Verdidebatt

Stein i glasshus

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har fått med meg at det er mange som reagerer på Martha, engleskolen og englene hun tror hun vi har rundt oss.

Det er mange som tror på noe som rent vitenskapelig per i dag ikke lar seg bevise.
Enkelte "trosretninger" har flere tilhengere enn andre ting folk tror på. Men de lar seg likevel ikke bevise noe mer enn trosretninger som har færre tilhengere.

Jeg er åpen for alt, men tror ikke på noe konkret som bibelens gud, koranens gud, englene til Martha, demoner, tusser og troll, eller andre guder og vesener mange mener at de enten har følt, sett eller hørt.

Om en person eller tusen personer ser, hører eller føler noe som ikke kan forklares vitenskapelig, så må jeg jo uansett tro at for disse menneskene så er det en reell opplevelse for dem. Og den ene personens opplevelse er akkurat like reell for ham eller henne som opplevelsen til de tusen personene.

Å diskutere hvem som sitter på "sannheten" når det kommer til ting man tror på, vil aldri føre frem til en enighet. Om det så er kun en person som er uenig med tusen andre, så kan man likevel ikke konkludere med at noen av partene eier sannheten noe mer enn den andre. Fordi ingen kan bevise sin overbevisning. Og ingen kan motbevise den andre sin overbevisning.

Slike ting kan man diskutere så fillene fyker. Man kan ramse opp bibelvers, fortelle overbevisende historier om å ha sett engler og fjær, lese fra andre hellige bøker, legge frem "tegn og undere" på både himmel, kropp og andre ting som plutselig viser et eller annet "tegn" fra akkurat det man selv tror på.
Men tenker man seg at man aldri har hørt om noe som helst som går an å tro på, og ser ting utenfra med disse øynene, så er jo alt like utrolig eller troverdig.
Da står det jo egentlig på hvor flink (og kanskje karismatisk) personen som skal overbevise er til å fortelle. For bevis finnes jo ikke.
Men hvor flinke noen er til å fortelle eller overbevise andre sier jo egentlig bare noe om at personen er en god "salgsperson", ikke noe som helst om det han selger er noe å samle på eller ikke.

For dem som tror på noe, så vil jo det å se noen fornuft i det noen andre tror på, være svært vanskelig. Og med litt selvinnsikt og selvransakelse, så skjønner man jo da at det kan være like vanskelig for andre å se noen fornuft i det man selv tror på.
Man kan selvfølgelig stikke hodet i sanden og nekte å se dette, fordi man garantert "har rett". Omtrent like rett som den ene av to barn i sandkassa som krangler om hvem av dem som har den sterkeste pappaen. Å gi seg er ikke et alternativ fordi man bare vet det. Og lukker dermed mer eller mindre øyne og ører, tar på seg skylapper og kjører på for å senke sin motstander sønder og sammen. Fordi man har rett, og den andre helt klart tar feil!

Men er ikke en slik oppførsel å kaste stein i glasshus?

Hvorfor klarer ikke enkelte å kjenne seg selv igjen i den som ikke tror på hva man selv tror på. For man vet jo hvor vanskelig det selv er å tro på noe annet enn hva man selv er overbevist om.
Og man vet hvor utrolig "idiotisk" enkelte slike ting kan fremstå. På samme måten som man jo da bør skjønne at for andre så vil det man selv tro på fremstå akkurat like "idiotisk".

Hvor mye ydmykhet og selvinnsikt har vi som er overbevist inn til margen om noe, når det kommer til å kjenne oss igjen i vår annerledes neste?


Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt