Verdidebatt

Bønnen om fristelse/prøvelse

Den nye oversettelsen av Fadervårs bønn: "Og la oss ikke komme i fristelse" (Matt 6,13), har vært debattert i Vårt Land den siste tiden. Bønnen er knapp, hva kan så sies om innholdet i bønnen?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For det første: Ordet peirasmos i den greske grunnteksten kan bety både prøvelse og fristelse. På latin (og norsk) kan man skille mellom probatio (prøvelse) og tentatio (fristelse), men dette lar seg ikke gjøre på gresk. I de norske bibelutgavene oversettes det greske ordet med fristelse. Men ordet kan også oversettes prøvelse. I den siste svenske oversettelsen leser vi: "Och utsätt oss in­te för prövning" (Bibel 2000).

Forstått som fristelse, sikter ordet til det som kan lede mennesker til å synde mot Gud. Dette er den tradisjonelle tolkningen av ordet. I beretningen om syndefallet, ser vi at djevelen fremstår som fristeren. Eva lokkes av den onde til å bryte Guds påbud.

Forstått som prøvelse, sikter ordet til de prøvelser som kan komme over et menneske. Et spesielt eksempel er Jobs lidelser. Job ble satt på prøve av djevelen selv med Guds tillatelse. Job utsettes for smertefulle byller, tap av eiendom og sine kjæreste barn. Det som dypest sett blir satt på prøve, er tilliten til Gud. En slik forståelse samsvarer også med Jesu ord til Peter i Getsemane: ”Simon, Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte” (Luk 22,31).

For det andre: I den tidligere oversettelsen leser vi: "Og led oss ikke inn i fristelse". Her kan det synes som at Gud selv er den som frister oss, og at vi derfor ber ham inntrengende om ikke å gjøre så. Allerede i brevlitteraturen, i Jakobs brev, synes en slik forståelse å bli kommentert: "Ingen som blir prøvet må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen" (Jak 1,13).

Vi vet at bønnen var opprinnelig formulert av Jesus på hebraisk eller arameisk mens den nytestamentlige grunnteksten er på gresk. Den kjente bibelforskeren Oskar Cullmann søkte derfor å finne hvilket hebraisk/arameisk utrykk som lå til grunn. Han mente at bak bønnen om fristelse lå en særegen uttrykksmåte som vanligvis blir kalt for den kausative bruken av verbet. Kausativ er en verbform som innebærerat verbet uttrykker selve årsaken til en hendelse. En lignende forståelse støttes av mange bibelforskere.

En hebraisk/arameisk uttrykksform ville være å bruke et verb med betydningen "å gå inn til" og gi det en kausativ betydning: "Å stå bak at noe går inn til". Med en slik betoning vil bønnen i Fadervår lyde: "Forårsak at vi ikke kommer i fristelse".

Allerede kirkefader Tertullian og senere Augustin forstod bønnen på lignende vis. Bibelforsker Joackim Jeremias ga i tillegg det lille greske ordet eis (inn til/i) i bønnen stor vekt. Han sa at i Fadervår ber vi om at vi ikke må bli offer for fristelsen/prøvelsen og ikke bukke fullstendig under for den. Bønnen i Fadervår er da en bønn om å bli bevart i fristelse, ikke fra fristelse. Vi ber altså Gud om å bevare oss gjennom fristelsen slik at vi ikke bukker under for den.

Hovedpoenget er at Gud står med disippelen i fristelsen/prøvelsen, og at Gud gir ham en utgang fra den. Gud er ikke en lunefull Gud som disippelen stadig og innstendig må be om ikke å lede ham inn i vanskeligheter. Den neste delen av bønnen gjør dette helt klart: Gud vil frelse disippelen fra det onde! I Salmenes bok leser vi: ”Ut av trengselen kalte jeg på Herren. Herren svarte meg og førte meg ut i fritt rom” (Sal 118,5).

Mvh Johnny Eskedal, master i Det nye testamentet ved Ansgar Teologiske Høgskole

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt