Det handler ikke om psykiatri!

Aftenpostens Harald Stanghelle hadde to meget viktige poenger i NRKs "Debatten" 14.06.  Det første var dette: Om terroristen var en islamistisk jihadist, ville knapt noen psykiater blitt engasjert, for det ville ikke vært noe mysterium å forklare. Terrordåden ville blitt forklart ut fra terroristens religiøse og politiske ideologi, og neppe noen ville protestert. Det ville fremstå som helt logisk og opplagt.

Men når terroristen kommer fra våre egne rekker, og endog fra det dannede Oslo vest, mister vi våre begreper, vi forstår ingen ting og terroristen undergår en transformasjon og blir til en gåte. "Gåten Breivik", heter det alle steder, og vi lar det henge i luften som om han er et "mysterium tremendum et fascinosum", en halvt menneskelig, halvt demonisk skikkelse som har brutt seg inn i vår virkelighet fra en annen og fjern mytologisk verden. Til å forklare dette gåtefulle, og hvis ansikt vi har stirret inn i uke etter uke på jakt etter den minste mimikk som kan gi oss en ledetråd inn i ondskapens esoterikk, henter vi inn et koppel psykiatere som lik prestene i fordum tid skal forklare dette som vi alminnelige dødelige ikke kan forstå: At en av våre egne kunne gjøre det Anders Behring Breivik har gjort! Slik har rettssaken blitt forvandlet til noe den minst av alt handler om: psykiatri. Rettssaken mot ABB er blitt et rettsdrama, der hele vår moderne ubehjelpelighet i forhold til å forstå noe som for mennesker til alle tider før vår egen opplyste har vært en selvsagt, nesten elementær eksistensiell erkjennelse: at ondskap finnes, og at ondskap ikke er noe som skal forstås, men forsakes. For å forstå ondskapen fullt ut vil ved et visst punkt uunngåelig innebære å måtte berøre den, og ingen kan berøre ondskap uten fare for selv å bli besmittet. Dette er et fellesreligiøst refleksjonsstoff som man vil finne igjen i de fleste store religioners teologier, og det er dyp innsikt i den. For ondskap er - om vi nå likevel skal forsøke å begrepsfeste det - noe bitte lite, det er potensert intethet, det vil intethet, vil benektelse, utslettelse, løgn opphør, kort sagt død. For intethet finnes det ingen begreper og følgelig heller ikke forståelsesmulighet for. Uansett hvordan vi forsøker å kretse det inn, vil ondskapen unndra seg våre begreper.

Inn i dette vanskelige landskap er det psykiatrien beveger seg i sin streben etter å forstå, men her har den verken forståelsens verktøy eller grunninnsiktene som kreves. Det bringer meg videre til Stanghelles neste poeng, og som - slik jeg, ikke Stanghelle for hva jeg vet, ser det - illustrerer det feilskjær som rettssaken mot ABB nå er i ferd med å forvandles til: Vi tyr til psykiatrien som om det er mulig å presse Anders Behring Breivik med skohorn ned i en diagnostisk støpeform. Kan vi bare få hengt en diagnose på mannen, så har vi også forstått ham. Ja, vi forutsetter at for å forstå ham, må han først ha en diagnose. Vi problematiserer ikke premisset vi da legger til grunn at ondskap er lik sykdom. Kunne det tenkes at Breivik midt i sin ondskap er frisk? Ondskap må tross alt sies å være en forholdsvis normal menneskelig aktivitet og har dessuten så mange kostymer i sin garderobe at vi ikke engang kjenner den igjen alltid. Men om vi likevel tar for gitt at Breivik er syk, så er det ikke dermed gitt at det finnes en diagnose i psykiatriens laboratorium som passer for ham. Det står ikke skrevet i noen naturlov at psykiatrien har verktøyene som må til for å forstå mannen vi stirrer på i rettssal 250.

Psykiatriske diagnoser er ikke kvalitative, men kvantitative. De beskriver kun symptomer i menneskelig adferd som fordi de forekommer i stor nok mengde hos et tilstrekkelig antall personer, mest hensiktsmessig kan arkiveres under felles fane. Men psykiaterne har ikke av den grunn noe i sin verktøykasse som de kan trylle frem en forståelse av ethvert menneskelig og abnormt fenomen med. Psykiatrien er ikke allforklarende, den er ikke esoterisk vitenskap, den har sin begrensning og må kjenne sin begrensning.

Psykiatriens historie er en lang elendighetshistorie om en kvasivitenskap som ikke kjenner - og ikke vil kjenne - sin begrensning. Med en selvbevissthet som bare er en kappe over dens mindreverdighetskomplekser over å være medisinens stebarn, har den forsøkt å okkupere større og større deler av den fellesmenneskelige tilværelse og underlegge den diagnostikk. Denne psykiatriske ekspansjon skyldes ikke vitenskapelige fremskritt, men en selvmotsigelse i selve det psykiatriske forståelsesparadigme. Den vil så gjerne være vitenskap, men glemmer allerede ved første fremrykking at sann vitenskap er ydmyk, den kjenner sitt revirs grenser: At der hvor det ikke kan tales, må det ties.

At psykiatere ikke kan tie, men gjerne vil tale og tale, har vi fått demonstrert i rettssal 250 de siste dager og lenge før det også. Men med sine glansnumre feilet våre fremste psykiatere allerede på første forsøk. Med studiolampenes livgivende lys på seg, for å bruke Torgeir Husbys treffende beskrivelse, endte forsøkene på allforklaring av "gåten Breivik" i et svalestup av prinsippløshet ved første flaksing med vingene. Vitenskapelighetens ekspertervitner i rettssaken vanhelliget sin egen vitenskaps helligste prinsipp allerede på første innpust: å ikke diagnostisere noen på avstand fra subjektet. Men prate, det kunne de. De pratet til og med godt for seg.

Kjenner man litt til psykiatriens historie, vet man at dette dessverre skyldes mer enn en dårlig dag på jobb. Det er symptomatisk for noe som har vært gjennomgående i psykiatriens historie: å ville mer enn man evner, å ikke kjenne sin begrensning. Og la meg da presentere en forholdsvis triviell psykologisk innsikt: At den som prater mye ikke nødvendigvis er den som forstår mye. Ofte heller tvert imot. De mange ord og de lange talene blir fyllmasse i forståelsens tomrom. Slik følte jeg det da våre ekspertvitner utførte sine glansnumre i rettssal 250 nylig.

Psykiatriens fangarmer har bare blitt lengre og lengre i vårt samfunn. Bare siden 1960-tallet har antallet psykiatriske diagnoser økt med 300. Skal vi tro professor Malt i retten forleden er det snart bare normalitet man ikke har en diagnose for. Gud være lovet enn så lenge for det! I det postkristne samfunn har psykiatrien mer og mer blitt sekularisert religionssubstitutt - et paradigme og en sekkepost for det uutsigelige, alt dette som vi dødelige ikke forstår. Og slik spiller den også ut sin selvforståelse i rettssal 250.

Med skohorn forsøkes Breivik presset ned i psykiatriens støpeform, og slik har rettssaken mot ham blitt forvandlet til noe den ikke skulle være: en psykiatriprosess. Det som skulle vært en stigning mot en finale - et oppgjør om sannhet og rett, godt og ondt - er blitt en demonstrasjon av hvordan vi kommer til kort i vår streben etter å forstå det uforståelige. Men denne saken handler verken om psykiatri eller om Breivk som et ondskapens mysterium tremendum et fascinosum retten trenger å forstå for å kunne felle en rettferdig dom. Det er å gjøre Breivik til hovedperson i rettsdramaet. Men for retten er det uvedkommende om Breivik er en gåte eller ikke, det er ikke "gåten Breivik" eller om å "forstå" Breivik rettssaken handler.  Den handler om 77 døde og hundrevis av traumatiserte liv og om rettferdighet for dem. Retten har en drøy uke på seg til å komme tilbake på sporet. Men da må psykiaterne holde kjeft. Lite tyder dessverre på at vi vil bli velsignet med det.