Pål Georg Nyhagen

224

Tungetalen fra TF-parnasset og DnKs anemi.

At folk forlater folkekirken er et tragikomisk paradoks og en nødvendig konsekvens og utvikling; fordi den mer og mer snakker folk etter munnen, blir banal, kontur- og profilløs, og mindre og mindre våger å være Kristi kirke.

Publisert: 3. mai 2012

Teologisk populisme og liberalteologi som legitimering:

Når Kristi evangelium kun er å oppfatte som et språkverktøy for å beskrive og uttrykke det aksepterte, det selvfølgelige, det politisk og sosialt korrekte og at ingen kan plassere seg utenfor en Gud; hvorfor skal da folk komme til kirke og tro når det allerede eksisterer velkjente språkspill og kjente uttrrykk for dette?

Apropos folkekirken som "sliter tungt" (Helge Simonnes). Liberalteologien som nå de facto blir presentert som erstatning for bibelen og trosbekjennelsen kan virkelig se ut til å fungere som maske og vern mot sannheten, dvs paradoksalt nok vern mot Kristi evangelium. Det er videre kanskje ikke så oppsiktsvekkende at folk ikke lenger tar DnK qua kirke seriøst?

Folks faktiske livsbetingelser faller inn i skyggen av liberalteologenes overfladiske budskap som opptrer som bekreftende og legitimerende religiøs instans, og dermed blir kirken en funksjon av samfunnsnormer og samfunnsbehovene. Etter at den postmoderne versjonen av  liberalteologien gjorde inntog i kirken gjenstår som konsekvens likegyldighet og indifferens hos folk flest. Når populistiske prester og teologer i ren feighet og svakhet, forkledd og legitimert i liberalteologisk skrud, ikke lenger våger å stå for Kristi evangelium glir kirken i ett med samfunnstrendene og forsvinner dermed profil- og farveløst inn i det banale, selvfølgelige og likegyldige; kirken blir dermed helt uten interesse: Kun enda et plassert- og kontrollert ledd i det store bildet. Det blir bare overflate, stas, seremonier og ord som stort sett er tomme og betydningsløse. Tomme og betydningsløse fordi mange teologer selv har sørget for å tømme dem for reellt innhold. Bekjennelsen, begrepene og ordene har blitt redusert til overfladiske merkelapper på poser for oppbevaring som kan inneholde hva som helst; bare det passer for det bruk som p.t. ønskes: Betydningen er alltid etter ønske. Whatever...

Man har i kirken vært mer opptatt av en tiltalende tilpasning enn å våge å stå frem med Kristi evangelium. Når kirken ikke lenger fremstår som uttrykk for Kristi evangelium, det hellige, det immanente- og det transcendente og heller kun fremstår som bare enda et uttrykk for det selvfølgelige, det trygge, velkjente, aksepterte og banale, så blir den en usynlig del av den store samfunnsmassen hvor alle er like og går i samme selvtilfredse takt. Likegyldigheten er en konsekvens av flere års liberalteologisk populistisk tilpasnings-streben.

Kirken fremstår med konjunkturbestemte populære lokkestandpunkter som skal formidle at prester og teologer selvsagt er helt på linje med det aktuelle og samfunnsnormene. Men er de dét, trenger jo ikke folk komme, de vet- og har godkjent a priori hva det handler om. Flere prester har blitt artister i underholdning og seremonimakeriet for å tilfredsstille folks nykker og innfall. Vielser i telefonkiosker og andre ikke-kirkelige sammenhenger tyder på at heller ikke prestene selv tar sin oppgave seriøst eller egentlig tror på det de er satt til å forvalte. "Er det så nøye a?". Når selv ikke teologer og prester fremstår som at de tror på bibelen og bekjennelsen, og tar kirken seriøst; hvorfor skal folk flest da gjøre det?

Liberalteologiens ufarlige og altinkluderende koseteologi, som i disse dager til fornøyelighet er presentert gjennom f.eks. TFs Elisabeth Tveito Johnsens og Kjetil Grandals populistiske og lettbente vranglære i koseklær, reduserer den kristne troslære til legitimerende merkelapp på teologiske tradisjoner og konvensjoner som har sine røtter andre steder enn i bibel og trosbekjennelse. Flere teologer og prester holder trøsterike foredrag og prekener som bekrefter og støtter, som snakker tilhørerne etter munnen og unngår å si noe som kan støte det sosialt- og politisk korrekte; dermed viskes kirkens betydning og genuine budskap ut; alt er jo greit like vel. Flere prester og teologer ofrer sannheten på egoismens alter og lik Pilatus lar man sin overbevisning vike for folkets krav og ønsker. Keiserens klær hentet fra det liberalteologiske kostymelageret er som intet...  og sannheten om livet fordunster, kirkens krukke begynner nemlig å bli temmelig tom.

 Kirken har tragikomisk nok selv snart visket ut sin profil og sin legitimitet; forkynnelsen og innholdet går etter hvert på tomgang. Og er det slik at alle blir frelst på den ene siden, og at kirkens budskap i dag er at bibelen og trosbekjennelsen er å regne som historiske situasjonsbetingede feilgrep som nå endelig har blitt gjennomskuet og forlatt på den annen, så har kirken faktisk bortdefinert både seg selv og Kristus´ evangelium. Så gjenstår vel lite qua Kristi kirke?

Bortsett da at DnK blir et sted for sjele-SPA, kos og et statlig seremonivesen. At folk forlater folkekirken er et tragikomisk paradoks og en nødvendig utvikling; fordi den mer og mer snakker folk etter munnen, blir kontur- og profilløs, og mindre og mindre våger å være Kristi kirke.

At den som søker vender seg til andre steder og religioner er en nødvendig konsekvens; og tragisk nok er det kirkens hyrder (!) og teologer som får den søkende til å snu før de i det hele tatt gidder å gå til kirkedøren.

Kommentar #1

7 innlegg  815 kommentarer

Dette er nok ikke så dårlig

Publisert rundt 9 år siden

oppsumert, men du burde tatt med store deler av de frikirkelige bevegelser/kirkesamfunn også, dessverre.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere