Katolsk trosbevegelse i anmarsj

Pastor Ulf Ekmans kjærlighetsforhold til den katolske kirke har pågått i en del år nå. Jeg husker at jeg som medlem av trosbevegelsens predikantorganisasjon i 2004 mottok det teologiske heftet ”Kervyx” hvor Ekman skrev en artikkel om jomfru Maria; ”Maria - Alle slekter skal prise henne” het denne artikkelen.

Siden den gang har kjærlighetsforholdet mellom Ulf Ekman og den katolske kirke blomstret videre. Et utrykk for dette har vært hyppige besøk av katolikken Charles Whitehead på Livets Ord. Det finnes selvfølgelig svært mange flotte kristne som er katolikker og jeg har absolutt ingenting imot katolikker, men den katolske kirke som religiøst system må det fortsatt være lov å være kritisk til. Grunnleggende fordi den katolske kirke ikke bygger på Bibelen alene, men sidestiller tradisjonen med skriften. Da Martin Luther sto fram var hans kamprop: ”Sola Scriptura!” Skriften alene! Dette har til alle tider vært reformatorenes kamprop. Et kamprop som mange av dem måtte bøte med livet for – tatt av dage nettopp av den katolske kirke. Som evangeliske kristne må vi aldri glemme hvilken høy pris reformatorene måtte betale for at kommende generasjoner skulle bli frie fra den katolske kirkes monopol og middelalderens mørke.

Livets Ord og den katolske kirke har en viktig ting felles: de elsker hierarkier. Det er derfor kanskje ikke så underlig at nettopp disse to systemene synes å ”ha funnet” hverandre. Hva stramme religiøse hierarkier fører til kan se gjennom å studere den katolske kirkes historie fram til i dag – med vekt på inkvisisjonene. Det finnes svært tynt grunnlag i NT for slike stramme hierarkiske systemer som Livets Ord og den katolske kirke praktiserer. Selv klarer jeg rett og slett ikke å finne den berømte ”pyramiden” i Det Nye Testamente.

Den kjente sosialpsykologen Phillip Zimbardo beskriver hierarki som ”opphavet til det meste av ondskap”. Han er verdenskjent for sine studier av hvordan mennesker handler i et hierarki. At strenge hierarkier bringer fram det verste i oss mennesker synes det å herske liten tvil om. I trosbevegelsen, som jeg var med i fra 1988 til 2003 framsto Ulf Ekman som ”mannen med fasiten”. ”Hva mener pastor Ulf om dette?”, ville folk alltid vite – enten det var snakk om lærespørsmål eller problemer i menigheten. For meg som evangelisk kristen er det ikke lenger Ulf Ekman eller noen annen forkynner som er ”mannen med fasiten”, det er Guds Ord som ER fasiten.

I trosbevegelsen synes fasiten å være det som Ulf Ekman til enhver tid er opptatt av og fokuserer på. Dette minner mye om den katolske kirkes lære om ”pavens ufeilbarlighet i lærespørsmål”.

I oktober 2011 reiste Ulf Ekman sammen med ca 40 svenske og norske pastorer og predikanter på studiebesøk til Roma. "En reise i enhetens tegn" som det het. Guide på turen var katolikken Bengt Malmgren. På bildene fra turen ses flere norske forkynnere. I et intervju med Vatikanradion – paven og kirkens røst i dialog med verden – skryter Ulf Ekman av turen. Spesielt begeistret er han over at han og gruppen hans bare satt 12 meter fra pave Benedikt 16. mens paven talte på Petersplassen, mens mange katolikker fra Sør Amerika som hadde spart penger i flere år for å kunne reise til Roma havnet mye lenger bak! Hva har skjedd når trosbevegelsens predikanter får VIP behandling av Vatikanet?

I intervjuet med Vatikanradion sier Ekman at enhet er eneste farbare vei. Økumenikk og enhet er svært positivt, men hvorfor er det primært den katolske kirke som Ekman samarbeider med?

Som en person oppvokst på 1970 og 80 tallet er jeg nok i større grad preget av sen – modernismen enn av postmodernismen. Da jeg gikk på skolen ble vi oppfordret til å stille kritiske spørsmål; ”din tanke er fri” var en viktig verdi som lærerne våre på skolen gav oss. Samfunnskritikk, religionskritikk og systemkritikk ble sett på som positivt, og alle hadde rett til å si sin mening. Samfunnet vårt var utvilsomt mer fritt og demokratisk da enn det er nå. I 2012 skal vi alle være politisk korrekte og kravet til konformitet er større enn på mange tiår. Religionskritikk har blitt tabu, for da er vi fordomsfulle og kritiske. Men er vi egentlig det? Det virker som vi har fått mange flere ”hellige kuer” enn for 20 år siden. Klimaet har blitt annerledes og kravet om å bøye seg for autoriteter har blitt sterkere.

I 2011 fikk den katolske kirke formannskapet i Norges Kristne Råd. Den katolske kirke vil tydeligvis gjerne ta ledertrøya og lede an på vegne av de kristne i Norge. Jeg vil i denne artikkelen redegjøre for hvorfor jeg ikke ønsker å gjøre knefall for den katolske kirke. Jeg kan gjerne omfavne en hyggelig katolikk, men den katolske kirke som religiøst system klarer jeg ikke å omfavne. Jeg skiller altså skarpt mellom menneskene og systemet – det er utelukkende det sistnevnte som jeg kritiserer i denne artikkelen.

Jeg vil kort gi deg 8 gode grunner til at jeg ikke klarer å omfavne den katolske kirke

1. Læren

Det er enorme læremessige forskjeller mellom evangelisk kristendom og katolismen. For evangeliske kristne er "Sola Scriptura" – Bibelen alene et grunnleggende prinsipp som stammer fra reformasjonen. Katolikkene sidestiller tradisjonen med Bibelen og dermed er ikke lenger Bibelen høyeste autoritet. "Solus Christus" – Jesus Kristus alene, er et grunnleggende prinsipp for de evangeliske, mens katolikkene fremholder Mariadyrkelse og helgendyrkelse som essensielt. De katolske sakramentene er nådemidler for å få del i frelsen, mens evangeliske kristne tror at frelsen er av nåde, ved tro på Jesus.

2. Paven og hierarkiet

I Katolismen er paven, biskopen av Roma, apostelen Peters etterfølger og ”Jesu Kristi stedfortreder på jorden”. Siden Jesus er Gud, blir den logiske konsekvensen at paven er ”Guds stedfortreder på jorden”. Denne opphøyde posisjonen gjør ham nærmest til en halv-gud i katolikkenes øyne. Paven er innsatt på livstid, kan ikke avsettes og er ufeilbarlig i lærespørsmål. Er det sunt at èn person har så mye makt? Paven tituleres som ”hans hellighet”, men i følge Bibelen er alle kristne like hellige.

3. Historien

Den katolske kirke er trolig den nåværende organisasjonen som har den mest blodige historien. Den kjente psykologen Phillip Zimbardo hevder i sin bok ”The Lucifer Effect – How good people become evil” at det var den katolske kirke som i middelalderen ”oppfant”den systematiske torturen. Man fant da ut at man kunne pine mennesker til døde for å få dem til å erkjenne skyld (confession). Det skremmende er at de utførte denne torturen med de beste intensjoner; De var hellig overbevist om at de tjente Gud og bekjempet ondskapen gjennom å gjøre disse forferdelige handlingene. Religion kan gjøre mennesker gale. Gjennom inkvisisjonene ble tusenvis av jøder, kristne og fritenkere drept. Sammen med utallige andre ble reformatorene Jan Hus og William Tyndale brent levende. Jeg er enig med Ulf Ekman i at det er et stort problem av kristne er historieløse! Som evangeliske kristne må vi aldri glemme hvilken høy pris reformatorene måtte betale for at kommende generasjoner skulle bli frie fra den katolske kirkes monopol og middelalderens mørke.

4. Jesuitterordenen og ”den sorte pave”

Jesuitterordenen er en militant katolsk misjonsorden som ble grunnlagt for å bekjempe reformasjonen gjennom den såkalte ”motreformasjonen”. De er kjent for å praktisere den Machiavelliske læren om at ”målet helliger middelet”. Gjennom infiltrasjon av evangelisk – protestantiske kirker og trossamfunn skulle disse brytes ned fra innsiden. Dette var en av årsakene til at Jesuittene, i følge Grunnloven av 1814 ”ikke hadde adgang til riket” Ordenens øverste leder kalles ”den sorte pave” og skal være en av de sentrale personene i Vatikanet. Helt fram til våre dager har ordenen blitt beskyldt for likvidasjoner av ”brysomme” personer, noe som trolig er sant.

5. Frimurerordenen

Det finnes trolig en kobling mellom den mektige frimurerordenen og den katolske kirke. Pave Johannes Paul II bar frimurerring da han lå på lit de parade i 2005. Paven er trolig frimurernes øverste leder. Et av Frimurerordenens mottoer er: ”Ut av kaos kommer orden”.

6. Seksuelle overgrep

I et miljø hvor sølibatet og seksuell avholdenhet blir løftet opp som viktige idealer kan det under overflaten ose av seksuell frustrasjon og seksuelle spenninger. Av og til kan disse resultere i kriminalitet og seksuelle overgrep mot andre mennesker – også barn og mindreårige. Det har vært mange overgrepssaker knyttet til den katolske kirke. Ikke minst har internatskoler, klostre og guttekor vært arenaer for slike overgrep. Det er likevel positivt at den katolske kirke selv har tatt tak i dette store problemet. Bibelen lærer oss at ekteskapet er godt og naturlig, det er Guds vilje for menneskene og seksuallivet har sin plass der.

7. Økumenikk og enhet med andre religioner

Jeg er positiv til enhet og økumenikk mellom kristne kirker, men for den katolske kirke innebærer økumenikk og enhet også enhet med andre religioner og kulter. Fra 1980 - tallet har det pågått en utstrakt synkretisme (religionsblanding) og Vatikanet har stått sentralt i dette arbeidet. I 1986 inviterte paven alle religioner, inklusive Islam, Buddhismen, Hinduismen og naturreligionene til å praktisere sine religioner i Peterskirken i Roma. Det langsiktige målet med dette arbeidet er trolig å bygge en verdensreligion som alle mennesker må akseptere. Om den dagen kommer står religionsfriheten virkelig i fare. Dessverre er det slik at økumenikk og enhet av og til kan ende opp i et krav om konformitet og underkastelse. Når to eller flere parter går sammen, er det alltid den sterkeste parten som vil prege forholdet mest.

”Alle mennesker ber til samme Gud”. Dette er et syn som både frimurerordenen og Vatikantet forfekter. Tidligere president i USA George W Bush var en varm talsmann for denne tanken.

8. Synet på Frelsen

Den kanskje viktigste forskjellen er i synet på hvordan mennesker blir frelst. For katolikkene er medlemskap i ”moderkirken” avgjørende for frelsen, herav læren om ”ingen frelse utenfor kirken”. For å få del i frelsen må man ta del av nådemidlene, det vil si sakramentene. Man må med andre ord arbeide på sitt gudsliv for å få del i nåden. Dette skaper en slags ”gjerningsreligion” hvor gode gjerninger blir avgjørende for frelsen. Dette står i skarp kontrast til evangeliets frihet om at Jesus har gjort alt ferdig for oss! Vi blir frelst av nåde, ved tro – ikke ved egne gjerninger (Ef 2,8). Frelsen skjer når vi tror i vårt hjerte at Gud oppreiste Jesus fra de døde, og bekjenner ham som Herre med munnen (Rom 10,9.10)’