Verdidebatt

Ideologisk krise i Arbeiderpartiet skaper kynisme?

Kulturmarxismen som realitet og konsept, blir ikke mindre relevant om en gal mann har sakset fragmenterte utdrag, omtrent slik Hitler leste Bibelen, i forsøk på å finne alibi som massemorder. Men kulturmarxismen og eurokommunismen er reel nok den.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Gjemt bak det bevingede begrep kalt «Breiviks holdninger» kommer det stadige forsøk på å maskere doktrinære ideologiske røtter bak ideologier og konsepter som går Breivik en høy gang dersom vi ser det med kritisk, historisk blikk, som altså i sin mest gjennomførte former har fått minst like groteske voldelig uttrykk som det vi erfarte gjennom terroren 22. juli 2011.  Så, for ikke å la oss blende og kneble av en gal mann i en rettsal i Oslo, la oss se mer fordomsfritt på hva som faktisk ligger i kulturmarxismen og eurokommunismen, speilet mot vår samtid. En er slett ikke potensiell massemorder om en ser ideologiske farer i dette perspektivet, stadig med historikk blikk.

Vi må selvsagt i et åpent demokrati fortsatt våge å se kritisk på multikultur-doktrinen og ikke minst den påhengte interreligiøse dialogen, der politiske maktfyrtser nå virkelig snor seg i stort tempo gjennom kulturlandskap og byråkrati. I det som i sin konsekvens kan være en sann politisk maskerade for å tilsløre en heller trist ideologi som følger tett på, og som ellers lett kunne forvitret helt og blitt til en anakronisme av mangel på arbeidere og underklasse.

Berlinmurens fall i 1989 gav en forsterkning, en slags motkraft mot en marxisme som rett og slett ikke fungerte noe sted. Her lå så ettertrykkelig et symbol og et signal om akutt behov for snarlig revisjon av idealer og ideologiske variabler under illrøde faner. Konsepter som ganske enkelt var vanskelig å selge ut til folket, over hauger av døde mennesker fra Gulag-leire, Kinas kulturrevolusjon, Pol Pots massemord, Fidel Castros karikerte diktatur-prosjekt og mange flere synlige og usynlige menneskelige tragedier. Det dreier seg om resepter for marxistiske, ateistiske samfunnssystemer som rett og slett ikke fungerte noe sted.

Voldsforherligende ideologier

Da Yasser Arafat spratt opp som et nytt Che Guevara-symbol, kledelig avbildet med sitt drapperte kuffyasjal og solbriller i en huleåpning i Jordan-dalen, endatil over hele forsiden på Time Magazine i 1968 – ble verden fortalt at den endelige frigjøring hadde nådd Midtøsten. Tenk det. Under de samme metaforer som for andre frigjøringsbevegelser som av en eller annen grunn fant hverandre i samme tidsrom og fikk våpen og trening i Sovjet-Russland. (Moderator har fjerna ei setning). Leninstiske postulater om væpnet revolusjon ble gradvis fusjonert med islams hellige krig, og deretter var det egentlig bare å peke ut retning og målene: Sivile jøder! De okkuperte nemlig sitt eget lille hjemland, selv Judea der jødene har sitt navn fra. Nå skulle altså jødene atter tas gjennom oppbygging av blindt hat i lukkede leire, rasisme og terror-doktriner. For å få blest om dette målet ble ideen om kapring og spregning av sivile fly og likvidering av tilfeldige flypassasjerer en del av det politiske uttrykket - en del av den forherligede revolusjonen - gjennom en bloddryppende årrekke. Dette ut fra et ideologisk tankegods så ekstremt voldsforherligende og til de grader rasistisk (rettet mot sivile jøder) i alle sine teoretiske og uttrykte former, at det går Breiviks sykdomspregede, oppflisete ideer en høy gang.Bare for å ha nevnt det.

Midt oppe i denne prosessen bak det palestinske prosjektet, i 1971, gikk AUF inn for en ny palestinsk stat på Israels ruiner, samtidig som man uforbeholdent anerkjente Arafats organisasjon, PLO, som «den eneste rette og legitime representant for det palestinske folket». Mens blodspruten stod ende til værs rundt det samme konseptet igjen og igjen i sivile, jødiske nedslagsfelt, om det ikke gikk ut over flypassasjerer og andre som påkalte seg revolusjonens vrede, kom hyldningstalene og støtte-erklæringene til PLO fra Norge meget tett. Man opprettet like gjerne en bakkanal for å sikre kontinuitet i forbindelsene, og Norge gikk i bresjen for å bidra til ytterligere legitimitet rundt en regulær terrororganisasjon, pr. definisjon.På offisielt norsk hold har man uavlatelig hatt en viss forståelse for at PLO og beslektede grupperinger måtte angripe tett befolkede, sivile områder med sine aksjoner. Så mye mer i den jødiske lilleputtstaten Israel enn noen andre steder på kloden.

Nå er ikke Arbeiderpartiet og AUF lenger fredet for politisk kritikk. De kjører nå selv sine rene politiske kampanjer parallelt med rettsaken.

Slik er vårt land egentlig farget av en naiv historie og tilnærming til totalitære krefte, enten det nå gjelder kommunisme, nazisme eller islamisme. Dette har vi rett og slett fikset veldig dårlig siden aprildagene i 1940. Møtene med Stalin og Hitler falt ut i favør av den totalitære familien. Og det ser ikke ut til å gå stort bedre i møte med islamismen.

Men hva skjer i møte med eurokommunismen og Franfurterskolen som ide for samfunnsomforming? La oss kaste et konkret blikk på fenomenet, i totalitært perspektiv der vi holder det hele sammen med nasjonalsosialismen (nazismen).

Sosialismens og nazismens (nasjonalsosialismens) vesen

Statens makt vokser og vokser under ett parti, der andre partier gradvis blir statister. Ytringsfriheten blir gradvis snevret inn gjennom direkte og indirekte tiltak for kontroll over massemedier og informasjonskanaler. Det klart største opinionsdannende organ i Norge er NRK, statens kringkasting med over 3500 ansatte, holdt oppe av tvungen kringkastingslisens. Den ideologiske «retttroenheten» øker så på, den absolutte politiske korrekthet, det kulturelle hegemoni - og den nærmest religiøse iveren etter å knekke identitetsmerker som ikke passer inn i ideologien akselererer. Fiksjonen om regionenes, distriktenes, de enkelte bestanddelenes selvstendighet, blir til bedrag i det politiske teater. En streber etter kulturelt hegemoni ut fra doktriniære ideologiske årsaker. Selv antisemittismen er fellestrekk. Tidligere var jødene i veien i Europa og Russland. Progromene kom, og i dag er jødene tilsynelatende i veien i sitt knøtt lille hjemland, som bare et litt større en Sør-Trøndelag fylke.

Kommunismens nye variabler

Så kom splittelsen i Komintern, i den kommunistiske internasjonale, ut på 1920-tallet. Tvilen om progresjonen forbundet med Karl Marxs teori om den internasjonale revolusjons automatikk, snek seg inn. Her lå også kimen til en egen retning innen marxismen som skulle bli kjent som «Franfurterskolen» og «Eurokommunisme».

Arbeidere i land etter land syntes stadig å beholde sine identitetsmerker der de bodde, i familie og lokalsamfunn. Snart var det også klart at kristendommen, som i dette landskapet var en ikke uvsentlig del av den forhatte «kapitalismen», ble til en eneste stor ideologisk bremsekloss. Slikt bød ikke på en flammende internasjonal revolusjon, slik tidligere guruer som overbevisende hadde hevdet. Lenin kom, pekte ut marsretninger og folkefiender i alle himmelretninger, også blant sine egne.

Gjennom sammenbruddet i den kommunistiske internasjonale flatet mye ut, også på det mer operative feltet, der de skjulte cellene og femtekollonnene allerede hadde arbeidet seg inn, i den hensikt å undergrave det som måtte være av demokratier der ute. Konseptet fungerte rett og slett ikke i sin opprinnelige form. Nettopp i dette perspektivet kom altså Franfurterskolen, en variabel i den sosialistiske prosess der de doktrinære økonomiske og historiske analysene ble satt noe til side, mens det så kom fokus kulturen, der kjernefamilien, kristendommen og endatil musikken ble betraktet som politiske motstandere ut fra identitetsmerkene de her bar i seg. Igjen: Selv sangene og musikken ble malt inn i et politisk fiendebilde, i det nasjonale bestanddeler i det ikke-sosialistiske samfunnet skulle brytes systematisk ned gjennom metaforer som «marsj» mot og gjennom den eksisterende ikke-sosialistiske kulturen; men – metodisk - dog ikke i en åpen og direkte konfrontasjon. Helst pakket inn i sinnerike, retoriske ordspill, der man la seg tett opp til eksisterende begrepsbruk under eksisterende, kristne veimerker og fotavtrykk.

I oktober 2009 kunne den tidligere taleskriveren til Tony Blair i Storbritannia, Andrew Neather, fortelle at Labour nå helt bevisst førte en politikk der innvandring og multikulturalisme rett og slett ble brukt som metode for å forandre hele samfunnet; og en metode som man forsøkte å skjule. Senere avsløring av statistikk som ble holdt unna offentlighet gav signaler om et oppløp som pekte i motsatt retning av en åpen, demokratisk prosess. Skjer det samme i vårt land? Jeg er blant dem som tviler på om det som nå skjer i høyt tempo i vårt land er hentet direkte fra Storbritannia, men opphavet til den målstyrte, ideologiske prosessen kan være det samme. La oss se mer på ideologene bak kulturmarxismen.

Anotonio Gramsci

Den italienske og internasjonale kommunistlederen, Antonio Gramsci, har fått sin egen minneplate i Moskhovskaya gaten 16, i Moskva. Her heter det på russisk: "I denne bygning i 1922-1923 arbeidet den eminente personen i den internasjonale kommunismen og arbeiderbevegelse og grunnlegger av det italienske kommunistparti." Nå ser det ut til at Gramsci og hans ideer om marxistisk kulturelt hegemoni blir forsøkt relansert, også i Norge.

Antonio Gramsci var, som det fremgår av minneplaten som er avbildet over her, en italiensk kommunistleder som tydeligere enn mange andre representerte nevnte variabel innenfor den doktrinære marxismen. Han står i dag fortsatt som en av hovedarkitektene bak en europeisk variant av kommunismen, også kjent som eurokommunismen. Dog ikke med mer distanse til Moskva enn at han fikk en solid minneplate midt i byen i Sovjet-tiden.

Gjennom Antonio Gramsci kommer det mye mer eksplisitt - fokus på vestlig kultur, isolert sett; og det for Gramsci beklagelige fenomen at signifikante identitetsmerker, blant annet knyttet til kristendommen, – smittet over på arbeiderne, og rett og slett hemmer deres revolusjon. Disse arbeiderne skulle som kjent marsjere og marsjere seg (her hjemme kalles det arbeiderbevegelse) inn i sosialismens utopia under partiets og statens fellesmerke; altså slik sjefsideologer som Marx og Lenin hadde predikert prosessen, og slik deres postulater senere ble justert for å kunne selges ut og inn i en ny tid.

For å komme videre i den ateistiske, revolusjonære bevegelse, måtte man så - stadig i følge Gramsci - sikre seg kulturelt hegemoni over idetitetsmerker og det som ble beskrevet som «common sence». Dette siste var plagsomt i marxistisk perspektiv, da det gav en felles kulturoppfatning som stod i strid med marxismen som er internasjonal og til dels grenseløs. Den eksisterende kulturen og dens enemerker skulle så brytes opp og erstattes av det kulturelle hegemoni, og her er det vi identifiserer den nye politiske korrektheten.

Partiet SV i Norge er fra bunnen av støpt og formet i nevnte eurokommunistiske tradisjon. Akkurat det vil ingen oppriktig marxist bestride.

Arbeiderpartiet her hjemme synes i stadig større grad å ha absorbert kulturmarxismen fra Frankfurterskolen og Antonio Gramsci under sin nye generalsekretær, Raymond Johansen. Delvis koblet til postulater fra det britiske Labour-partiet om å bli «den progressive kraften som beseirer konservatismens krefter».

Stadig sees det tegn på at multikulturalismen rett og slett er en brekkstang for å ta snarveier inn i den ateistiske og marxistiske stat, drappert med humanistiske fraser som legger seg tett inn til teologiske begreper og kristne uttrykk.

Dette kan i og for seg kan gi svaret på den merkverdighet at en reell integrering konsekvent lar vente på seg i dette landet, mens plassering av innvandrere fortsatt blir det anvendte opplegget, nå i så stor skala at det uvilkårlig vil få sosiale konsekvenser, både for innvandrere og etniske nordmenn på sikt. Vi kan spisse det hele og sette opp vår tese slik: Jo raskere en får opp antall innvandrere, jo raskere kan en under partiets faner gyve løs på kristne enemerker og landemerker som bremser marxistisk ideologi. Slegga en bruker er multikultur-doktrinen og tiltagende behov for interreligiøs dialog, snart helt inn i sakristiene. Dette forklarer også fusjonen vi nå ser med de aldrende, men fortsatt dansende koryfeer ute på ytterste venstre fløy i norsk politikk: Sistnevnte ser også sin visjon gå i oppfyllelse, gjennom potensialet knyttet til politisk polarisering og med tiden åpne konflikter, som vil få alt som kan krype og gå av ekstremister til å danse på bordene. SV fordunster midt oppe i dette, fordi Arbeiderpatiet har stjålet deres kulturmarxistiske resept. Hva kan SV så si som Arbeiderpatiet ikke har sagt, med sin putinske dobbeltkommunikasjon?

Et ruglete, lite kystland mot nord

Norge er ikke Storbritannia, og vi er mer forskjellig selv fra Sverige enn vi kanskje forstår: Sverige er et flatt, skrånende land uten høye fjell, fjorder og dype daler, og samtidig med en helt annen historie og tradisjon i forhold til det store Europa enn vårt ruglete, oppstykkede landskap som kulturelt har orientert seg mot øyene i vest. Her vil en integrering av innvandrere gå tregere enn i det mer urbaniserte og folkerike Sverige, som på sin side slett ikke overbeviser i sine multikulturelle eksperimenter. Se bare på Malmø.

Men vår regjering kjører for full maskin når det gjelder innvandrere, og skulle noen sette spørsmål om de store kvotene er det med fare for å bli stemplet som rasist eller kristenfundamentalist umiddelbart. Det blir som for dem som satte saklige spørsmålstegn ved ideologi og intensjoner med den plutselig oppdukkende multikulturelle doktrinen på Stiklestad, og det som så ble til «Interreligiøs dialog»; endatil med «Den arabiske våren» som første konferanse-vignett, 10. og 11. januar 2012. Kritikken mot denne prosessen er gjennom gjentatte artikler og oppslag stemplet som «avskyelig tankegods», i en ny logikk der det å forsvare Stiklestad som det fotavtrykket det er i vår kulturhistorie, forbundet med kristningen av landet og ikke så mye mer – det blir også til rasisme, beslektet skiftevis med Brevik og Quisling. Sistnevnte forsøkte nemlig, forøvrig på linje med et knippe maktkoryfeer i vår tid, å bruke Stiklestad som merkevare for å fremme sin doktrinære ideologi.

Edvard Bull som sjefsideolog

Arbeiderpartiets sjefsideolog i historisk perspektiv er historikeren Edvard Bull d.e. Han skrev i 1923 dette i boken Verdenskrigens utbrudd, (Steenske forlag, Christiania).

Vi skal sloss uforsonlig mot den bestående lutherdom som mot alle fordummende sekter. Vi skal ha en pågende og hensynsløs kirkepolitikk, fordi vi mener at religionen er en privatsak. Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det. Skal vi skape den sosialistiske skole, må vi ha makten i skolestyrene og i kommunestyrene, og bruke vår makt hensynsløst. (Sitat slutt).

Er en gryende ideologiske krise i Arbeiderpartiet i ferd med å gi oss en mer kynisk, spekulativ, sentralisert politikk hvor doktriner, kampanjer og politiske maskerader overtar der demokratiet innsnevres mht. kritikk av det samme partiet og dets ungdomsorganisasjon, AUF?

Jeg mener fortsatt bestemt at et er grunn til å se mer kritisk inn bak den multikultur-doktrinen som nå kjøres med voldsom kraft ut gjennom embedsverket i vårt land. Dette sosiale ekseperimentet snor seg utenom folkevalgte organer, og etter hvert som nye politikere kommer til, er det en fare for at historieløsheten, kunnskapsløsheten og likegyldigheten de har med seg som negativ ballast fra en slitent og sentralisert  skoleverk gir konsensusregimer med «forlik» på løpende bånd, fordi borgerlige opposisjonspolitikere ikke har tilstrekkelig ideologisk plattform og grunnlag til å ta klare avgjørelser. Altså i møte med de utfordringer som nå kommer med multikultur-doktrinen i dette landet. Vi ser nå et elegant forsøk på å omstøte Grunnlovens paragraf 2, uten konsekvensanalyser og nesten uten dialog med folk der ute. I møte med denne prosessen gjelder det å holde seg våken, og langt mer ideologisk bevisst og skjerpet i forhold til de veimerker og kulturelle fotavtrykk som har ført dette landet fram til den frihet vi har under demokratiets og korsets merke.

Dersom Breivik-saken skal hindre oss i kritisk blikk på Arbeiderpartiets ideologi, da har man samtidig bidratt til å gi en viss implisitt legitimitet til det vrakgodset, det lapp- og makkverket av en ideologi denne Breivik presenterer i all sin grusomhet, som om det skulle være en ideologi han skal straffes for. Breivik er imidlertid slett ikke alene om å forfekte voldsforherligende ideologier bak sin terror, selv i kortere historisk perspektiv. Og den refleksjonen favner ikke automatisk høyresiden i norsk politikk, slik så mange politisk ladede kampanjemakere og journalister nå later til å tro.

Roy Vega

27.04.2012

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt