Verdidebatt

Straff, ikke hevn

Ved 100-årsjubileet for den norske straffeloven skal den stå sin største prøve. Feiring vil havne i skyggen av rettssaken mot Anders Behring Breivik. Det var annerledes i 1902. Da straffeloven ble innført, vakte den berettiget internasjonal oppsikt

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Straffeloven, og de forutgående lovreformer fra 1890-tallet og utover, er med rette blitt beskrevet som en av den norske Venstrestatens største triumfer. Med straffeprosessloven, vergerådsloven, løsgjengerloven og straffeloven som selve kronen på verket, ble det etablert en sosial målestokk for lovgivningen som i sin samtid var særdeles progressiv og hvis betydning i et lengre historisk perspektiv vanskelig kan overvurderes. Ironisk var det imidlertid at det var en høyremann som ble venstrestatens store lovreformator: riksadvokat Bernhard Getz. I stor grad var det også hans tenkning som vant gjennomslag i reformarbeidet, og som bidrog til at den norske straffeloven ble mønsterdannende også i en europeisk sammenheng.

Norges første riksadvokat og fremste lovreformator, Bernhard Getz

Hva var egentlig så progressivt ved den nye straffeloven da den ble satt i kraft i 1902? I et foredrag han gav i 1895, formulerer Bernhard Getz lovens grunntanke gjennom den kritikk han reiste mot den dagjeldende Kriminalloven av 1842, og som straffeloven erstattet: «Det er som den alene spørger om, hvad der er strafværdigt, og hvilken Straf der passende kan anvendes. Den bekymrer sig lide om i det enkelte Tilfælde ogsaa noget kan opnaaes ved at anvende Straf, og enda mindre om ikke andre Forholdsregler vilde være et bedre Middel mot Ondet…».

Sosial- og kriminalpolitikk hånd i hånd

Her er straffelovens hovedidé indirekte formulert: Straff skal ikke være hevn. Straff skal ikke være straff for ondets skyld. Derimot skal straff være hensiktsmessig. Om man ikke kan oppnå noe gjennom straffen, er den verdiløs.

Da arbeidet med ny straffelov ble igangsatt så tidlig som i 1885, allerede da med Bernhard Getz i føringen, skjedde det med bakgrunn i en sosial virkelighet som sett i lys av hvordan det norske bondesamfunnet tradisjonelt hadde sett ut, var både brutal og uvant. Hurtig industrialisering hadde i løpet av få år medført en befolkningseksplosjon i de store byene, særlig i Kristiania, der folketallet over en periode på 75 år økte fra ca 8 000 til 120 000. Sosialt belastede bydeler på Oslos østkant sprang opp, og i kjølvannet fulgte fattigdom, forslumming og en eksplosiv økning av kriminaliteten. Særlig bekymringsverdig var det at fengslene var overfylte av barn, som ble straffet på lik linje med voksne, og uten noe annet formål enn å hevne forbryteren. Men å straffe et barn med årevis i tukthus for å ha stjålet et brød til sin sultne mage, var neppe en hevn som et barn, og knapt nok noen voksen, kunne forstå eller forholde seg til. Det var ikke bare en urimelig og inhuman straff, den var også hensiktsløs. Hensiktsløs for samfunnet og hensiktsløs for forbryteren. En av de første etapper Bernhard Getz tilbakela i det store reformarbeidet han ledet fra 1885 og utover, var derfor kampen for å få hevet den kriminelle lavalder fra 10 til 14 år.

Men dette var bare et første skritt. I tur og orden fulgte i årene før og etter hundreårsskiftet de store sosial- og kriminalpolitiske lovreformene, og med Bernhard Getz i en nøkkelrolle i dem alle. Viktigst i stadiet før straffelovens innføring var vergerådsloven av 1896. Disse to lovene må ses i sammenheng. Vergerådsloven var del av en sosialpolitisk reform som hadde som mål å hindre kriminalitet. I stedet for å sette barn i fengsel, skulle de oppdras til å bli samfunnsnyttige borgere. En massiv utbygging av institusjoner spesielt designet for problembelastede barn fulgte i tur og orden, blant dem beryktede steder som Bastøy, Lindøya og Bjerketun. At disse institusjonene i sin tur skulle få sin egen særdeles brutale historie, lar vi i denne omgang hvile. Det er det prinsipielle i den tenkning som ble lagt til grunn for lovreformene, som er det interessante, nemlig det politiske dobbeltgrep som ble tatt ved å synkronisere sosialpolitiske reformer med kriminalpolitiske. Sosialpolitikk og kriminalpolitikk skulle innrettes etter en felles målsetting – å eliminere såvel de samfunnsmessige som de menneskelige betingelser for kriminalitetsutvikling. Sosialpolitikken skulle endre skjevheter i samfunnet som gav kriminalitet grobunn, kriminalpolitikken skulle endre den kriminelle personen.

Prinsippet om hensiktsmessighet

I sin samtid var dette oppsiktsvekkende progressivt. Det var et farvel til den gammeltestamentlige «øye for øye, tann for tann»-politikken som var den dominerende i alle europeiske land. Men Norge var ikke alene om å være preget av nye strømninger i retning av større sosial og humanitær bevissthet. Det samsvarte med en utvikling som i løpet av siste halvpart av 1800-tallet hadde gjort seg stadig sterkere gjeldende særlig i land som Tyskland og Storbritannia. At Norge var så tidlig ute med å implementere dette liberale tankegodset i lovverket, skyldes en kombinasjon av Bernhard Getz' personlige innsats og den liberale venstrestatens styrke i de avgjørende tiårene før og etter hundreårsskiftet.

Det sosiale aspektet ved lovreformene hadde også et politisk aspekt: Ved å angripe sosial urettferdighet og yte velferd overfor svake grupper, ønsket man å svekke vekstgrunnlaget for den fremrykkende og sterkt fryktede sosialismen. Det var derfor det liberale borgerskap som ble den sterkeste drivkraft i reformprosessen. I dette segmentet spilte den lavkirkelige, kristne vekkelsen en altavgjørende rolle. Den pietistiske vekkelsen hadde ikke bare religiøs vekkelse som sitt program, men også en sosial og moralsk. Pietismens vektlegging av den enkeltes omvendelse ble videreført til samfunnet. Sammen med arbeiderbevegelsen har den lavkirkelige, men sosialliberale vekkelsesbevegelsen vært en av de store sosiale reformpådrivere i det norske samfunnet.


Det progressive ved de lovreformer som ble kronet med straffelovens innføring i 1902, var det dristige dobbeltgrepet som ble tatt ved å kople sosial- og kriminalpolitikk sammen til ett hele. Straff skulle utmåles ut fra hva som var hensiktsmessig og ikke som hevn. Betydningen av oppdragelse, og som en del av den: tukt, ble sterkt vektlagt. Til grunn lå en evangelisk-luthersk og pietistisk forståelse av menneskets natur som noe som måtte tuktes, renses og oppdras for å komme i rett moralsk skikk. I dag kaller vi det verken tukt eller oppdragelse, men rehabilitering. Prinsippet er likevel det samme: Straffen skal være hensiktsmessig – hensiktsmessig for samfunnet og hensiktsmessig for lovbryteren. For 100 år siden ble tukt forstått som hensiktsmessig, fordi man trodde det var egnet til å bevirke en positiv endring i mennesket. Begrunnelsen for tukten var ikke å tilføre den dømte pine for det onde han hadde gjort. Begrunnelsen var pedagogisk. Tukten skulle bevirke en indre moralsk og karaktermessig lutring av individet. I dag vet vi mer om at tukt sjelden har slik effekt, at den snarere er fremmende enn hemmende på aggressiv atferd. En slik endring av tenkesettet er imidlertid straffeloven fleksibel nok til å absorbere uten at dens grunntanke rokkes ved. Det er ikke straffemetoden, men metodens hensiktsmessighet som er lovens grunntanke. Straffeloven har således vist seg å være særdeles fleksibel og dynamisk i forhold til ny kunnskap og innsikt og til de endringer av holdninger og tenkesett som til enhver tid pågår i samfunnet. Straffeloven er derfor blitt endret mange ganger underveis. I 2005 ble en ny straffelov vedtatt, og fortsatt pågår et reformarbeid for å ajourføre lovens enkelte bestemmelser til dagens krav. Blant annet gjelder det nye og høyaktuelle straffebestemmelser i forbindelse med folkemord. Men den pågående reformen er ikke noe som i sin helhet erstatter straffeloven av 1902. Tvert imot er den en videreføring og fullbyrdelse av den store tanke som Bernhard Getz' satte igjennom i 1902: Hensiktsmessighetsprinsippet.

Idealene fra 1902 er fortsatt gjeldende for norsk strafferettstenkning, men omstøpt til en ny tids krav. Slik er det også i alle stater i vår kulturkrets, med unntak av USA, som fortsatt tviholder på hevnprinsippet.

Rundt 1880 var kriminaliteten i Kristiania 20 ganger høyere enn gjennomsnittet for landet for øvrig. At vi i Norge fikk en langt gunstigere kriminalitetsutvikling enn man kunne frykte slik forholdene så ut i hovedstaden dengang, skyldes ikke straffeloven eller kriminalpolitikken. Men straffeloven var en del av et omfattende sosialt reformprogram som var mye større enn loven selv og som har hatt gjennomgripende betydning for utviklingen av det samfunnet vi idag har. Hva vi i Norge investerte i sosial utjevning, har vi høstet gjennom å ha en til dels betydelig lavere kriminalitet enn mange andre land.

Straff, ikke hevn

I jubileumsåret skal straffeloven opp til sin alle største prøve nest etter rettsoppgjøret etter krigen: rettssaken mot Anders Behring Breivik. Ingen straff kan sone de forbrytelser han har begått. I USA gjør de narr av det norske straffenivået og kaller det latterlig. Vel, vi kan være enige om at norsk strafferett aldri har vært dimensjonert for forbrytelser av et slikt omfang som vi så 22. juli 2011. At Anders Behring Breivik noen gang skal få bevege seg fri og levende ute blant folk, strider mot de flestes rettsoppfatning. Likevel: I den offentlige debatten har det likevel vært få som har ropt på hevn. Tenkningen fra 1902 har gått de fleste av oss i blodet og blitt en del av vår felles kulturelle dannelse. Hevn lindrer ingen smerte, det lindrer i høyden en primitiv refleks i oss selv til å slå tilbake. Men ingen blir god ved å gjøre ondt mot den som gjorde ondt mot oss. Ingen kan hevne uten selv å bli besmittet av det onde man vil hevne.

Det norske samfunnet har – i alle fall i stort – reagert på Breiviks forbrytelser med et sivilisert nivå som har imponert en hel verden. Det er en refleks – om enn i en noe annen kontekst – av den oppmerksomhet vi vakte internasjonalt da straffeloven av 1902 ble innført. Det som var mønsterdannende dengang, bør være det også nå. Anders Behring Breivik skal straffes, men ikke hevnes. Fortsatt er det hensiktsmessighetsprinsippet som skal ligge til grunn.

Spørsmålet vi må stille, er: Hva er det samfunnet ønsker å oppnå med den straff Breivik skal få? En rettferdig straff som står i forhold til hans ugjerninger, vil han under ingen omstendigheter kunne få, men det er heller ikke straffens formål. Legger vi hensiktsmessighetsprinsippet til grunn, er det ene og alene samfunnets behov for å være beskyttet mot Anders Behring Breivik for all fremtid som skal være retningsgivende, ikke graden av hardhet i selve strafferegimet. Det er vanskelig å se for seg at Breivik noen gang kan komme tilbake til samfunnet. Ikke for at han skal straffes og pines så lenge han lever, men fordi risikoen for samfunnet alltid vil være for stor. Da snakker vi ikke om livstidsstraff eller om måten det straffes på, men om forvaring. Er Anders Behring Breivik trygt forvart, er også samfunnets hensikt oppnådd.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt