Verdidebatt

Anfindsens piruetter i Breiviksaken

Jeg er faktisk ikke så rent lite sjokkert over Anfindsens opptreden i rettssalen i dag. Det sprakk på et helt sentralt punkt: spørsmålet om etterrettelighet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ole-Jørgen Anfindsen er en mann som har skapt seg et image av grundighet, vitenskapelighet og etterrettelighet og ikke minst en gentlemanaktig opptreden som gir alt han sier skinn av tilforlatelighet. Han nøt også status som forsvarets sakkyndige vitne i rettssaken mot Breivik, m.a.o. stilles det helt ekstraordinære krav til etterrettelighet. Så sprakk det likevel på dette mest sentrale punktet.

La meg være helt konkret. Det gjelder særlig to saker der Anfindsen (i beste fall) utviser et slurv som er direkte underminerende for hans troverdighet i omgang med kilder (noe han jo i sin skriftlige produksjon gir inntrykk av å være svært nøye med.)

1. Saken om den sveitsiske rettspsykiateren. Først og fremst gjelder det påstanden om at den sveitsiske rettspsykiateren Vettiger har vært i kontakt med en av de norske rettspsykiaterne (Husby eller Sørheim), hvor en av disse skal ha hevdet at en utilregnelighetserklæring av Breivik var politisk ønskelig og styrt. Anfindsen hevder i retten at han har utøvd all nødvendig kildekritikk før påstanden, som er meget alvorlig, ble fremsatt. Kilden viser seg imidlertid å være en gymnasiast i Sveits! Det viser seg videre at Anfindsen ikke har tatt seg bryet med å få historien verifisert utover gymnasiastnivå verken av Vettiger selv eller av de norske rettspsykiaterne. Det har imidlertid VG gjort, Vettiger viste seg å være lett å få tak i på formiddagen i dag, og han benekter hele historien. Men selv om det skulle ha vært kontakt mellom Vettiger og de norske rettspsykiaterne, har ikke Anfindsen gjort noe for å bringe på det rene om det er noe i det som er blitt sagt som kanskje kan ha blitt oppfattet feil eller ute av kontekst. Å forstå ting i kontekst er en nokså elementær side ved å utøve kildekritikk. Likevel fremsetter Anfindsen påstanden og lar den gjøre sin virkning hos dem som er rede til å tro på den - jeg hadde så nær sagt enten den er sann eller ikke.

Denne slurvete og omtrentlige omgangen med "hear says" har jeg sett i flere andre sammenhenger hos Anfindsen, der utsagn fra det han mener er autoritative kilder siteres som om deres sannhetsverdi er "hevet over enhver rimelig tvil" (et yndet uttrykk hos Anfindsen.) Bl.a. gjelder det i Sør-Afrika-debatter, der Anfindsen har gjort frikostig bruk av skrekkhistorier fra hvite apartheid-romantikere for å belegge landets bedrøvelige tilstand etter at den svarte flertallsregjeringen tok over. Stadig hevdes det at kildene er autoritative og at fakta er "hevet over enhver rimelig tvil."

I retten hevdet imidlertid Anfindsen at fakta i historien vedr. Vettiger var ettergått etter alle kildekritiske krav, men når han senere konfronteres av VG, står han avkledd tilbake og ror seg unna med: "Her må alle fakta frem." Så var fakta altså ikke så ubestridelige som Anfindsen minutter tidligere gav inntrykk av...

2. Kritikken mot SSB. Den andre saken er påstanden om juks fra SSBs side i forbindelse med konsekvenser av innvandringen til Norge. Om det er jukset eller ikke, tar jeg ikke stilling til, jeg har ikke satt meg inn i denne saken. Mitt anliggende her er måten Anfindsen forsøker å belegge sine påstander på. Den kan synes tilforlatelig for den som fra før av er troende, men enhver som har noe forstand på kildekritikk, vet at argumentasjonen ikke holder. Anfindsen forteller at han forsøkte å få kontakt med en forsker i SSB for å få bekreftet sine mistanker. Han forteller videre at da han ringte forskeren, fikk han vite at han var død. Rent bortsett fra at det siste for de lettroende kanskje er egnet til å utløse noen konspiratoriske tanker om at det nok er de kulturmarxistiske slemmingene i SSB som har tatt mannen av dage, så er alt Anfindsen får ut av dette en samtale med den avdøde forskerens sønn. Og hva hadde denne å fortelle? Jo, at "far fortalte at..."

I en rettssal gjelder bare fakta som kan bekreftes. Annenhånds fakta er ikke fakta. "Far fortalte at..." er i en rettssal en ubrukelig kilde. Anfindsen forsøker å styrke sin påstand med noe som demonstrerer det motsatte, nemlig at han aldeles ingen kilde har for sin påstand. Akkurat dette så det også ut til at retten tydelig forstod.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt