Gud er raus - folk er rare

Det drøftes former og stiler, tungetale og undere på verdidebatt, og mange innlegg er preget av lite raushet og fordomsfulle meninger om Andre. Nå handler det mye om tungetale o.l. For meg ser det ut som en del av dem som tilhører de mer kirkelige tradisjoner er de som har mest reservasjoner mot andre måter å møte Gud på enn gjennom sakramentene. Jeg bruker ikke sakramentene, men har ingen problemer med at mange i kirken blir velsignet og møter Gud slik.

Dette handler for meg om forskjellighet. Vi forstår ikke alltid den Andre` s utrykksform. Men spiller det noe rolle da? Er det er problem for meg at menneske i et møte faller og lager rare lyder? Dersom dette mennesket opplever at Gud er nær i en slik hendelse, er ikke det dette menneskes egen opplevelse? Blir Gud mindre fordi om jeg ikke opplever det på samme måte?

Kan ikke Gud og menneske møte hverandre på sin måte uten at jeg skal behøve å mene noe om det?

Maktkirken har  lang tradisjon i å forfølge mennesker som var annerledes, noe brant ide på bål, andre druknet de, bare fordi de søkte Gud utenfor kirkens murer.

Nei, Maktkirken og dens ledere har intet å rose seg av på dette området, og de som tilhører den bør bøye hodet i ydmykhet over Guds store raushet.

Tilsvarende skal selvsagt også karismatikere være ydmyke for at ikke alle er konforme med deres form, og innrømme at Gud er like raus når mennesker søker ham gjennom de former og skikker som kirken bruker.