Verdidebatt

Den største rettferdighet

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Men jeg vil sette mine to vitner, kledd i sørgeklær av sekk, til å profetere i 1260 dager.»  Dette er de to oliventrærne og de to lysestakene som står foran jordens herre.  Om noen vil skade dem, går det ild ut av munnen på dem og gjør ende på fiendene deres. Ja, slik skal den som vil skade dem, dø!  De har makt til å lukke himmelen så det ikke faller regn i den tiden de er profeter. De har makt til å gjøre vann til blod og til å slå jorden med alle slags plager, så ofte de vil. Johannes' åpenbaring 11:3-6

Disse linjene fra Johannes’ åpenbaring har jeg tidligere omtalt i en kommentar. I nevnte kommentar (som en kan finne her på verdidebatt ved å søke litt først) har jeg skrevet at disse to vitnene er Muhammed og ’Ali. Nå tenker jeg å se litt nærmere på hvilke følger disse dagene - som i profetisk sammenheng er å forstå som år – de er gitt har ikke bare for disse to vitnene, men også for han de vitner om.

Det gir seg nærmest av seg selv at når nevnte profettid er over og vitnene ikke vitner mer så opphører ikke bare tiden for vitnesbyrdene, men også tiden for den de vitner om.

Etter den muhammedanske tidsregningen er år 1260 sammenfallende med år 1844 etter vår tidsregning. Dermed kan en hevde i en for oss opphøyd forstand at troendes ”aktiviteter” enten det være seg fra muslimsk eller kristent hold ikke har vært under respektive profeters innflytelse siden vitnenes tid har opphørt og ingen nye vitner for Jesus er oppført (i Johannes’ åpenbaring).

Når jeg skriver i en for oss opphøyd forstand så sikter jeg til vitner som tilhører profetenes nivå og ikke vitner på nivå av troende.

Man kan sannelig undres over om jeg virkelig mener at troende etter tidligere tiders profeter ikke har vært under guddommelig innflytelse siden 1844. Nei, det mener jeg ikke for det er nå dramatikken starter. For hvilken dag er det som opprinner etter at anklagerne har fått sagt sitt og vitnene har sagt sitt og Faderen holder dom over behandlingen av sin Sønn. Dommens dag opprinner med Morgenstjernen, Báb (1844), før Faderen som Guds Herlighet, Bahá’u’lláh (1863) fremlegger Den mest Rettferdige Dom. Alle troende har følgelig vært under innflytelse av dommen ved enten Guds nåde eller Guds rettferdighet, men hva denne dommen er for den enkelte er ikke mitt anliggende, men et forhold på modent selvstendig grunnlag mellom Guds Herlighet og den enkelte.

Hvordan kan man si at man har trodd på Sønnen når man ikke tror på Faderen som sendte sin Sønn? Ser dere nå hva gudstro er. For bak Adam, Abraham, Moses, Sønnen, hans vitner, Porten (Báb) og Faderen (Guds herlighet) som gir mening i den menneskelige virkelighet er Gud, Den selvbestående, Den rettferdige, Den for oss evig opphøyde, Den ene, for Ånden er én. Om det i ånden kunne ha blitt ett spørsmål tydelig i en for oss tenkt sfære over alle profetene med begrepene som er for vår virkelighet måtte vel det være; hvordan kan dere si at dere tror på Gud når dere ikke ser rettferdigheten i Hans Dom? Nå vet dere hva Guds rettferdighet dreier seg om for den største rettferdighet er å anerkjenne han Gud har sendt i sitt navn.

Med vennlig hilsen Svein-Ole Hansen

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt