Verdidebatt

Trossamfunns abortproblem

Fortsetter den som har fjernet fosteret å gå i kirken? Er både passiv og aktiv deltakelse i menighet uaktuell for foreldrene etter dette? Eller rettere sagt: Hvordan kan menighetens væremåte og bidrag være til hjelp i møte med dem?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg vet at dette er et sammensatt problem, men tar i denne sammenheng opp rent praktiske spørsmål om menighetens måte å kommunisere med mor og far til foster som ble fjernet ved fremprovosert abort.

Jeg mener at trossamfunn har unndratt seg å ta opp menighetenes forhold til og møte med dem som har fjernet sitt foster. Så langt jeg kan se tar praktisk teologi lite opp både temaene om prests eller forstanders ansvar, veiledning og sjelesorg i denne sammenheng og om menigheters måte å komme de sørgende og fortvilte slik sett i møte. Og: Hvordan menigheten takle møtet med dem som ikke ser på unødvendig abort som en neglisjering av det 5. bud?

Menigheter dobbelkommuniserer når den unngår å ta opp de tærende spørsmål. Slik vil kirken også miste tillit i den jevne befolkning. Blir ikke konsekvensen at stadig færre opplever at menigheter har så mye livsviktig å fortelle dem?

Mange vil ha et møte med en aktiv kirke som utfordrer og tar spørsmålet på alvor før de avgjør om fostret skal fjernes. Man går ikke i kirken eller menighet dersom man ikke har tillit til den. Hvordan kommer kirken dem i møte som har fjernet fosteret? Sjelesorg er en vei å gå. Men må det ikke samtidig stilles "krav" til den som har fjernet fosteret. Skal ikke skriftemål, på liturgisk eller fri måte, kreves? Hva er menighetens oppgave, enten de som har fjernet fostret vil delta som menighetslemmer eller ikke?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt