Uforståelig streik?

En streik som kunne vært unngått, sier LO-lederen at dette er, og det vil nok de aller fleste være enige med ham i. For det er vanskelig å forklare at avstanden mellom partene var så stor at det kan begrunne en slik skadelig konflikt som vi nå er i ferd med å få.

0,19 prosent skilte mellom statens siste tilbud og fagbevegelsens krav. Det er ikke mange kronene det dreier seg om. Det kan bli en vanskelig jobb å forklare foreldre som ikke kan sende barna i barnehage og skole at det er nødvendig å streike for så lite.

Det som derimot er lett å skjønne, er at det blir både frustrasjon og sinne når topplederne i offentlige bedrifter fikk 17 prosent i lønnsøkning i gjennomsnitt - og det på lønninger som ligger mellom 5 og 12 millioner kroner i året.

– Det vekker reaksjoner blant de streikende. Det skjønner jeg. Det er provoserende at regjeringen ikke har greid å dempe dette, sier LO-lederen, og det er ikke vanskelig å slutte seg til dette.

Men det var ikke lederlønningene som forårsaket streiken. Det er lang tids frustrasjon over at lønna i det offentlige er lavere enn i det private næringslivet. Det har bygd seg opp over lang tid, og en gang ville det komme en konfrontasjon. Regjeringen må ha kommet til at det var bedre å ta konfrontasjonen i år enn neste år.

Regjeringen kan vise til at lønnsgapet ikke har økt, men snarere minket litt, de senere årene. Det gjør ikke inntrykk. De offentlig ansatte ser at staten har flust med penger, og de vil ha uttelling nå.

Regjeringen har dermed lagt seg ut med både fagbevegelsen og med bøndene - de to viktigste støttegruppene for det rødgrønne prosjektet. Jens Stoltenberg gjør nok det fordi han mener det er riktig å holde igjen.

Og ser vi på situasjonen ute i Europa, har han helt rett i det. Streiken foregår i en norsk boble, der virkeligheten i verden ikke slår inn.