Har vi empati?

Sjøl har jeg opplevd dette flere ganger, blant annet på legevakter inntil at de har forstått at jeg er sosionom. Det var det lange håret som var utslagsgivende for deres nedlatende holdninger før statusen min ble sikret gjennom min tittel. Langt hår er en sekk vi pælmer de med lavest status i. Hva med de som ikke har en status å gjemme sitt menneskeverd bak? Hvem taler deres sak blant politikere, byråkrater og helsepersonell? Helsepersonell gjemmer sin skjulte menneskeforakt bak dey det de kaller fag. Det er faktisk en slags måte å bortforklare eget menneskesyn og forakt for de svake. Ingen innrømmer det, men hvem kan bevise dårlig behandling av en stoffmisbruker når denne er alene med makta? Forleden så vi i nyhetene en politimann som brukte vold mot en stoffmisbruker på glattcella. De andre polisene bare så på. Det var overvåkningskameraet som avslørte politimannen. Er det noen som tror dette var første gangen sliktg skjer? Igjen forakt for de svake mens byråkrater og helsepersonell bare godtar uten å rykke ut i aviser med rasende innlegg for å  forsvare disse Jesu minste i blant oss. De som forsvarer er vi som har opplevd overmakta sjøl. For vi kan skrive og bruke media mot ploti og helsevesen og alle dem som brukter makt mot de som ingen vitner eller forsvarere har. De opplever sjølsagt ikke å bli trodd. Hvem tror på ei psykisk sjuk jente i kamp med 4 poliser? Hvedm tror på en narkoman med klaustrofobi når han kastes på gattcella? Roper han ekstra mye, blir det enda verre behandling. Polisene har ikke oppplevd det sjøl. De ser bare glattcella fra utsiden til tross for at myndigheter i utlandet glattcelle er tortur.

Hva slags menneskesyn har vi i helsesektoren kan vi spørre oss. Problemet er at politikere og  byråkrater og helsepersonell sjøl får oppleve klassepsykiatrien i praksis. De slipper å bli kjørt boort av politi med håndjern på. Verst stilt er stoffmisbrukerne. De får ikke bare dårlig behandling, de  risikerer glattcelle uansett klaustrofobi eller ikke

I mange byer vil de ha psykebil. Det er forståelig. Det sikrer lik behandling for alle, uansett stand eller ikke.

Kan noen som ikke har opplevd det forestille torturen med  å bli innestengt har vi grunn til å spørre oss. Vår tid er kan hende ikke empatimangel, det er heller mangel på å forestille seg andres følelser og lidelser.

De som har opplevd det å være innesperret vil være preget av dette dersom de selv er helsepersonell. Dette opplevde undertegnede forleden på et utested. Jeg er sykmeldt, å kjøre bil er min beste terapi. Har kjørt ovver 300 mil påen uke. Akkurat som i filmen Easy Rider ble det mange tøffe  opplevelser underveis, fra clutch som reiste seg opp igjen etter havari. kjørt opp på midtrabatter og satt engler på overtidsarbeid.

På et utested skjer det fatale. Jeg blir innestengt på et toalett. Igen kommer for å hjelpe meg før jeg begynner å rope. De lar meg være der inne i tre kavrter, jeg gråter og roper om en annen. Så kommer to blondiner, det er mange menn  i nærheten, men de våger ikke å komme inn. De to damene begynner å arbeide med å få opp døra. Jeh som er rekonvalesent og sykmeldt etter en kollaps, får mer og mer panikk. Jeg er i deres øyne en narkoman, de ringer politi og ambulanse. Jedg sparker i døren, knuser toalettskålen til pulver, blod og vann flyter.

Etter en time gir døren etter, vannet fosser, og veggene er tildekket av blod. Jeg går rolig mot bilen, de er paralyserte. Ingenting skjer,  de kommer ikke etter, tar ikke en gang nummeret, ikke farge på bilen, de gråter av fortvilelse, jeg ber dem dra til helvete, gi faen, og roper forbannelser over dem. Det var slutt på  det kristelige, jeg var nå en som satte meg inn i situasjonen til en stoffmisbruker.

I motsatt bane på motorveien kommer blålysene, politi og ambulanse. Jeg flirer rått. Jeg blir ikke innlagt med sprøyter og skrik denne gangen. Kan hende det hadde blitt politi og glattcelle for alt jeg veit til tross for at utageringen skyldtes teknisk mangel på låsene deres, og jeg var uforskyldt. Men jdeg har klaustrofobi. Hvor mange med klaustrofobi er det som er kastet i glattcelle kan en spørre seg.

Jeg har nå forestillingsevne og innlevelsesevne. Det er den dyreste delen av utdanningen min. For jeg presenterte meg som sosionom før jeg banna og skreik. De liret av seg unnskyldninger, gråt av fortvilelse. Så var jeg ikke et verdiløst individ av en narkoman likevel, tross mitt  lange hår og 3 ringer i ørene.