Verdidebatt

Plikt til å hjelpe?

Et eldre par fortalte nylig om en ung mann fra Irak som hadde begynt å gå i en menighet og hadde uttalt at han mente man hadde "plikt til å hjelpe han". Han er en av de mange som er her uten hverken oppholds- eller arbeidstillatelse.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Denne unge mannen er nok ikke alene om å mene at "rike nordmenn" skal hjelpe dem, både med penger og annet. Og det er desverre ikke et helt ukjent fenomen at endel muslimer oppsøker kristne miljøer for å appelere til hjelpsomhet og medmenneskelighet. Det finnes mange slike historier. Denne unge mannen ble minnet om at han faktisk hadde fått en hel del hjelp av enkeltpersoner, men benektet dette og kunne ikke se at noen hadde gjort noe som helst for han.

Det er trist, synes jeg, at mange som kommer hit til Norge, ser ut til å komme med en innstilling om at de har krav på hjelp, fra både det offentlige og fra folk flest. Desverre ser det ut til at det er et fenomen som best kjennetegner innvandrere fra enkelte muslimske land.

En annen debattant var inne på det i en annen tråd at det nok ryktes hvilken asylpolitikk vi fører her til lands. Mye kan tyde på at han har rett. En annen stilte nylig et spørsmål som er ganske betimelig, mener jeg; nemlig hvorvidt det virkelig er en god måte å avhjelpe nød i verden, å hjelpe de mest ressurssterke som selv greier å komme seg helt hit opp til det høye nord. Som vedkommende bemerket, vil de aller fattigste og mest hjelpetrengende sjelden greie akkurat en slik bragd.

I går var jeg i et område jeg sjeldent er i på dagtid. Det var med undring jeg iakttok et ganske stort antall afrikanske kvinner (sannsynligvis somaliere) som var ute med store barneflokker. Disse hadde det sikkert hyggelig nok, en samlet flokk som de jo var. Kvinner flest liker å være sosiale. Det som slo meg, var at ingen av dem gjengjeldte smilet mitt, da vi møttes. De virket totalt uinteressert og opptatt av hverandre. Nøyaktig samme fenomen var jeg borti i en attføringsbedrift for en stund siden. Tonen de fleste la for dagen der, var at de ville vite hva de hadde krav på og de mente seg å være fattige og ville ha mere.

På ligningskontoret overhørte jeg en ung somalisk kvinne, med baby i vogna, spørre om "noen" kunne ta seg av div. lån hun mente seg forhindret i å betale selv. Hun oppga å være enslig mor. Damen bak skranken bemerket at dette jo dreide seg om dyre kredittlån, som hun selv hadde tatt opp. Og at det nok var noe man burde skygge unna. Damen virket totalt uforstående, der hun stod i helt åpenbart langt dyrere klær og lærstøvler enn mange andre ville kunne unne seg, som enslig mor. Hun ble rådet til å forhøre seg på kommunen.

I byen jeg bor, har man tatt inn hovedsaklig innvandrere fra Somalia, Irak og Afghanistan. Byens NAV-bygning er blitt oppholdssted for mange av disse på dagtid. Å komme inn dit, er som å komme til et annet land. Ikke til forkleinelse for det å være sosial, men jeg undrer meg på om det ville anses som greit at nordmenn eller folk med annen etnisk opprinnelse satt og hang på NAV, på dagtid. Eller på kafèene rundt.

Det synes som om det er uhyre viktig å få alle som er syke ut i arbeid. Mange kronisk syke føler et umenneskelig press på seg til uendelige rekker av arbeidsavklaringer og tester av ulike slag - for i det hele tatt å få noe å leve for. Mange av dem blir bitre når de ser hvor ukritisk fellesmidler brukes i andre sammenhenger. Det er så absolutt forståelig!

Jeg mener virkelig at de som er ansvarlige for landets velferdskasse, bør kunne forventes å prioritere bedre hvordan fellesmidler skal fordeles. Mennesker som er syke og må forlate sin plass i arbeidslivet (ofte svært motvillig), bør ikke måtte slite seg halvt ihjel for å få noe å leve av. Og for de som har tjent minst, burde heller satsene kunne heves, for å unngå ekstra bekymringer og slitasje i en vanskelig livssituasjon.

Man må heller ta grep for å få unge og arbeidsføre mennesker ut i arbeidslivet - og bort fra NAV-kontorene og kafèene. Man kan ikke skylde på at det er for vanskelig for våre nye landsmenn å få seg jobber. Hvis så er tilfelle, er de ansvarlige helt nødt til å redusere det antall asylsøkere som skal få komme inn og gjøre krav på våre fellesgoder. De godene er tross alt ikke der for moro skyld. Og de er heller ikke satt av til U-hjelp. Der yter Norge allerede en ikke så helt ubetydelig andel, på andre måter.

Jeg vil tro at jeg ikke er den eneste som erfarer og hører historier fra virkeligheten, om direkte kravstore innvandrere. Jeg mener denne utviklingen ikke kan tillates å få gå sin skjeve gang. Det er rett og slett en fullstendig uansvarlig disponering av det som engang var tenkt til å hjelpe mennesker under helt andre forutsetninger.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt