Demagogens fortelling

Et av de store stridstemaene her inne de siste dagene har vært den beryktede bloggeren Peder ”Fjordman” Jensen. Med tanke på de åpenbart ekstreme politiske posisjonene han står for, skulle man forventet at diskusjonene raskt endte med konsensus om at det var ille, men så har dessverre ikke skjedd.

Jeg har stilt meg spørsmål om hvorfor? Første bekymring som dukker opp går på hans ekstreme ideer om raser, etnisk renskning og politisk bevæpning. Kan disse ha støtte fra så mange?

Nei er svaret de fleste gir, men hva kan det da være? Jeg har måttet tenke meg nøye om og min antagelse er at det handler om fortellingene han serverer. Det siste tiåret har mye vært skrevet av mange om temaene innvandring og islam, men det som skiller Peder Naustvold Jensen fra andre er at han over tid har bygget opp en helt bestemt fortelling. Det er denne jeg tror mange har funnet forførende, deriblant Anders Behring Breivik, som tok tingene ut til en slags ytterste konsekvens.

Hva handler så fortellingen om?

Først og fremst handler fortellingen om at innvandring fra den muslimske verden i intensjon og i konsekvens er en form for tredje muslimske invasjon av Europa, etter arabernes erobring av Spania og tyrkernes erobring av Balkan og det sydlige Ukraina. Muslimene blir i denne fortellingen sett på som aggressive okkupanter og alt fra terrorhandlinger til kriminalitet sees på som uttrykk for jihad og en slags lavintensitets borgerkrigstilstand, som ikke vil ende før en ny Karl Martell eller Jan Sobieski jager dem ut.

For Fjordman og hans nærmeste er det at så ikke har skjedd, et uttrykk for et svik fra en amerikansk-europeisk elite som ønsker å ta makten fra nasjonalstatene og innføre et slags globalt byråkratistyre. Disse elitene anklages for å ha inngått avtaler med den arabiske verden som på sikt skal føre til et Eurabia, der europeere over tid vil ende opp med status som dhimmier, det vil si borgere med begrenset rettsvern.

Felles med deler av den amerikanske høyresiden (Buchanan m.fl.) mener de videre at Europa og Vesten er svekket og at dette skyldes kulturelle forhold, mer enn økonomiske og politiske. For dem er det etterkrigstidens ånd som er problemet, en ånd de betegner som kulturmarxisme, ettersom de ser på det som et resultat av planmessig infiltrasjon fra kommunister på universiteter, i pressen og andre steder i samfunnet.

Det samlede budskapet er så bygget på over tid, med stadig sterkere retorikk og med økende hat og forakt, men selv om dette er åpenlyst ille for de fleste, så ligger kjerneproblemet ikke her. I et nøtteskall så er historien til Fjordman en fortelling med en ytre fiende og en indre sviker, et budskap som er svært så giftig.