Sykdomstegn

Abort – hva tenker du på når du hører eller leser ordet abort?

Toleranse – hva tenker du på når du hører eller leser ordet toleranse?

Egoisme – hva tenker du på når du hører eller leser ordet egoisme?

Vårt Land har de siste dagene hatt en artikkelserie om tidlig ultralyd for gravide, og abort på barn med Downs-syndrom i Danmark. Statistikken er virkelig skremmende, og ikke til å ta feil av. I 2003 ble det født 64 barn med Downs syndrom i Danmark. I 2004 ble det innført tidlig ultralyd for gravide. Og i 2011 ble det født bare 20 barn med Downs syndrom. Over 2/3 er sortert bort.

I Norge har debatten om temaet gått, men helsemyndigheter har ikke villet diskutere kjernen i saken. I stedet har de holdt seg på betryggende avstand fra grøten, og nærmest fornektet at sortering vil skje. Det blir snakket om rådgivning og morens suverenitet i valget. Og suvereniteten til moren blir det endelige trumfkort. For hvem av oss kan vel mene noe om hva som er riktig for den enkelte mor som står overfor valget mellom å føde et barn med Downs syndrom, eller å få det fjernet. Storsamfunnet og abortforkjemperne er fulle av forståelse.

Men så skjer det noe. Det viser seg at indiske kvinner tenderer til å abortere jentebarn. I deres kultur er det nemlig viktigere å få guttebarn. Hva skjer her i vår vestlige kultur når vi hører dette? Vi raser! "Det går ikke an. Slikt kan vi ikke godta, rett og slett. Alle er like mye verdt!" Forståelsen er borte.

Vårt samfunn har møtt seg selv i døren. Argumentene som er brukt for å forsvare abort på barn med Downs syndrom holder ikke lenger uten en viss innrømmelse. For hvor er det blitt av suvereniteten til moren? Moren er jo suveren i valget. Problemet er bare at vi i vår vestlige kultur ikke godtar at jentebarn ikke er like mye verdt som guttebarn. For vi er kommet så mye lenger, at vi forstår og vet at jentebarn er akkurat like mye verdt som et guttebarn. Så dermed er ikke valget riktig. Og i det øyeblikk vi sier det, beviser vi at vårt samfunn er sykt. Knefall.

Vårt samfunn sier at jentebarn er like mye verdt som guttebarn, derfor er det å velge abort på jentebarn ikke riktig. Å velge bort barn med Downs syndrom er greit, fordi barn med Downs syndrom ikke er like mye verdt som barn som ikke har det. Vi kan like gjerne si det som det er. Innrømmelsen ligger der, rett under overflaten. Vårt opplyste samfunn har kommet til denne konklusjonen, men det er fortsatt litt vanskelig å si det rett ut.

Så kan man diskutere side opp og side ned alle bekymringene og belastningene et barn med Downs syndrom fører med seg. Du må gjerne kjefte på meg og fortelle meg at jeg ikke vet noe om hvor vanskelig det er å få et barn med Downs syndrom.  Men jeg svarer at det har ikke noe med saken å gjøre. Hvem har sagt at vi skal gå gjennom livet uten bekymringer, belastninger, sorg og savn? Hvem har sagt at vi skal ha et samfunn som gjør at vi til en hver tid skal kunne kjøpe oss ut av, eller velge bort det som er vondt? Og hva vet du om hvilke bekymringer og belastninger det å føde et jentebarn i India fører med seg? Kjernen er uansett at vi godtar abort på barn med Downs syndrom fordi de ikke er like mye verdt som andre barn. Kjernen er at vi stiller mødrene overfor et valg de ikke skal ha, og ikke har forutsetning for å ta.

Vårt vestlige, demokratiske, opplyste, tolerante og kjærlige samfunn er sykt. Det råtner opp innenfra. Abort er et av de sterkeste sykdomstegnene. Vi har ikke lenger tid eller kjærlighet å gi til våre minste og svakeste. Vi vil heller velge dem bort. Vi kan nemlig risikere at de står i veien for karriere, makt, penger og lykke. Og det vil vi jo ikke. Egoismen tolererer abort.

Toleranse – et av vårt lands mest moteriktige ord. Vi kaster det rundt oss, og skryter av å være så varme. Bare se på alle vi hjelper og tar imot. Se på alt vi godtar. Men vi er ikke tolerante. Vi er kalde og kyniske. At vi ønsker å velge bort våre svakeste er et sterkt tegn på dette.

Egoisme – et av vårt lands mest fryktede ord. For det beskriver med syv bokstaver det sterkeste kjennetegnet på hvordan vårt samfunn er. Men vi ønsker det ikke, og vil det ikke. Men vi er så egoistiske at vi tolererer å sortere bort Downs barn, uten så mye som å trekke på skuldrene. Ingen skal hindre meg på veien mot karriere, makt, penger og lykke. Ingen!

Abort – et ord ingen av oss liker. Sykdomstegnet som viser vårt samfunns knefall. Det råtner.