Erling Rimehaug, og "En hinsidig dom".

Erling Rimehaug skriver  i dagens VL om himmel og helvete. Han nevner problemet med at vi skal dømmes en evig straff for det vi har gjort. Men vi skal jo ikke dét hvis man utelukkende forstår dommen som endelig konklusjon med nødvendig avvisning uansett: Kristus´ forsoning opphevet jo denne endelige dommen. Men vil du ikke forsones, så dømmer du deg selv; enten du heter Hitler, Stalin, Kari eller Ola. Her måles og veies ikke størrelsen på synden til den enkelte, fordi kjærligheten og nåden er større; uansett.

Rimehaugs henvisning til Miroslav Volfs tanker faller allerede her: man kan ikke hindre Gud i å tilgi, men man kan som fritt menneske nekte å ta imot Guds utstrakte hånd; tilgivelsen og kjærligheten. Frelsen forutsetter kun det å si ja til denne Guds utstrakte hånd; intet annet. Men man kan altså også si "nei", fordi mennesket er skapt fritt - og nettopp her ligger "Det Store Spillet". Og dette svaret "nei" respekteres i kjærlighetens navn. Og dermed har du dømt deg selv til en relasjon uten Gud; i dette ligger den evige straff. Men hva dette inneholder er det ikke vår oppgave å spekulere i; det er å blande seg inn i Guds doméne, dvs blasfemi.

Rimehaug avslutter: "Dom og hinsidig straff er igjen blitt aktuelle begreper. Men kirken har vent seg av med å snakke om dem. Skal det bli mulig igjen, må man ha mer å si enn mumling om "to utganger". "

At dette temaet først blir aktuelt når virkeligheten brutalt bryter gjennom vårt materialistiske velstandssamfunns nedsløvede dagligliv, sansenytende hverdag, vanetenkning og kulturelle tankespill sier nødvendigvis mest om DnK og de fleste prestenes bundethet til hva som  anses som sosialt- og politisk korrekt: Siden folk flest ikke vil ha noe helvete eller andre forsyrrende faktorer, så bortdefineres dette også av prestene - forkynnelsen speiler de aktuelle samfunnsnormene: Hvilket dessverre fører til en heller svak, feig og ettergivende kirke som nødvendigvis vektlegger det som bekrefter det nevnte tidsbestemte: Kirkens forkynnelse og eksistens blir en funksjon av samfunnsbehovene.

Slik jeg oppfatter det skal vår relasjon til Gud bestå i ærefrykt, ydmykhet, takknemlighet, tillit og en varm vilje til å følge Kristus. To vesenstrekk med Gud er kjærlighet og rettferdighet: Tilliten til Guds omsorg er sentral. Også når grunnvoldene ryster, vanskelig nok - men ikke umulig: Da Kristus faktisk er en realitet og er med oss, selv om det ikke føles slik: Hans evangelum er nemlig ikke et budskap om garantert følt nærvær, men om forsoning og nåde. Jeg mener at Gud i sin allmakt ga mennesket frihet. Og denne gave; menneskets frihet innebærer at Gud verken kan eller vil gripe inn og intervenere med sin allmakt. Ikke før den siste dag, avgjørelsens dag hvor Kristus kommer for å dømme de levende og de døde.

Enhver egosentri er et skritt tilbake vekk fra Gud: Å danne seg bilder av hva som skjer etter døden er å passere en strek for våre muligheter, evner og rettigheter til innsikt. Våre spørsmål om det hinsidige etc kan ikke sjelden tyde på at vi har mistet noe av vår ærefrykt, ærbødighet og ydmykhet for Gud - vi vil se Ham i kortene, så mumling om det hinsidiges innhold (ikke muligheter) kan faktisk til tider være mer enn nok - Nemlig altså i de tilfeller vi er i ferd med å passere en grense. Bibelen gir ikke alltid svar i den forstand og på de måter vi begjærer det. Våre spørsmål kan ikke sjeldent være uttrykk for en utilbørlig egosentri som her kan uttrykke seg som ønske om "garantier", et freidig ønske om viten forut for troen og vårt "ja" til Gud.

Vi er invitert til en relasjon med Gud i ren kjærlighet, hvilket innebærer at vi skal ta gaven imot og leve den ut: Hvilket betyr at vi ikke skal velge troen ut fra et rent egosentrisk behov: Altså "jeg tror fordi jeg vil ha en gevinst", nemlig himmelen. Tanken om en hinsidig kompensasjon kan altså vise seg å være uttrykk for selviskhet og dermed et galt utgangspunkt.

Det eneste vi kan trekke ut av bibelens tekster er at helvete innebærer at relasjonen til Gud brytes permanent. Gud har faktisk en stor gave til alle. Til alle som vil motta den. Hele bibelen er faktisk et kjærlighetsfullt rop og "mas" fra Gud om at Han ønsker fellesskap med mennesket; men slutten kan altså bli et skille fordi mennesket ville det selv. Og til slutt fikk også dét mennesket det som det ville.

Selvsagt er det ikke snakk om "de onde" og "vi gode". Kristus gjør det klart at vi alle er gode og kan bli mer myndige slik at denne godheten som kjærlighetens frukt virker som en surdeig og seirer. Men vi er også onde alle sammen; surdeigen her virker også -  om den ikke stoppes.

Når jeg ser på mitt liv driver ettertanke til syndserkjennelse og jeg forstår at jeg vil være lite tjent med en kategorisk guddommelig rettferdighet, men langt snarere har behov for Guds barmhjertige nåde i Kristus. Det er altså en viss egosentri og urettferdighet som kommer til uttrykk i meg når jeg beklager meg over Guds "urettferdighet" når jeg faktisk ikke vil tåle Hans rettferdighet. Derfor ser jeg at jo mer Gudskjærlighet, nestekjærlighet med min våkne syndserkjennelse jeg evner å opprettholde og videreutvikle, jo snarere overvinner jeg min egosentriske fordringsfullhet i forhold til Gud. Og jo mer ser jeg min neste og meg selv med Kristi blikk. Kjærligheten til Gud må altså manifistere seg nestekjærlighet. Av kjærlighet, takknemlighet, ærbødighet og ærefrykt oppstå en voksende tillit til Herren; hvilket gir en tilsvarende holdning til det fremtidige. En eventuell belønning for det gode ligger i det gode selv. Og det er tilstrekkelig i massevis.

Gud lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.

Heldigvis.

For ellers ville ikke jeg vært til...Det handler altså om om kjærlighet, takknemlighet, ærbødighet, tillit, - og dermed om motet til å være til.