Verdidebatt

Da jeg forstod langfredagens mysterium

Mitt vitnesbyrd på en langfredag.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For mange år siden satt jeg full av angst og sorg i min egen stue. Jeg så ut på det store treet utenfor stuevinduet der knoppene var i ferd med å springe frem. Med stor sorg innså jeg at jeg aldri mer skulle glede meg over våren og dens mirakler. Alt var mørkt.

Jeg hadde gjort noe utilgivelig som det ikke kunne gjøres om på. Jeg var fortapt. Min skyld var så stor og så vond at jeg kjente fysisk med hele meg at jeg aldri kunne bli glad igjen. Min handling, min gjerning, mitt ansvar. Uendelig vondt å bære. Angeren satt som en klo i kroppen, men det var for sent å angre og ingen der å be om tilgivelse til.

Jeg la meg ned på sengen og ropte ut min fortvilelse til Gud. Hvem andre kunne jeg vende meg til? Før mine tanker og rop om hjelp hadde rukket å forme seg til ord skjedde det noe.

Jeg kjente en uendelig varme fylle meg fra hodet til føtter. Hele kroppen min ble bokstavelig talt badet i en ubeskrivelig fred. Alt mørket var borte, skylden var borte, angsten og sorgen var tatt bort.

I ett glimt hørte jeg Guds stemme: "Du er tilgitt Tania, jeg døde for deg. Straffen din har jeg tatt på meg. Du er fri". Der og da forstod jeg med hele meg - med hjerte, kropp og sjel - hva som skjedde på Golgata.

Korsfestelsens mysterium inn i meg i min stue. Jesus har i sannhet satt meg fri!

Velsignet påskehøytid!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt