Verdidebatt

Hvilken agenda?

I dag har jeg sett 2 dokumentarer fra/om Midtøsten på TV. Den ene fylte meg med mismot, den andre med håp. Den førstnevnte var en episode av Nrk´s "Underveis" den andre var 1. episode av "Til bords med fienden" på TV2.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I dagens episode av "Underveis" fikk vi et møte med den norske kunstneren Håkon Gullvågs møte med Midtøsten og den israelsk-palestinske konflikten. Han har for tiden en utstilling på Augusta Victoria-hospitalet i Jerusalem. Malerier som gir sterke betraktninger av krigens elendighet. Det er ikke Gullvågs malerier som fyller meg med mismot, men hvordan han bruker bildene og hans refleksjoner rundt situasjonen. Slik jeg ser det, var det til tider naive betraktninger rundt en svært kompleks konflikt. At han ikke forsøkte å beskrive israelsk side av virkeligheten, var sikkert like greit. For med den aggresjonen og frustrasjonen han tydeligvis har overfor dem, hadde det sikkert ikke ført noe bra med seg, skjønt hvem vet? Og det er selvsagt hans rett å uttrykke seg og være sint, og være Israelshater og Palestinavenn, men er det så konstruktivt å gjøre det slik? Hjelper det palestinerne? Trenger palestinerne mer hat, depresjon og frustrasjon? Nå må det riktignok sies at Gullvåg ikke uttrykte direkte at han hatet israelerne, men forakten var ikke vanskelig å spore synes jeg.

Han sier i dokumentaren at han fyller en annen funksjon enn politikerne, diplomatene og journalistene gjør, han er en kunstner som ikke trenger å forholde seg til en spesiell agenda. Det har jeg forsåvidt sansen for, vi trenger samfunnsengasjerte kunstnere, men vi trenger også at de er bevisste sin rolle. Han er i aller høyeste grad en person som kan påvirke politisk, og da bør kanskje Gullvåg legge en agenda før andre gjør det for ham? Slik Gullvåg formulerte seg gir han inntrykk av at han ikke har en agenda, at han bare gir rene sannhetsbilder av virkeligheten. En virkelighetsbeskrivelse er det jo, men er det hele virkeligheten? Jeg har grublet litt på hvorfor jeg ble mismodig etter å ha sett det TV-programmet, og forklaringen er vel at jeg har sett såpass mye av virkeligheten i Midtøsten, at jeg er overbevist om at hverken palestinerne eller israelerne trenger mer elendighetsbeskrivelser enn de allerede har. Ihvertfall ikke når det ikke leder inn i et konstruktivt spor. Jeg er glad i det palestinske folk såvel som det israelske, og unner dem noe mye bedre enn de i dag har. De trenger at noen løfter dem opp av hver sine grøfter og får dem inn i konstruktive spor som fører til fred. Og disse bildene kunne ha vært brukt til det tror jeg.

Nettopp derfor ble jeg fylt av håp etter å ha sett TV2-dokumentaren "Til bords med fienden", hvor Fredrik Græsvik og kokken Tom Victor Gausdal samler noen palestinere og israelere til et måltid. Ja ikke bare håp, også begeistring! Det er den beste TV-dokumentaren jeg har sett på norsk TV på mange år. Det var nok av elendighetsbeskrivelser i det programmet også, men så er jo virkeligheten fylt av mye elendighet. Men ut av det elendige kan som kjent mye vakkert stige frem. Det opplevde jeg at det gjorde i slutten av dette programmet. Så takk til TV2, Græsvik & co som gav oss sterke møter med jøder og arabere som våger seg ut av comfortsona, for å sette seg til bords med fienden.

Nå sitter kanskje du som leser dette og tenker at det er jeg som er naiv, som virkelig tror at slikt simpelt fredsarbeid på grasrotplan virker. Vel, det kan være, men jeg har også sett tidligere at når fienden får ansikt, så skjer det mirakler.

"Darkness can not drive out darkness, only light can do that. Hate can not drive out hate; only love can do that." Dr Martin Luther King, Jr

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt