Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

Uforståelig streik?

Når Roar Flåthen nå kjører fram økningen i lederlønningene i staten som begrunnelse for streiken i offentlig sektor, har han omsider funnet en streikegrunn det går an å forstå.

Publisert: 30. mai 2012

En streik som kunne vært unngått, sier LO-lederen at dette er, og det vil nok de aller fleste være enige med ham i. For det er vanskelig å forklare at avstanden mellom partene var så stor at det kan begrunne en slik skadelig konflikt som vi nå er i ferd med å få.

0,19 prosent skilte mellom statens siste tilbud og fagbevegelsens krav. Det er ikke mange kronene det dreier seg om. Det kan bli en vanskelig jobb å forklare foreldre som ikke kan sende barna i barnehage og skole at det er nødvendig å streike for så lite.

Det som derimot er lett å skjønne, er at det blir både frustrasjon og sinne når topplederne i offentlige bedrifter fikk 17 prosent i lønnsøkning i gjennomsnitt - og det på lønninger som ligger mellom 5 og 12 millioner kroner i året.

– Det vekker reaksjoner blant de streikende. Det skjønner jeg. Det er provoserende at regjeringen ikke har greid å dempe dette, sier LO-lederen, og det er ikke vanskelig å slutte seg til dette.

Men det var ikke lederlønningene som forårsaket streiken. Det er lang tids frustrasjon over at lønna i det offentlige er lavere enn i det private næringslivet. Det har bygd seg opp over lang tid, og en gang ville det komme en konfrontasjon. Regjeringen må ha kommet til at det var bedre å ta konfrontasjonen i år enn neste år.

Regjeringen kan vise til at lønnsgapet ikke har økt, men snarere minket litt, de senere årene. Det gjør ikke inntrykk. De offentlig ansatte ser at staten har flust med penger, og de vil ha uttelling nå.

Regjeringen har dermed lagt seg ut med både fagbevegelsen og med bøndene - de to viktigste støttegruppene for det rødgrønne prosjektet. Jens Stoltenberg gjør nok det fordi han mener det er riktig å holde igjen.

Og ser vi på situasjonen ute i Europa, har han helt rett i det. Streiken foregår i en norsk boble, der virkeligheten i verden ikke slår inn.

Kommentar #1

Nelly Bjerketvedt

60 innlegg  676 kommentarer

Pengegaloppen er en sinnsyk dans

Publisert nesten 10 år siden

Pengegaloppen er en sinnsyk dans; det ser vi nå om dagen der offentlig ansatte streiker uten noen som helst rimelig grunn. De har lønn å leve av, og ikke minst; de har en jobb å gå til! At de ansatte i privat sektor har mer i lommeboka er grunn til å heve lønningene i offentlig sektor må de tenke over en gang til. Offentlig sektor betales av fellesskapets midler, og verken kan eller skal hive seg på pengegaloppen i privat sektor.  Men den galoppen kan staten velge å gripe inn ovenfor, og styre i langt større grad enn nå. For det er opplagt at lønninger og andre goder i privat sektor påvirker samfunnet ellers, gjennom prisstigning, svekket konkurranseevne, m.m.

Det verste er at regjeringen, staten selv, innbyr til å delta i pengegaloppen - gjennom å tillate at ledere i nettopp offentlig sektor kan forsyne seg så grådig av kaka. Lederlønningene i Oljefondet, Telenor, Hydro, Statoil, osv er hinsides enhver fornuft og etisk bevissthet.

Den norske bobla som statsministeren snakker om, er helt reell. Men han har ikke gjort sitt til å stikke hull på den! Hvorfor tillater en rødgrønn regjering slike lønninger og lønnsøkninger til ansatte i statseide bedrifter?

De streikende sammenligner seg med ansatte i privat sektor, og med ledere i offentlig sektor. Det er alltid en grunn til å streike om vi skal se mot skyene. Også i Norge, der avstanden mellom de rikeste og de fattigste er så stor at de rike ikke kan se de fattige. De er små prikker i det fjerne.

Tenk hva en fornuftig avlønning i offentlig sektor samt en styring med lønnsnivået i privat sektor gjennom blant annet skattlegging, kunne gitt av midler til nødvendige oppgaver i landet vårt.. Nå renner millionere, milliardene ut.. og inn i lommene til grådige og hensynsløst egoistiske mennesker som tror at de fortjener slike glupske bitt av fellesskapets ressurskake.

Det verste av alt er at så få reagerer på disse vanvittige forskjellene, denne uretten. De aller fleste er likegyldige, eller verre støtter Pengegaloppen - i håp om at mer, kanskje mye mer, av rikdommen vil tilfalle dem selv.

Tenk om LO og andre fagforeninger hadde gått til streik for å redusere topplønningene - og få et fornuftig og moralsk forsvarlig forhold mellom "topp og bunn". Tenk om de hadde sagt; vi har nok - men vi må ha større likhet og rettferd i samfunnet vårt! De rike må gi fra seg av sin rikdom og de fattige må løftes opp. Det hadde vært en streik jeg skullet støttet med glede!

Kommentar #2

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

Publisert nesten 10 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.

Det som derimot er lett å skjønne, er at det blir både frustrasjon og sinne når topplederne i offentlige bedrifter fikk 17 prosent i lønnsøkning i gjennomsnitt - og det på lønninger som ligger mellom 5 og 12 millioner kroner i året.

– Det vekker reaksjoner blant de streikende. Det skjønner jeg. Det er provoserende at regjeringen ikke har greid å dempe dette, sier LO-lederen, og det er ikke vanskelig å slutte seg til dette.

Men det var ikke lederlønningene som forårsaket streiken. Det er lang tids frustrasjon over at lønna i det offentlige er lavere enn i det private næringslivet. Det har bygd seg opp over lang tid, og en gang ville det komme en konfrontasjon. Regjeringen må ha kommet til at det var bedre å ta konfrontasjonen i år enn neste år.

Men ein ting mange i Norge ikkje forstår er at dette ikkje er eit særnorsk fenomen. I alle land er det, heilt naturleg, forskjellar mellom offentlege og private lønningar. I nokre land vel faktisk folk heller ein litt dårlegare betalt offentleg jobb, fordi dei der er meir sikra mot oppseiingar enn i private næringsliv. I det private næringsliv er det fleire faktorar (spesielt i høve konkurranse) som statlege bedrifter ikkje nødvendigvis treng å ta omsyn til. Og ei privat bedrift har også mykje større fridom til å auke lønningane enn ei statleg. For statlege bedrifter forvaltar statlege pengar, ikkje sine eigne.

Då er det sjølvsagt meir forståeleg at ein er frustrert over høge leiarlønningar i offentlege bedrifter. Men som påpeikt er dette ein grunn som har vorte teke fram i ettertid.

Ja, du har rett i at denne streiken skjer i ei norsk boble – som til no har ført til at mange studentar (spesielt lærarstudentar) har mista studieprogresjon, og kanskje misser høve til å få studielån sitt siste studieår. Heldigvis går eg på ein privat høgskule.

Kommentar #3

Nelly Bjerketvedt

60 innlegg  676 kommentarer

Naturlige forskjeller

Publisert nesten 10 år siden
Kjetil Kringlebotten. Gå til den siterte teksten.

Men ein ting mange i Norge ikkje forstår er at dette ikkje er eit særnorsk fenomen. I alle land er det, heilt naturleg, forskjellar mellom offentlege og private lønningar. I nokre land vel faktisk folk heller ein litt dårlegare betalt offentleg jobb, fordi dei der er meir sikra mot oppseiingar enn i private næringsliv. I det private næringsliv er det fleire faktorar (spesielt i høve konkurranse) som statlege bedrifter ikkje nødvendigvis treng å ta omsyn til. Og ei privat bedrift har også mykje større fridom til å auke lønningane enn ei statleg. For statlege bedrifter forvaltar statlege pengar, ikkje sine eigne.

Du påpeker noe viktig, Kjetil Kringlebotten. Offentlig ansatte kan ikke bruke lønninger i privat sektor som en mal for sine lønnskrav. De privat ansatte lønnes av private bedrifter, som ikke tar midlene alene fra fellesskapets "kasse". MEN privat sektor lever ikke i en egen verden, og deres lønninger påvirker samfunnet de lever i, gjennom generell prisstigning, konkurranseevne, m.m. Store deler av privat sektor lever også i et nært samspill med offentlig sektor, der det er snakk om å gi og å få av hverandre. Ta for eksempel støtte til private bedrifter gjennom ulike former for tilskudd, enten ved etablering eller videre i bedriftens liv og virke. Det private næringsliv får mye av sin inntjening fra stat, fylke og kommune! Derfor er det både riktig og nødvendig at staten gjør sitt for at ikke utviklingen i privat sektor skaper for stor ulikhet og økonomiske problemer for andre i samfunnet.

Politikk handler om fordeling av ressurser, og den rødgrønne regjeringa har makt og mulighet til å påvirke lønninger og andre goder - både i offentlig og privat sektor. Det bør de gjøre, ut fra sitt politiske ståsted! Rødgrønn politikk skulle være en garanti for rettferd og likhet i samfunnet. Det går dessverre motsatt vei.

Kommentar #4

Pål Georg Nyhagen

224 innlegg  1811 kommentarer

Boblen som vil sprekke

Publisert nesten 10 år siden

Bønnen "gi oss i dag vårt daglige brød" kan høres noe absurd ut i det rike og meget velstående norske forbrukssamfunnet. Forbruks- og nytelseskarusellen fortsetter og fortsetter, kravene og behovene defineres ut fra snevert definerte kriterier, som så og si alle har sine røtter i et ego som stiller alle tanker om etikk, rett og galt i et kvalmende grelt lys. Når referansene alltid er den gruppen som tjener mer - og de som har høyere forbruk enn oss-  vil alltid resten også forlange å tjene mer. Og slik fortsetter det: Spiralen er enveiskjørt. Det norske lønnsnivået er mer enn kunstig høyt, ikke minst fordi den viktigste boken i forbruks- og nytelses- og egosamfunnet er lommeboken.

Apropos: En bekjent var så trist; hun fortalte til slutt hva det gjaldt: De hadde fått "dårlig råd" i familien. Og hun var langt nede. Og det var jo leit. Da hun endelig fortalte hva denne dårlige råd egentlig var, så fikk jeg høre at familien i år kun hadde råd til én utenlandsferie på to uker, og ikke to utenlandsferier á to uker slik de "alltid har gjort før".

Tja...

Vi som bor i et samfunn som betaler for å bli tynnere, blir det grunnleggende og basale en ren selvfølgelighet, og dermed helt uinteressant. En og annen gang kommer et levende glimt til syne og vi ser at den eneste sult som i beste fall merkes er evnen til å identifisere oss med de plagede og lidende. Vi er underernært på reelle muligheter til å få gi, og få ta i mot. Vi lider under en voldsom brist av glede for å takke. Vår kjærlighet henger som tynne filler rundt oss. Dette er en konsekvens av kravmentaliteter; vi skal ha, vi skal ha vår "selvfølgelige rett", sier vi og måler oss med dem på den allerede kunstig høye lønnsnivåkarusellen som har det enda bedre. Vi ligner den rike mannen som hadde Lasarus utenfor porten, der hundene kom og slikket Lasarus´ sår. Det står ikke nevnt at den rike mannen var mer gjerrig, mer slem og mer egoistisk enn oss. Akkurat som oss benyttet han seg bare av sine selvfølgelige rettigheter, i henhold til den kultur og sedvane som preget samfunnet. Og derfor, akkurat som oss, han ikke noen Lasarus på fortauet, eller i samfunnet. Når vi i det alt for rike Norge ser oss truet av nød, så vil millioner på millioner av andre mennesker kun se på dette som en beskjeden standardsenkning. Ikke mer...

Selvsagt finnes det grupper (ofte uten evner og muligheter til å få ordet der det hører hjemme) i Norge som fortjener langt mer enn det de har i dag: det finnes pensjonister, uføretrygdede og andre som verken har råd til ferier, klasseturer for barna, osv. men det er aldri disse gruppene som tilgodeses når det skjer inntektsendringer. Aldri.

Å solidarisere seg med disse gruppene, og enkeltmennesker her, er hinsides den virkelighet de fleste lever i. Å være Guds hender, som følge av "la din vilje skje", er visst en øvelse vi overlater til "staten" og de andre. Å la vår tro og Guds vilje prege vårt forhold til den og de som har det verre er visst ikke alltid lett. Mulig de minner oss på noe vi helst vil slippe å tenke på? Det er visst lettest for oss å ha omtanke og engasjement for de behovene som finnes et stykke bort fra våre komfortsoner og omgivelser: Gi noe til en organisasjon eller annet... Det hverdagslige blikk, det hverdagslige hensyn og omsorg, uten dramatikk, uten politisk korrekt retorikk og uten sentimentalitet er visst den mest forsmedelige og vanskelige av alle våre utfordringer. Å inkludere disse i vårt daglige Fader Vår og bønner, og så åpne våre øyne for å SE er visst å våkne handlende opp for en tro som blir forstyrrende for våre velstandsdrømmer og krav.

Rimehaug: "Streiken foregår i en norsk boble, der virkeligheten i verden ikke slår inn." En gang vil denne norske boblen garantert sprekke og virkeligheten vil ramme hardt; da blir dagens krise i Hellas bare et lite hint. I et samfunn hvor man kun har erfaringer at egne høye inntekter og en rik velferdsstat skal avhjelpe absolutt alt blir det visse problemer den dagen de bortskjemte og kravstore hjelpeløst blir overlatt til seg selv; helt uten de kunnskaper, evner og erfaringer man faktisk trenger for å ta ansvar for eget liv.

Vårt daglige brød er fellesskapet, sameksistensen, med alle de som har gitt oss brødet - og evnen til å dele og si nei for at en annens "ja takk" skal oppfylles. Bønnen om daglig brød kan vi også forstå slik: Vårt daglige brød er hungeren etter å identifisere oss med de som er svakere og verre stilt: Gud gi brød og livskvalitet til de som hungrer... og gi oss som har brød og ressurser hunger etter våken rettferdighet og praktisk solidaritet.

"Forlat oss vår skyld", blir vel en annen bønn fra Feder Vår vi bør våge å ta til oss.

Kommentar #5

Nelly Bjerketvedt

60 innlegg  676 kommentarer

Forlat oss vår skyld..

Publisert nesten 10 år siden

Takk for kommentaren din, Ole T. Eriksen. Det er noe dypt foruroligende ved samfunnet vårt. I en tid der ordet Kjærlighet høres titt og ofte, ser det ut til at kjærligheten har blitt kald mellom oss. Jeg tror at at den rike oljenasjonen Norge kommer til å få en hard dom på Dommens dag. Det står at nasjonene skal dømmes. Hva blir dommen over det norske folk og dets styresmakter? Vi er en nær og likestilt slektning av den rike mannen som ikke så sin fattige bror, men som levde sitt liv i luksus uten tanke eller omsorg for dem som led utenfor porten hans.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere