Begravelsesfeiring!

Da Whitney Houstons kiste stod pyntet foran alteret i den lille menigheten som for anledningen var sprengt til randen av sørgende, erklærte pastor Joe Carter at dette ikke kom til å bli en vanlig trist begravelse.

"We`re gonna have church", sa han.  En ekstraordinær feiring av en ekstraordinær kvinne som berørte hundretalls millioner gjennom 30 års artistliv uten om det vanlige. Gullstrupen og superstjernen startet sin karriere her i denne kirken, og her endte også hennes ferd.  Samtidig gjorde hennes mor og nærmeste familie det kunststykke å invitere hele verden inn på møte i Whitneys barndoms menighet, og omvendt:  En nærmere 4 timers sydende gudstjeneste på beste "black gospel"-manèr ble sendt uredigert og direkte på CNN til milliarder av TV-seere.  Selv Michael Jacksons spektakulære gravferd bleknet litt i glansen av denne massive seansen som klippet ut av afro-amerikansk kristenliv, for anledningen bistått av megastjerner og celebriteter de fleste av oss kun kjenner fra filmlerret og store konsertarenaer.   Det hele var en usminket og mektig forkynnelse fra ende til annen – legitimert av sangstjernens egen sterke tro på Gud.

Og ”church” ble det da virkelig også, i bøtter og spann.  Allerede da The New Jersey Mass Choir innledningsvis stemte i med sine duvende rytmer og umiskjennelige gospeltoner, ble det slått an en tone av noe ganske annerledes enn en begravelse preget av svart tungsinn og tragedier.   En lys tone av glede, stolthet og takknemlighet fylte den lille baptistkirken og overdøvet fullstendig den lammende eimen av død og mørke som vanligvis er sterkt nærværende i slike minnesamvær.  Men Da Bobby Mc Clerkin og Kim Burrell sang sine respektive sanger personlig til den avdøde sangdivaen, var det umulig å holde de spontane tilropene fra salen tilbake.  På sedvanlig ”black gospel”-vis kokte det tidvis blant kormedlemmene, så vel som fra de overfylte kirkebenkene.   Mindre elektrisk ble det heller ikke da Stevie Wonder, BeBe & CeCe Wynans og R Kelly sang ut sine sterke hjertetoner.

Likevel var nok den spesielle atmosfæren og dynamikken mellom forsamlingen og det som foregikk på podiet som imponerte mest.  Den naturlige, avslappede stilen som gir deg følelsen av nesten å være ”en av dem” midt i forsamlingen, ikke bare en anonym tilskuer.  Bakgrunnsmusikken som hele tiden fløt videre som en medley mellom hvert innslag.  Applausen og kroppsspråket. Gleden og humoren kombinert med ektefølt sorg og savn.  Den sterke kulturen som syder under overflaten med hjertevarme og klokketro på kjærligheten som seirer – selv over døden.  Pastor T.J.Jakes satte vakkert ord på akkurat dette i sin tale.  Om livet som seirer over døden.  Om påskemorgen som slukker sorgen.

Mangt og meget kan nok sies om amerikansk overfladiskhet og sentimentalitet.  Jeg er også fullstendig klar over kulturforskjellen som skiller USA fra oss nordboere, likeså mye som Atlanterhavet gjør det. Jeg er også klar over den noe kontroversielle overskriften, som enkelte kanskje kan oppleve som provoserende og støtende.  Men den som ikke ble grepet av livsånden som preget denne begravelsen,  må være hogd ut i stein.  Til og med CNNs garvede nyhetsreporter var både lamslåtte og ordknappe da de etterpå kommenterte at dette hadde vært den sterkeste jordferden han hadde vært med på noensinne.

Det er da det slår meg:  Hva har ikke vi trauste kristen-nordmenn å lære av dette?  Hvor miljøskadet har vi egentlig blitt etter generasjoner med forvitret gravalvor og formell ritualisme i dette landet?  Dagens begravelsesfeiring demonstrerte for en hel verden at det faktisk går an å kombinere snørr og tårer med livsmot og kraft midt i sorgens time.  Når kirken blir en slik kraftstasjon i seg selv, mister vantroens krefter fotfestet.  Når lovsangen og tilbedelsen til Gud står i taket, rettes fokus oppover mot noe som er større og verdt mer oppmerksomhet enn alskens jordiske megastjerner.  Da kan selv begravelsesseremonier bli til mektige gudstjenester som formidler troens kollektive kraft til trette sjeler.  Uten på noen måte å gå på bekostning av verken verdighet eller respekt.

Vi feirer jo påske, og vi feirer nattverd.  Burde det da ikke være like naturlig også å feire et liv som har gått bort, men som har beriket så mange med sine gudgitte gaver?