Kultur og gudsbevis

I mange måneder har det vært akademiske argumentasjoner for eller imot Gud eksistens. Mest ryddig i diskusjonene har tross alt intellektuelle ateister vært, så langt jeg opplever det. Noen av de kristne er også ryddig i måten å debattere på. Men hvordan enn argumenter mot Guds eksistens er godt begrunnet, blir jeg deppa av dem.

Jeg har levd opp med troen på Jesus Kristus alltid ved min side og med all jubel som det har gitt meg i et ellers ikke så enkelt liv. Og den samme jubel hos andre som bygger livet sitt på Jesus som alltid er nær. Jeg har aldri noensinne opplevd kristen tro og kultur som farget av frykten for helvete. Slik det i mange tråder argumenteres på skulle man tro at den kristne trosbekjennelse er at mennesker skal havne i helvete før eller senere. Men ikke engang trosbekjennelsene har noe om det.

Og for å si det som jeg tenker skal være mitt viktigste moment: I kveld satt jeg og hørte på J.S. Bachs "Johannespasjonen". Den har jeg selv vært med å synge en del ganger. Der jubler vi om Jesus. Den er så vakker! Tømmermannsønnen som var analfabet trodde Gud hadde gitt ham oppdraget å frelse verden, ja, han var vel litt av en særing? Men hva har han ikke gitt oss! Hva har han ikke gitt oss av mot til å mestre livet og til å se på oss selv som en som Gud trenger. Og kanskje like viktig: Uten denne unge mannen fra Nasaret hadde ikke Johannespasjonen vært...

Men et dårlig gudsbevis er det vel.

http://www.youtube.com/watch?v=x_WQlkOpS0U&feature=related