Skammens Norge

"Det er typisk norsk å være god". I Norge finnes det mange som ikke vet hva nød, lidelser og sult er. Bønnen "gi oss i dag vårt daglige brød" blir mildt sagt noe malplassert. Kristus´ radikale innstilling til pengene, mammon, var klar: Når du har fått tilfredsstilt dine basale behov tilhører det resterende, det som er igjen, din søster og bror; dvs din neste som også ber om å få sitt daglige brød. Guds vilje skjer ikke før din vilje er i takt med Hans. Våre hender er Kristi forlengede hender i en verden som ber sine søstre og brødre om mat; om ikke annet så hun får leve bare litt til? I et land hvor man betaler for å bli tynnere ser man ikke lenger verdien av de gaver man allerede tar for gitt; det gunstige kvantitative forhold gjør oss blinde for de kvalitative. At det er en gave, både livet og de goder vi er satt til å forvalte, blir i beste fall møtt med fnysende bagatelliseringer og ansvarsfraskrivelser. Vi blir blinde for hva som er vesentlig og hva som er uvesentlig; nettopp fordi mammons tilbedelse, dvs forbruksfesten, gjør at ordene endrer innhold alt etter hva man trenger å legitimere. Brått er egoisme, sløseri og forkastelig nonsjalanse ikke bare blitt sosialt og allment akseptert; men noe man bør tilstrebe seg for å bli ansett som akseptert og verdig. Ordet "verdighet" har i dag kun én betydning: Kredittverdighet. Din verdi avgjøres av hvor godt du kan henge med på kjøpefesten og forbrukskarusellen.. Du blir definert ut fra hvor mye du evner å forbruke.

Det er det kvantifiserbare som er sentralt. Mennesket er rikt som aldri før; men aldri var vi fattigere: Alt er vektlagt og konsentert ut fra det ytre og kvantifiserbare, all utvikling og velferd blir målt ut fra dette. Og absurd nok: Politikerne fatter ikke hvorfor vi ikke har det bedre når inntekter og forbruk er høyere enn aldri før. At helse- og sosalbudsjettet er astronomisk - og sågar ennå alt for lite - er det få som våger å se nærmere på. Fordi svaret er å finne i spørrerens indre: Fordi konskvensene vil bety at mennesker må vende om. I et land hvor man streiker for å heve en allerede for høy inntekt og øke hastigheten på den alt for rasktgående lønnskarusell har man for lengst forvekslet verdibegrepet "kvalitet" med kvantitet. Det indre er ikke kvantifiserbart...  overraskende nok?

Man erfarer at forbruket, lønnsjaget og sansenytelsene ikke stiller noen sult; men øker like vel forbruket for om mulig å stille sulten rundt neste sving like vel. Hva som egentlig stilner tørsten har for lengst blitt overdøvet i samfunnet; svaret på dette er for ubehagelig: Og for enkelt i all sin utfordrende velde. Det finnes et 2000 år gammelt evig aktuelt svar som skjærer som et tveegget sverd gjennom all den selvtilfredse åndelige fedmen og kutter de bindende lenkene av gull over tvert. Men man vil ikke, man våger ikke.

Det mange i dag kaller en reduksjon av levestandarden er for millioner det samme som en ytterst beskjeden standardsenkning.

Ser i mediene at også oljearbeiderne streiker. En gruppe som allerede tjener langt mer enn gjennomsnittet på fastlandet. Og sett i forhold til verden ellers? Enkelte må snu en seng, og forlanger kr. 4000, ut over en allerede meget høy inntekt, for å snu denne på lugaren. En håndvending.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10059455

En annen langt enklere håndvending kunne fått tusener til å overleve bare et par dager til... Dette ville vært billigere. Eksempel: "tre nødmatpakker om dagen er det som skal til for å redde et barn", melder Unicef og Kirkens Nødhjelp.  (http://www2.verdensgaver.no/bedrift/index.cfm?p=BS0000240 )

1 200 slike nødmatpakker koster det samme som de kr. 4 000 som én oljearbeider krever for å vende én seng... Dvs altså si 400 barneliv mot det å vende en seng på lugaren. Å beskrive dette som her skjer med dannede ord er vanskelig: En håndvending veid opp mot disse 1 200 matpakker som gir tusener liv. Ikke bare ett, ikke tyve, ikke hundre barn: Men tusener. Ut fra Kristus' pulserende hjerte: Hva veier tyngst her? Hva om disse oljearbeiderne erkjente at de allerede tjente mer enn nok; og fremfor å kreve disse 4 000 kr til seg selv for en "jobb" som tar kortere tid enn å tygge en halv skive? Oljearbeiderne kunne sågar gått ned i lønn; for å yte  de nødlidende hjelp og sågar like vel vært bedre betalt (!) en de fleste i tilsvarende stillinger på fastlandet: I et land hvor allerede de fleste på fastlandet tjener mer enn godt. Barn i titusenvis kunne kanskje få livets største gave, nemlig selve livet. Det var ingen som streiket for dem.

Sist onsdag var det ca 110 millioner kroner i førstepremie på Viking Lotto. Et reklameinnslag intervjuet folk; alle som en satset på voldsomt og eksessivt forbruk om de skulle vinne: Det var jeg, jeg, jeg og jeg igjen... Dvs man kunne vinne et beløp som kunne holdt titusener i live, gitt dem bolig, helsetlbud, etc.

"Underernæring og sult gjør at 300 barn dør hver time, hver dag", ifølge tall fra Redd Barna. Det er 7 200 i døgnet.

Hadde et barn blitt drept i vårt nabo-område ville vi alle med rette ha reagert voldsomt. Hadde to blitt drept ville vi ha reagert med ytterligere forferdelse og skrekk, og hadde tyve eller femti blitt drept ville vi ha skreket etter hjelp, etter militæret og alskens mulige og umulige hjelpeaapparater. Vi ville ha blitt fullstendig lammet av skrekk, sorg og fortvilelse. Skulle vi reagere med samme proporsjonalt økende styrke når hele 7 200 barn dør på én  dag, så ville vi ha gått fra forstanden alle som en. Og da ville jo vi i ren overlevelse og nestekjærlighet sørge for at hunger, vannmangel, krig og nød ville vært komplett umulig.

Nobelprisvinneren Steinbeck: "Alt kan mennesker tåle... kun ikke overflod. Ville jeg ødelegge en nasjon, så ville jeg gjøre det ved å gi dem for mye av alt... Og snart vile den ha blitt grådig, syk av egoisme og elendig; helt inn til margen."

"Hva dere ikke har gjort mot en av disse av mine minste...", sa Kristus.

Vår sult på medlidenhet, empati og praksisorientert nestekjærlighet bør vekkes. Her kan bønnen "gi vårt daglige brød" bli bønnen om daglig kjærlighetsbevissthet som faktisk blir det daglige brød for vår sjel. Hadde våre hjerter enda vært levende mens i ennå levde, og hadde vi sett mens vi ennå så, da hadde våre unnlatelser og det onde vi tillot aldri kunnet hende. Vi ville gjennomskuet alle de fine ordene og begrepene vi forkledde vår synd med. Vi ville ha gjennomskuet og motstått fristelsene som bare fortsatte å øke blindhet og ledet til døden før døden. Da hadde vi våget å se alle dem "disse mine minste". Fordi kjærligheten søker ikke sitt eget.