Byttehandel med Gud.

Paulus, fra Romerne: "... dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppvakte ham fra de døde, da skal du bli frelst;". Og f.eks. fra 1.Johannes:  "...dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." Håpets substans er altså den aktive troen.

Kirkens forkynnelse har for lengst fjernet seg fra de performative elementer i evangeliet og nærmest endret det til noe "informativt" og invitasjon til samvær og kos. Det siste er en viktig betingelse, men absolutt ikke tilstrekkelig: Evangeliet er visst bare en fortelling om noe det er mulig å få viten om; ikke lenger en levende fordrende realitet som kan forvandle livet. Hvilket impliserer aktiv lytten, valg og deltagelse fra den enkelte: Troen er en vedvarende disposisjon for at Gud finnes og kan endre mitt syn på livet og virkeligheten. Det vi tror er altså allerede til stede i sin vordende tilblivelse som et frø. Uansett om dette erfares og/eller føles eller ikke. Troen er derfor ikke en søken mot det kommende, som ennå virker noe fjernt, men den gir oss noe nå: Vi får allerede noe av det som er i vente: Troen trekker fremtiden inn i nået, og dette endrer nået. Vi blir berørt av det som kommer. Dermed er nået og fremtiden i gjensidig "samklang".

Min innledning fastslår at det fordres noe av oss for å være i prosess med troen slik bibelen selv påpeker det. Vi kan se en lignende skarp fordring i bønnen Fader Vår: "Forlat oss vår skyld, slik vi forlater våre skyldnere". Her ser vi brått et klart og vekkende krav i en ellers temmelig rolig bønn som lett kan lede oss inn i sløve vaneformuleringer. Vi møter her faktisk en saklig klar fokusering og direkte betingelse (!), fra Herren selv. En rå realisme avslører oss i all vane- og rutinetenkning om oss selv, vår neste og livet. Direkte får vi rett på sak vite at om vi selv kan tilgi - og vet hva det innebærer,  da, men åpenbart kun først da, er vi i en slik åndelig forfatning at vi kan motta Guds tilgivelse.

Videre fra Matteus 5:23: "Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, 24 så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din!"

Vi ser at det altså fordres noe av oss. Gud tar synden og livets realiteter på alvor; Han går ikke på akkord med evangeliet der det møter uvilje hos tilhørerne. Kristus, som selv er Ordet, tar Guds Ord i skriftene på alvor i stedet for å la tradisjoner, det sosialt- og politisk korrekte dempe enhver utfordrende og krevende impuls. Kristus lar også mennesket gå bort om det støtes av evangeliet, nettopp fordi det er Gud selv som har gitt mennesket dets frie vilje; Hvilket innebærer friheten til å si "nei" like så vel som å si "ja".

Min polemiske tittel "Byttehandel med Gud" er altså rent innholdsmessig riktig, om den er noe skarp og tabloid formulert. Gud krever noe av oss. han tok aldri lett på synden; Kristus døde for oss og våre synder. Derfor tar ikke Herren lett på dette med rettferdighet og ondskap. han er ikke "raust overbærende og mer eller mindre likegyldig", prisen var og er mer enn dyr - nemlig Kristi korsfestelse og død.

Dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppvakte ham fra de døde,  da  skal du bli frelst. Og dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Gud har altså alt å gi oss. Men åpenbart ikke før vi gir Ham noe først. Det er Kristus som er Ordet, som er evangeliet.

I begynnelsen var Ordet, og siden så kom alle ordene... Hadde bare den norske kirkes prester våget å forkynne evangeliet slik det faktisk er presentert av Kristus, Guds ansikt og oppfyllelse selv. I stedet har vi fått en kirke som Pilatus ikke våger å motsi massen og feigt og populistisk vender kappen etter vinden og gir folket det de ber om. Vi sitter tilbake med et religiøst "spa" som mer og mer ser ut som 50-tallets samfunnshus. De er mer opptatt av å pleie frukter enn å pleie treet og røttene. Hvilket vel kan sies å være en betingelse for fruktene?