skjebne og hvordan de uskyldig ble et offer for sine foreldres gjerninger. Det som gjorde innlegget vanskelig, var den andre delen av budskapet? Et krav om oppreisning for deres foreldre? Et krav om oppreising for den politiske ideologi som NS innehadde?

Kommentar #3

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

Oppreisning?

Publisert over 9 år siden

Jeg oppfatter poenget slik at det virkelighetsbildet som rådet forut for krigen gjør fleres valg forståelige ut fra den konteksten som faktisk da var rådende; politisk, sosialt og samfunnsmessig. Nå, lenge etter krigen i en helt annen tid og dermed med en helt annen oversikt hvor intet truer, og hvor forsvaret er rimelig oppegående og grunnvoldene ikke ryster...  dvs i lys av en oversikt ingen, absolutt ingen, kunne ha før kigen - altså med fasiten i hånden, ser vi at disse valgene foretatt før krigen ikke var akseptable. Men dette er den eksakte vitenskap "etterpåklokskapens" blikk.

Vi ser også at mange av valgene til de på den rette siden var alt annet enn gode forut for krigen. Regjeringen Nygårdsvolds vegringer, lammelser og direkte svakhet er en del av de førstnevntes kontekst forut for de valg de tok. Ting henger i sammen.

Vi ser hvor vanskelig det er å se, og å handle adekvat og ønskelig også i dag hvor helt aktuelle og nære hendelser avslører at folk valgte på måter som den nære etterpåklokskapen kritiserer og fordømmer. Valgene som taes av et medmenneske skal jo vurderes ut fra de betingelser, rammer og kontekst de er tatt foretatt i. Dette er grunnleggende.

Kommentar #4

Hermod Herstad

0 innlegg  7381 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.

Jeg oppfatter poenget slik at det virkelighetsbildet som rådet forut for krigen gjør fleres valg forståelige ut fra den konteksten som faktisk da var rådende; politisk, sosialt og samfunnsmessig. Nå, lenge etter krigen i en helt annen tid og dermed med en helt annen oversikt hvor intet truer, og hvor forsvaret er rimelig oppegående og grunnvoldene ikke ryster...

Jeg mener du har opptil flere gode poeng her. Likevel mener jeg det er forskjell på hvordan man i ettertid skal forholde seg til den behandlingen uskyldige barn fikk som en følge av deres foreldres feilvalg, og hvordan vi skal forholde oss til de feilvalg deres foreldre gjorde?

Man kan også trekke tankerekken lengre og hevde at de feilvalg som ble gjordt i forhold til uskyldige barn, også var svært forståelig ut fra den konteksten som faktisk da var rådende?

Kommentar #5

Hermod Herstad

0 innlegg  7381 kommentarer

Publisert over 9 år siden

I tillegg oppfattet jeg ikke det forrige innlegget  som en bønn om forståelse for at feilvalg ble foretatt i en spesiell situasjon. Det var en påstand om at valgene var riktige, også sett med 70 års distanse?

Kommentar #6

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

Nei

Publisert over 9 år siden

I rettsoppgjøret umiddelbart etter krigen konfronterte man naturlig nok de på den andre siden grundig. Om prosessen var god og rettferdig eller ikke er én nødvendig debatt som bør komme. Men denne retts-konfrontasjonen og samfunnets reaksjoner på de konkrete forhold fikk sine konsekvenser for de involverte i ettertid. (Innholdet av denne straffen her er dessverre også et temmellig mørkt kapittel).

De involverte har så faktisk ferdigsont sin straff fastlagt av rettsvesenet.

Men straffen fortsatte i alle dager etter. Alle... Mange i samfunnet straffet både disse konkrete voksne, samt deres familier (!), på samme brutale måte som betydelig evigvarende tilleggsstraff ut over den rettsbestemte.

Når den som har sont sin straff slippes fri skal også vedkommende være nettopp dét: FRI! Men slik fungerte og fungerer det ikke.

Jeg vil ut fra erfaringen av Jesus Kristus bestemt hevde at det er ikke skal være forskjell på hvordan man i ettertid skal forholde seg til den behandlingen uskyldige barn fikk som en følge av deres foreldres feilvalg, og hvordan vi skal forholde oss til de feilvalg deres foreldre gjorde. Og da mener jeg her med ordet "ettertid" (i forhold til den som fikk en rettskraftig dom) den tiden som kom etter (!) at de var ferdige med sin rettsbestemte soning. Når den formelle straffen er avsont skulle og skal ethvert medmenneske få starte på nytt. Det fikk verken de voksne på den andre siden eller aller verst deres familier. Soningen og straffen fortsatte på verste måte nå sosialt- og samfunnsmessig sett. Her spilte tragisk nok også kirken og skolene aktivt med. Og hvor lenge skal flertallet egentlig opprettholde sin eksludering, trakasseringer og sosiale dom etter 1945?

Og til slutt. Du avslutter med: "Man kan også trekke tankerekken lengre og hevde at de feilvalg som ble gjordt i forhold til uskyldige barn, også var svært forståelig ut fra den konteksten som faktisk da var rådende?" Jeg kommenterer faktisk dette allerede i et av mine innlegg i min andre tråd "Kirkens skam". Sitat:

"Med krigens redsler i ryggen, så var det forståelig at flere følte et grunnleggende behov for å markere seg før, under og etter rettsoppgjøret. Men hvordan...   og i flere tiår?"

Etter ett år (!) kom en fyldig og habil rapport om 22.juli-tragediene, hvor de politisk- og samfunnsmessig ansvarlige tydelig nok ble satt i et direkte og kritisk søkelys. Ennå foreligger det ingen tilsvarende kompetent og uhildet rapport om rettsoppgjøret, det konkrete innholdet av straffene, og ikke minst tiden etter 1945 for NS-familiene. Det er kanskje snart på tide etter 67 år?

Kommentar #7

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

PS

Publisert over 9 år siden

PS: Har du spørsmål til Stridsklevs innlegg, hennes intensjoner og tolkninger, er det vel naturlig at du tar det opp med henne i et tilsvar på hennes tråd, og gir henne en sjanse til å utdype og forklare før du foretar en endelig dom? Hvorfor tar du dette opp her?

Kommentar #8

Hermod Herstad

0 innlegg  7381 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.

PS: Har du spørsmål til Stridsklevs innlegg, hennes intensjoner og tolkninger, er det vel naturlig at du tar det opp med henne i et tilsvar på hennes tråd, og gir henne en sjanse til å utdype og forklare før du foretar en endelig dom? Hvorfor tar du dette opp her?

Beklager, men jeg tror det var du som henviste til innlegget? Jeg tror jeg prøvde å si noe om hvorfor jeg ikke tok det opp med henne?

Kommentar #9

Hermod Herstad

0 innlegg  7381 kommentarer

Publisert over 9 år siden

Jeg mener det går et skarpt skille mellom å tilgi og forstå menneskene som begikk en handling, og å revidere vårt syn på selve handlingen?

Kommentar #10

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

Ja

Publisert over 9 år siden

1. Jeg har jo skrevet at vi må skille mellom å "forstå" og å "akseptere". Kan du ikke lese det som skrives litt bedre?

2. Jeg viste riktig nok til hennes innlegg. Men jeg kan ikke svare for de innvendinger du har. Slike innvendinger kan jo nettopp vise seg å være berettgede... eller heller å være uberettigede? Men det er bare én måte å gå videre med dette på, fremfor å være tilfreds med en for snar konklusjon. Innvendinger og undringer bør altså rettes til den som har tenkt og skrevet det konkrete innlegget.

Kan hende er ditt manglende svar til henne, i hennes innlegg "Kirken og NS-familiene", motivert ut fra sviktende premisser? Men det er jo kun én måte å gå videre med det på, som nevnt. Som man ser av Kristus i NT er det et godt eksempel og godt råd å plassere ting der de hører hjemme.

Kommentar #11

Toril Søland

119 innlegg  1478 kommentarer

Denne tilgivelsen er en troyansk hest

Publisert rundt 9 år siden
Hermod Herstad. Gå til den siterte teksten.

Jeg mener det går et skarpt skille mellom å tilgi og forstå menneskene som begikk en handling, og å revidere vårt syn på selve handlingen?

fordi den innebærer en selverkjennelse.

Når man leser fra mellomkrigstidens interessante åndslivsbrytninger, ser man at etterkrigstidens forenklede sort/hvitt bilde bare har til hensikt å skape distanse til hendelsene.

Stereotypenes distanse for å holde virkeligheten unna.

Kirken og bedehusene var, som mange andre, positive til mange av de strømninger som etterpå ble dømt som landssvik.

I den hat og hevnbølgen som skyllet over landet i rettsoppgjørets tid, ble kirken, som alle andre, opptatt av å beskytte seg selv.

De hadde en gyllen anledning til å snakke sant om sin egen holdning før og etter, og slik mildnet hatet dengangen, men det gjorde den ikke.

Derfor er den ikke i stand til å tilgi.For i tilgivelsen ligger erkjennen av egen skyld.

Den har den,desverre, ikke lyst til å ta inn over seg.

Faktisk går Stoltenberg, som nå gjennomgår den "skjærsild" av skyld han måtte ha etter 22/7, kirke og bedehus en høy gang i vilje til selverkjennelse.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere