En stemme for de stemmeløse

Rapporter fra Egypt forteller at islamistene har fått mer makt etter Mubaraks fall, rapporter forteller også at de kristne i landet ikke har fått det bedre etter Mubaraks fall, tvert imot. Situasjonen i Syria tilsier også at det ikke er så sikkert at de får det bedre der om Assad faller. Jeg sier ikke dermed at det hadde vært bedre om de fikk fortsette å styre. Men jeg ser med økende uro på utviklingen for den kristne minoriteten i Midtøsten. Å være en kristen minoritet i Midtøsten er i utgangspunktet tøft, og enda mer krevende blir det i urolige konfliktfylte tider. Mange steder lever de i fredelige tider i fredelig sameksistens med det muslimske storsamfunnet, men likeverdige til sine muslimske naboer er de ofte ikke, og det ulmer like under overflaten, og tar til tider, og stadig oftere, fyr. Trakassering, diskriminering og forfølgelse av kristne i Midtøsten øker. Det er derfor gledelig at utenriksminister Jonas Gahr Støre har forsterket fokuset på forfulgte minoriteter i Midtøsten.

Stedlig representant for Kirkens Nødhjelp i Midtøsten, Gudrun Bertinussen, uttrykker i et intervju med Vårt Land 6/2 bekymring for å gi de koptiske kristne i Egypt for mye oppmerksomhet, fordi det kan skade en skjør balanse. Selv om jeg er enig med Bertinussen at vi ikke må skade den skjøre balansen, ser jeg en større fare for at koptiske og andre kristne minoriteter i Midtøsten får for lite fokus. At majoriteten slipper unna med trakassering og overgrep, og at det øker, fordi ingen setter fokus på det og protesterer. KN skal være på den svakes side, og er forhåpentligvis obs på det, også i Midtøsten, samtidig som de og vi også må være opptatt av å ikke skape mer splid og konflikt enn der allerede er i regionen. Vi skal være fredsskapere, men samtidig må vi reagere når overgrep skjer. Vi skal være en stemme for de stemmeløse. I årene jeg har bodd i Midtøsten har jeg sett for mange grelle eksempler på at overgrep dysses ned, fordi det ikke tjener den storpolitiske agenda å protestere. Som kristne er vi ikke kalt til å opptre politisk korrekt etter dagens politiske agenda, men etter Guds agenda. Den agendaen har ikke anti-muslimske holdninger som drivkraft, men tro, håp og kjærlighet. Vi er kalt til å vise omsorg for våre kristne søsken i nød, og stå sammen med dem, samtidig som vi også engasjerer oss for å gjøre verden bedre å leve i for alle. Guds agenda er så radikal at han ber oss til og med om å be for dem som forfølger oss.