Verdidebatt

Det usympatiske offer

God samvittighet kan kjøpes. Ofte for en svært billig penge. Rettferdighet, derimot, koster. Denne artikkelen om romfolk og tatere fra 2009 republiseres med fornyet aktualitet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg haster gjennom Oslo sentrum på vei til et møte. Plut­se­­lig distraheres jeg av en skrukket kvinnehånd som presser seg opp i ansiktet mitt. Jeg forstår straks hva det er. Hånden tilhører en av de mange romkvinnene som for tiden tigger seg vei gjennom Oslos gater. Hovedstaden oversvømmes av sigøynere fra Øst-Europa. Det er blitt et stort problem.

Jeg snur meg mot henne og legger straks merke til barna. Det er to jenter på mellom sju og ti år, de har skaut på hodet og oppfører seg overdrevent stakkarslig. De går med hvert sitt plastkrus der det fra før ligger noen usle kronestykker. Krokrygget rekker de krusene frem og forsøker å appellere til mitt gode hjerte. Men overfor dette skuespillet er jeg forherdet. Jeg har dessuten dårlig tid. Jeg setter opp farten og haster videre.

Jentene har ikke tenkt å la meg slippe så lett. Nå blir de små krokryggede skapningene plutselig rappe til beins. De tryglende stemmene er ikke lenger spinkle og bønnfallende, men får en klang av noe skarpt og frekt. Barnekroppene åler seg opp langs siden min. Situasjonen oppleves ubehagelig og potensielt truende. Jeg presser armen mot innerlommen på frakken, der lommeboka ligger. Ingen skal kunne lure en hånd innenfor uten at jeg merker det. Jeg griper etter en tjuekroning som jeg forsøker å kjøpe meg fri med. En av jentene grafser etter mynten og ler en frekk liten latter idet hun lar meg gå videre.

Nød som er frekk og krevende

Nød skal røre ved våre hjerter for å være verdig. Den skal ikke være frekk og krevende, men naken, ydmyk og ren. Et offer skal være sympatisk og kunne gi oss det vi krever tilbake: god samvittighet. Når nøden blir en tillært levemåte, appellerer den ikke. Romfolk som lærer seg tiggingens fakter fra de er små, er snyltere og uverdige trengende.

All kunnskap er dypest sett historisk kunnskap, nemlig å forstå årsaker til at noe er som det er. Dette minner jeg meg selv om idet jeg er kommet på avstand fra de innpåslitne tiggerne. De tjue kronene kjøpte meg fri fra et øyeblikks ubehag, men med alt jeg vet om historien til romfolket, var det langt fra nok til å kjøpe meg fri fra dårlig samvittighet. All historisk erfaring viser at overfor dette folket kommer barmhjertighet til kort. Her må vi begynne med noe som koster mye mer: et oppgjør med historien. Et oppgjør om rett og urett. Har vi ikke dette perspektivet plass, kan vi ikke bedømme problemet vi står overfor, riktig.

Folket fra helvete

Ikke noe folk har gjennom sin historie opplevd mer urett enn romfolket. Selv jødeforfølgelser blekner. Gjennom århundrene har de vandret i vår midte som fredløse og bannlyste. Nazistenes forsøk på utrydding av dem var om mulig enda mer brutal enn overfor jødene. Men i motsetning til jødene har de aldri fått sympati tilbake for uretten som ble begått og stadig begås mot dem. De er og har forblitt det usympatiske offeret.

Jeg begynte å arbeide med taternes historie i 1993. De vi i Norge kaller tatere, som egentlig er et skjellsord vi har satt på dem, er etterkommere etter romfolkets første store vandring som ble innledet rundt 1300-tallet, og som nådde Skandinavia rundt år 1500. I den første skriftlige henvisning til dem i en skandinavisk kilde (Stockholm 1508), omtales de som "tattare", hvilket direkte oversatt betyr "folket fra helvete". "Tataurus" er i gresk mytologi underverdenens dypeste sted, et helvete i helvetet. Romfolkets andre store vandring kom på siste halvpart av 1800-tallet, og det er disses etterkommere vi gjerne omtaler som sigøynere, også dette i utgangspunktet en nedsettende betegnelse vi har satt på dem. Selv foretrekker de å kalle seg rom eller roma.  På grunn av avstand i tid og rom har de to gruppene aldri hatt noe med hverandre å gjøre. Det har et fjernt etnisk opphav til felles, og knapt nok det. Det viktigste de har til felles, er den sosiale arven. De er det utstøtte folket som tross iherdige normaliseringstiltak aldri har latt seg innordne i våre sosiale strukturer.

Ikke falt utenfor – de står utenfor

Kjennskap til romfolkets historie har lært meg mye om hva det vil si å være marginalisert, å stå utenfor de godes selskap. Det har fått meg til å forstå at ordet marginalisering bare er delvis tilstrekkelig for en fullstendig forståelse. Det er essensielt å forstå at vi her ikke snakker om en gruppe mennesker som er falt utenfor. Romfolket står utenfor - utenforskapet er en del av deres identitet. Hele deres selvforståelse er bygget på motidentitet, at de nettopp ikke er som oss. De er Kain der vi er Abel, Remus der vi er Romulus, de forbannede mot de velsignede.

Disse urgamle legendene sier noe om et grunnleggende motsetningsforhold mellom to eksistensformer – boende (bonde) kontra nomade. Tater og bonde svarer til to universelle ordner, det førsivilisatoriske kontra det sivilisatoriske – eller rett og slett kaos kontra kosmos. Byene i gammel tid ble bygget med murer rundt som avgrenset dem mot kaos, representert ved barbarene. Barbar betyr en som stammer, en uten et utviklet språk. Broene som forbandt byene med barbarenes verden utenfor, var tabu, fordi de representerte skillepunktet mellom godt og ondt i en absolutt og grunnleggende forstand, det var sivilisasjon kontra barbari. Derfor måtte broene bygges under rituell yppersteprestelig kontroll, en funksjon som i Romerriket ble overdratt keiseren og senere paven, hvis tittel er "Pontifex maximus" – den høyeste brobygger.

Men de urgamle legendene om Kain og Abel, Romulus og Remus, forteller også at i skjæringspunktet mellom disse to eksistensformene, finner det sted et mord. Kain (bonden) dreper Abel (nomaden), og Romulus (byen Romas grunnlegger) dreper Remus, fordi han ikke anerkjenner grensen Romulus trekker opp mot barbarene. Så dypt stikker altså det problemet som vi langt inn i moderne sivilisatorisk tid ennå ikke har funnet noen løsning på.

Motidentitet og livsrom

Vi bruker begreper på svake grupper i samfunnet som ofte sier mer om vår forståelse av oss selv. Vi omtaler dem gjerne som ofre, eller som tapere. Slik begrepsbruk forutsetter imidlertid en felles målestokk som ikke nødvendigvis er gitt. Sier vi om noen at de er tapere, antyder vi at det i motsatt ende av skalaen finnes vinnere, og at disse er oss selv. I møte med romfolket har jeg måttet erkjenne at en slik begrepsmessig målestokk har begrenset verdi. Typisk for de virkelig marginaliserte gruppene i samfunnet er at de stiller seg utenfor hele det begrepsapparat som vi andre definerer virkeligheten gjennom. Der vi setter pluss, setter de minus. I denne motidentiteten ligger det en stor kraft – en overlevelses­kraft. Dette er den eneste måte utstøtte grupper i samfunnet kan sikre seg et visst spillerom på. Parallelliteten til andre marginaliserte grupper i samfunnet, som psykisk lidende eller rusmisbrukere, er forhåpentligvis åpenbar. Romfolket har vist stor fantasi i måten de har skapt seg livsrom i en fiendtlig verden på, men de har gjort det på måter som provoserer våre målestokker for verdighet og anstendighet helt grunnleggende. Men annerledes kunne det heller ikke bli.

Her kommer et sentralt poeng. For la oss spørre: Hva ville skjedd hvis de innordnet seg våre målestokker og ble som oss? Jo, da ville de blitt tapere. Virkelig tapere. Men er det ikke det de allerede er da? Jo. Og nei. Med våre øyne er de utvilsomt tapere. Men våre øyne er ikke deres øyne. Deres målestokker er de verdier de holder i hevd internt, dvs innad i gruppen og i forhold til familie og storfamilie.

Overlevelsesrommet ligger altså i motidentiteten. Men for samfunnet kan dette aldri bli annet enn en uhyrlig provokasjon. Et eksempel: En gang midt på syttitallet var jeg vitne til at et sigøynerfølge hadde slått leir midt inne i ankomsthallen på den gamle Østbanestasjonen i Oslo. Freidig og fullstendig uberørt av det umulige ved å gjøre noe slikt, ryddet de seg plass med alt sitt fargerike pikk og pakk midt i hjertet av det moderne, siviliserte samfunnet. Politiet ble tilkalt, og med en haglskur av ukvemsord mot ordensmakten, ble sigøynerfølget ført bort.

Episoden dukket opp i minnet i disse dager. I bildet av romfolket som uberørt av egen frekkhet slår leir midt inne på våre offentlige enemerker, ser jeg to virkeligheter stilt steilt opp mot hverandre. Romfolkets oppførsel oser av ignoranse mot alt vi holder for rett. I stedet for å møte overmakten med bøyd nakke, håner de den. Slik også med tiggerne som går mot meg i Oslo sentrum. De kommer ikke med bedende blikk, men med en krevende hånd. På denne måten håner de ikke bare mitt gode hjerte, men også min eiendom. Kan de da forvente sympati?

Vårt og deres begrep om eiendom

Jeg har måttet slå hull på mange myter og fordommer i møte med romfolket. En av stereotypiene om dem er at de er tyvaktige. De har ingen respekt for eiendom. Men fullt så enkelt er det faktisk ikke. For romfolket har et begrep som eiendomsrett egentlig ingen mening og intet innhold. For et vandrende folk representerer tingenes verden noe flyktig som ikke lar seg eie. Det vi kaller moral, er definert ut fra premissene til den fastboende livsform. Vi forholder oss institusjonelt til materielle ting. Eiendom er noe som konstituerer vår identitet og selvforståelse. For romfolket har materielle ting verdi bare i den grad de har nytteverdi innen fellesskapet. Når denne nytteverdien opphører, har tingen mistet sin eksistens. Satt på spissen: En bil med tom bensintank er ingen bil. Den har opphørt å eksistere.

Normer og verdier hos en minoritet skal ikke måles mot oss selv, men forstås i forhold til gruppens liv sett innenfra, i dens interne livsformer. Det som da kommer til syne, er at romfolket faktisk holder noen verdier i akt som vi på vår side har vraket. Det er først i den sosiale konfrontasjonen mellom ”oss” og ”dem” at konflikten oppstår.

Men da spør jeg meg selv: Gjelder ikke dette like mye motsatt vei? Handler ikke vår sivilisasjons historie nettopp om hvordan vi har utviklet normer og verdier som vi har holdt høyt i akt mellom oss selv, men som vi med lett hjerte har gitt avkall på i møte med dem som er annerledes enn oss?

Verdige og uverdige trengende

Den første spede begynnelse til den norske velferdsstaten kom med fattigloven av 1845. For første gang i historien ble det definert et offentlig ansvar for mennesker som falt utenfor samfunnet. Dette var imidlertid aldri lovens primære motivasjon. Drivkraften bak loven var behovet for en avgrensning mot det raskt voksende antall løsgjengere og omstreifere som fulgte i kjølvannet av voksende urbanisering og industrialisering. Loven gjorde det klart hva som skulle omfattes av kristne menneskers gode hjerter og hva som ikke skulle være det. Den innførte et juridisk skille som for all ettertid er blitt stående som et sosialt og bevissthetsmessig skille mellom "verdige og uverdige trengende". Verdige trengende var dem som uforskyldt havnet i nød. De uverdige var dem som med sitt levesett stilte seg utenfor samfunnets normalitetskrav. For disse gruppene stod etter 1845 bare pisken tilbake. Norge er blant de land som har brukt pisken flittigst. Fra 1897 til 1986 førte vi en særomsorgspolitikk overfor tatere som stilte hele denne gruppen utenfor øvrig sosialrett, og som førte til at taterbarn i stort antall ble tatt fra familiene og plassert i oppdragelsesanstalter. Kvinner ble tvangssterilisert. Først i denne konfrontasjonen gir det mening å snakke om tapere og vinnere. For her gjelder bare den sterkestes rett.

Midt i det siviliserte Europa lever romfolket den dag i dag uten det mest elementære rettsvern. Vi står her overfor en historisk skamplett uten sidestykke og som det er en fullstendig mangel på vilje til å erkjenne, fordi vi ennå ikke har fått problemet på tilstrekkelig historisk avstand til å kunne se uretten vi selv er en del av. Det er ikke barmhjertighet dette folket trenger, men rettferdighet.

De norske taterne har fått sitt museum. Staten har punget ut med kontanter som plaster på såret for urett som er blitt begått. Men når det bygges museer, er det en indikasjon på at ødeleggelsesverket er ført til ende. Tiden for å stille seg på avstand og betrakte er inne. Og vi skjemmes over våre forfedres uforstand. Men romfolket trenger vi ikke gå på museer for å betrakte. I Oslos gater er de tett innpå oss. Her kommer historien aldri på betryggende avstand, den kryper oppi ansiktet på oss. Vi kan kjøpe oss fri med velferd og tilføre oss selv litt god samvittighet. Men problemet vil bestå. Romfolket er hele vårt sivilisasjonsprosjekts mothake, en konstant påminnelse om at utenfor de murer vi lik middelderens bysamfunn fortsatt bygger vårt samfunn på, finnes ”de andre”, de som ikke er som oss, kort sagt: barbarene.

Det vestlige sivilisasjonsprosjekt kan forstås som en lang rekke av vaklende forsøk på å forstå og komme til rette med ”de andre”. Europa har en historie overfor folk av annen sosial eller kulturell tilhørighet enn vår som inkluderer alt fra undertrykking av det mest brutale slag til humanisme, medmenneskelighet og velferd. Men enten vi velger den harde eller myke vei har det underliggende kravet alltid vært det samme: ”De andre” skal bli som oss, de skal innordne seg. Romfolket er selve beviset på at denne veien ikke fører frem. Ingen marginaliserte grupper har glidd inn i vårt fellesskap uten forutgående undertrykking i en eller annen form. Så hva er løsningen? Jeg tror ikke det finnes noen egentlig løsning som vi kan bli tilfredse med. Provokasjonen vil være der midt i blant oss, det er en pris vi må betale og med en mye mindre omkostning for oss som lar oss provosere enn for dem som provoserer oss. Den dagen vi har rensket provokasjonen bort, er det virkelig grunn til å bli urolig og spørre hva vi egentlig har gjort.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt