Verdidebatt

En tilnærming til "multikultur"?

Jeg har oppdaget at jeg er multikulturell. Ikke bare gjennom mine aner innen Smiths venner, Luther, katolisisme med mer, men i høyeste grad også i forhold til egne valg. Hva med deg? Hva betyr dette for den utviklingen vi står oppe i?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Med min tro opplever jeg å stå med ett ben godt plantet i min norske kulturarv, mens det andre benet nysgjerrig søker fotfeste i en helt fremmed kultur; den persiske. Jeg begynner å ane rikdommer i denne kulturen som i utgangspunktet er helt ukjent for mange av oss.

Dikteren Hafez, som døde i 1390, er en dikter som kanskje er en av dem som utøver den sterkeste påvirkning innenfor den iranske kultur i dag? Det ble sagt i et TV-program, at små strofer fra hans skrifter gjerne blir delt ut på gaten i dag til oppmuntring og glede.

Hafez levde selv i en urolig tid som kan ha likhetstrekk med vår egen tid. Djengis Khan (1162 . 1227) hadde styrt i Iran, og inntil den mongolsk – tyrkiske hærføreren Timur Lenk (1336 – 1405) fikk grunnlagt det timuridiske dynastiet (eller Gurkani – dynastiet) på slutten av 1300 tallet, var Iran delt i mange mindre kongedømmer som bekjempet hverandre innbyrdes. Antagelig ikke ulikt forholdene i Norge før vi ble samlet til ett rike?

Stilen Hafez bruker i sine dikt, tilhører en tradisjon for kjærlighetsdikt; - Ghazaler, som betyr elskov, eller samtale om noe vakkert med en kvinne. Sanger om vin beruselse og kjærlighet sto sentralt.

Hafez sprengte denne sjangeren, ved at han lot politiske forhold, hverdagsliv, sosial satire, religiøs kritikk og et mangfold av andre aspekt gjøre sin entre i hans litterære form, som likevel klarte å bevare kjærligheten og mystikken som det helt sentrale. Slik ble han også en nyskaper. Det gir oss en forståelse for hans popularitet i dag.

Hafez var fra byen Shiraz i Iran En by som er kjent for å være spesielt fruktbar, med gode forhold til vindyrking. Shirazdruen kommer herfra, og arkeologiske utgravinger går 7000 år tilbake i historien. - Vi snakker altså om tradisjoner.

Shiraz var også kjent som et persisk kultursentrum, mange moskeer , skoler og kunstnere, og et senter for sufisme siden 900 tallet. Samt med en levende zoroastrisk tradisjon. Dette miljøet har nok vært en viktig inspirasjon for dikteren Hafez; som faktisk er en av de mest siterte også i vår tid, slik strofene hans deles ut på gaten til inspirasjon som små «manna-korn» Litt «mat for sjelen» for et folk som lever under meget strenge forhold i dag.

Jeg opplever nå å se linjene fra Hafez og fram til Bab. Slik han i 1844 møtte den unge mannen i byporten i Shiraz, og derved fikk sin aller første tilhenger. Raskt kom det til 18 personer som hver for seg gjenkjente hans tolkninger av de hellige tekster som sanne. Det var nemlig ikke bare her i vesten man ventet på en ny gudsmaniestasjon i 1844, det gjorde de også i den muslimske verden. Mange var derfor ute på leting etter den fornyende visdommen.

Men historien vi kjenner fra Jesu dager, gjentok seg. Styresmaktene likte ikke hans lære. Derfor ble han henrettet i 1850 etter 4 års virke, og det sies at 20000 tilhengere ble henrettet i tiden som fulgte. Også Taheri, en kvinne, som ble den første virkelig moderne kvinne i Iran. Hun tok av seg hodeplaggene og blottet sitt ansikt og hår foran flere forferdede menn. Hun ble steinet til døde.

Baha'u'llah fikk fortsette på Babs gjerning, selv fengslet og landsforvist, inntil han endte i det osmanske rikets største fengsel i Akka (nå Israel)

I Baha'u'llahs korte vers, presentert i boka «Skjulte ord» gjenkjenner jeg noe av formen til Hafez. Denne formen som med få ord inneholder dybder vi nesten bare aner og som stadig tilfører oss ny kunnskap. De er «mat for sjelen».

Jeg er ikke et menneske som har reist mye rundt og opplevd mye. Men de rike tradisjonene som skjuler seg i den eldgamle persiske kulturen tror jeg inneholder helbredelse for hele vår verden. For dette å bevege seg med en fot over i en annen kultur har vært veldig berikende. Det har gitt meg en forståelse av de rikdommer som faktisk hersker i de eldgamle kulturene, og hvor unge våre egne tradisjoner faktisk er? Men mest av alt skjønner jeg, at det å tilegne seg mer fra andre kulturer, aldri vil gjøre oss fattigere, - men snarere rikere. Andres erfaringer utvider meg, slik andre kulturer kan utvide vår kultur.

At andre kulturer får del i den kunnskap og vitenskap som vi her i vesten har utviklet, tror jeg nettopp kan tilføre dem den kunnskap som er deres vei ut av fattigdom og nød? Så må vi bare håpe at det ikke går som forrige gang øst og vest møttes under korstogene? Da har  beleste hjerner fortalt meg, at det kunne virke som vi fullstendig byttet på innholdet i våre erfaringer? Vi forsto viktigheten av kunnskap som virkelig kjennetegner det opprinnelige islam, mens de fortsatte med sine stridigheter.....

Håper vi innser at vi også må ivareta vår egen kulturarv i dette nye møtet i vår tid?

Jeg har begynt å anerkjenne at jeg blir rikere av andres kulturer. Men det er vel å bygge videre på våre egne kunnskapstradisjoner som må være vår egen vei også?

med vennlig hilsen mette

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt