Verdidebatt

Reinkarnasjon og kristendom? Eller reinkarnasjon kontra kristendom.

Troen på reinkarnasjon står langt sterkere nå enn for bare 20-30 år siden. Noen hevder at de er kristne samtidig som de tror på reinkarnasjon. Hvordan er dette egentlig mulig?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er flere som påstår at kristen tro og reinkarnasjon nødvendigvis hører sammen. Noe som jeg med respekt å melde faktisk ikke forstår. For god ordens skyld: Min posisjon er altså at jeg er overbevist om at reinkarnasjon overhodet ikke er forenlig med kristen tro. Troen på reinkarnasjon skaper mildt sagt store utfordringer hva gjelder forsoningen som nødvendigvis faller bort fordi mennesket selv skal og må sone sin egen synd og reparere den i stadig nye kommende liv i fremtiden. Hvordan skal man da forstå Jesu liv, Hans død, korfesfestelsen og oppstandelsen?

Men min trygghet og ro på min kristne tro hindrer ikke at jeg lar nysgjerrigheten komme til uttrykk og at jeg ikke lytter til annerledestroende som kaller seg kristne, men/og tror på reinkarnasjon. Jeg er som nevnt faktisk trygg (ikke stivnet) i min tro og mener at dialog er en forutsetning, en nødvendighet og ikke minst en mulighet til å få belyst egne standpunkter og undersøke dem i lys av stadig nye tanker og erfaringer. Skal man få gitt noe, så må man være villig til å motta. Skal jeg bli lyttet til, så må jeg evne å lytte på min neste. Jeg må våge å stille meg sårbar; først da er jeg åpen. Det handler om nestekjærlihet i praksis, ut fra min tro. Og min nestekjærlighet stimuleres og belives av nettopp min tro. Den er grunnfestet og trygg. Derfor er jeg ikke engstelig for å lytte på deg.

Dine blikk og ord kan nå frem om de er formet og levert ut fra gjensidig respekt. Og dermed kan du og jeg gi og få en gave. En slik belysning og fornying behøver jo ikke nødvendigvis å ende med en endring. Det kan vel så ofte ende med en fordypning og ny bekreftelse  av egne standpunkter. Å begi seg ut på denne veien kan gjøre vis, om man da våger. Samtidig kan også den Kristustroende som er overbevist om at troen på reinkarnasjon er et blindspor som leder galt av sted, få bekreftet sin posisjon. Men man må altså i dialog være villig til å lytte begge veier hvilket fordrer gjensodig respekt og åpenhet.

Jeg har via jobb vært i kontakt med mennesker av forskjellige livssyn. Og bet meg merke til at enkelte av reinkarnasjonstilhengerne hadde en finuerlig måte å forklare og bortforklare egen adferd og egne valg på - gjennom å dekkmale virkeligheten og ansvar bak livssynets mange begreper og bruk av passende "skuffer" til å plassere mellommenneskelige utfordringer, konflikter og hendelser i. Livssynet ble altså vel så meget her benyttet som skjerm mot virkelighet og liv, som andre bruker sitt livssyn ditto. Mange har altså en slem tendens til å klistre menneskelige svakheter og svikt til vedkommendes livssyn fremfor der det faktisk hører hjemme; nemlig i det menneskelige. Slik rammer man baker for smed, og slik prøver man å holde livets- og eksistensens rop om nærvær på avstand.

Jeg har videre etter beste evne videre forsøkt å sette meg inn i reinkarnasjonsideene og oppsummerer (sikkert) noe grovt slik:

Gudsbilde og menneskebilde hører sammen. Både i kristen tro (+andre religioner) som hos reinkarnasjonstilhengerne.

Noen mener at mennesket består av fysisk legeme og sjel, andre at vi består av fysisk legeme, sjel og ånd. De to siste entiteter består igjen av flere deler i følge enkelte livssyn om menneskets vesen. Derfor sier noen at reinkarnasjon er sjelevandring; andre at det er å forstå som åndevandring. Ånden, eller sjelen, er en levende entitet som inkarnerer seg i et nytt fysisk legeme ved fødselen, og går tilbake til den åndelige (eller sjelelige) sfære etter menneskets død.

Etter en tid, som øyensynlig kan variere, i den åndelige (sjelelige) verden, så velges (!) igjen et nytt foreldrepar for å fødes på nytt, nå i det motsatte kjønn - hevder noen. Andre sier dette ikke er fastlagt. Og slik fortsetter det fra inkarnasjon til inkarnasjon. Noen østlig inspirerte reinkarnasjonstilhengere hevder at mennesket kan bli til planter og dyr etter døden om man har opptrådt etisk kritikkverdig. Andre mer vestlig orienterte reinkarnasjonstilhengere hevder at dette er et tilbakelagt atavistisk stadium: Har mennesket først blitt menneske kan det aldri degradere til dyr eller plante igjen. Men et liv med mange umoralske valg gir et "dårlig karma", man kan gå noen skritt tilbake i menneskelig utvikling. Så vi ser det er "interne" uenigheter blant reinkarnasjonstroende så vel som hos andre troende. Stridighetene der er vel så høyrøstede og med skarpe fronter som hos f.eks. kristne.

Begrepet "karma" hører sammen med troen på reinkarnasjon. Karma er en årsakslov: "Du høster som du sår" sies det med sitat fra bibelen sågar. De handlinger du setter ut i verden kommer tilbake igjen i en eller annen form. Og det. Vi ikke bare skal tilbake til en ny inkarnasjon, men vi vil tilbake hver gang vi er i den åndelige sfære for å komme inn i et liv med de vi er "karmisk bundet med", dvs dem du har en felles skjebne med fra tidligere liv. Mennesker vi har tråkket på, eller som har tråkket på oss. Vi er nå her for å løse opp tidligere skapte knuter mellom oss og medmennesker fra tidligere liv. Din nabo, din ektefelle, din kollega, ditt familiemedlem som du absolutt ikke lker spesielt godt kan nettopp være den du trenger å være  interaksjon med. Selv om det er fristende å unngå vedkommende.

Man finner flere nettsider om kristen tro og reinkarnasjon; jeg fant nettopp denne siden:

http://www.katolsk.no/tro/tema/religionsdialog/artikler/reinkarn

Spørsmål til dere som tror på reinkarnasjon:

Vil ikke synden/destruktive handlinger i større eller mindre grad like vel stadig balle på se i de nye liv, selv om man evner å reparere enkelte ting, slik at denne runddansen aldri opphører -

fordi man faktisk tvinges til å reparere på noe som stadig kontinuerlig og samtidig nødvendigvis går i stykker -

fordi livet og menneskets vesen faktisk er som det er?

Hvordan vet man at det man erfarer er hendelser som skal repareres eller nye karmiske skjebnedannelser? Den som kjenner til disse miljøene har jo registrert at mangelen på respekt og nestekjærlighet er like sterk der som hos kristne, samt at stemplingene og merkelappene like meget blir kastet etter hverandre i slike miljøer. Erfarer en person man ikke liker noe negativt, så er det ikke uvanlig at vedkommende får høre at det er hans "karma", "så negativ og ond vedkommende er, så fortjener jo også et slikt menneske slike vonde erfaringer. Dette henger jo sammen". Eller rammer en person en annen grovt, så kan enkelte unnskylde seg med å hevde at vedkommende man rammet var ond mot en i et tdligere liv; og slik unnflys ansvar. Livssynets menneskebilder blir altså misbrukt for å ramme andre. Teoriene kan altså lett bli benyttet i ansvarsfraskrivende øyemed. En primitiv kristen bruker ikke sjeldent i samme situasjon vendingen "guds straff" for å ramme den man ikke liker.

Som vi ser er det menneskelige alltid felles uansett livssyn, men referansene, språkverktøyet og maktmisbruket er blir benyttet og misbrukt på samme måte.Kjærlighetens praksis er visst en vanskelig sak uansett livssynstilhørighet? Enkelte dømmer altså i sin tros navn sin neste nord og ned, om nødvendig, uansett livssynstilhørighet.

Jeg er altså ingen ekspert på dette; flere her kan sikkert mere om dette enn meg. Og som nevnt innledningsvis: Jeg tror overhodet ikke på reinkarnasjon og karma. Men noen av dere andre gjør det:

Derfor inviterer jeg her til dialog om reinkarnasjon og kristendom; flere her på VD fremstår som tilhengere av reinkarnasjon samtidig som de paradoksalt nok altså hevder å være kristne.

Mitt spørsmål til dere reinkarnasjonstilhengere er:

Hvordan kan dere tro på reinkarnasjon og samtidig hevde å være kristne?

Hva er i tilfelle det å være kristen slik dere oppfatter det? Forsoningen faller altså nødvendigvis helt bort. Dere må jo nødvendigvis avvise flere deler av kristen troslære, bibeltekster m.m.: kanskje så meget at man faktisk ikke lenger kan kalle seg for kristen? Hvorfor er det i tilfelle så viktig å kalle seg kristen når dere like vel velger bort vesentlig deler av kristen troslære?

Og ikke minst: Hvor i bibelen står egentlig dette med "reinkarnasjon", nevnt på en måte hvor det også klart går frem av tekstens innhold og kontekst at dette faktisk også er tekster om reinkarnasjon? Har dere bibelsk belegg?

Og til slutt: Vær snill å les gjennom den linken som er oppgitt over. Hvor mener dere at vedkommende forfatter tar feil, og hvorfor? Kan dere godt og tilstrekkelig begrunne deres standpunkter, eller er det bare en religiøs tro som man kan velge? Og ut fra hvilke kriterier velger man så? Hvis det er deres erfaringer som ligger til grunn, så flytter dere vel bare tolkningsproblemet fra teksten til erfaringen: Fordi en erfaring også må tolkes og forstås, slik at man er like langt - til tross for at man hevder å "ha erfart sannheten i reinkarnasjonslæren"?

Da inviteres dere reinkarnasjonstilhengere til å argumentere for at reinkarnasjon og karma er forenlig med kristen tro:

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt