Verdidebatt

Modning

Jeg har i en tid nå fundert på alle diskusjonene som har vært her på dette nettstedet – og som sikkert har vært å lese om i lignende fora - spesielt i ettertid av sist sommers terrorhandlinger her i landet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det kan oppfattes som om posisjoner av ytterpunkter blir anskueliggjort i mange debatter med tema som berører innvandring og kulturell innflytelse fra ”ulike” folk som er og kommer her til landet. Rasisme og ansvarsløs politikk er ord som er benyttet i nettdebatter. Angrep og beskyldninger blir rettet i mange retninger. Min tilnærming er egentlig å prøve å forstå hvorfor mennesker kan oppleve verden så ulikt som mange markante aktører faktisk gjør, eksempelvis her på forumet.

Dypest sett tror jeg ikke vi mennesker er utrustet forskjellig hva angår evner til å forholde oss til virkeligheten vi lever i som mennesker her på jorden. Evnene er av samme slag hos alle mennesker, om enn målene for disse kan synes å være forskjellig fordelt. Kulturelle betingelser, generelle livsvilkår og livssynsorientering kan også ha stor betydnng for verdensanskuelsen. Jeg tror neppe at noen av aktørene på dette forumet som viser sympati i den ene eller andre retning har, verken mer eller mindre kjærlighet til sine respektive familier og nærmeste venner. Det er ikke der skillelinjene går.

Hva skyldes så at øynene – for å betrakte ethvert menneske på denne jorden på familiekjært vis – hos noen blir såpass betydelig svekket at man heller opererer med ord som vi (av samme kultur) og det noe uklare de andre (som er fremmedkulturelle), men hos andre igjen kommer ikke dette skillet tilsynelatende frem i det deres øyne ser av menneskeheten og dens interesser og velbefinnende?

Hvorfor markerer noen så sterkt grensen mellom den norske kultur og en for dem gradvis mer fremmed og truende verden dess lenger vekk en kommer fra Norge - for ikke å snakke om situasjonen om såpass ”fremmede mennesker” som afrikanere, arabere, pakistanere osv – ”og som til og med sikkert også er muslimer” - skulle søke å bosette seg her i landet av humanitære grunner eller hva årsakene måtte være?

Hvorfor viser noen en overstrømmende glede ved muligheten å vokse som menneske ved den kjærlighet og hjelp de kan vise slike tilflyttede mennesker her til landet, og mange slike vet ikke hva godt de kan gjøre for å hjelpe på mange måter i en situasjon som sikkert kan oppleves svært vanskelig for mange med nylig innvilget oppholdstillatelse og etter hvert statsborgerskap?

Jeg er svært interessert i å lese hva andre mener om dette. Min forståelse er at det er betydelige forskjeller i grad av modenhet - også blant ”innfødte” her til lands. Med modenhet mener jeg ikke intellektuell kapasitet hos voksne og til dels aldrende mennesker, men at det for en god del mennesker grovt sett kan sies at blomstringen av kjærlighet til hele menneskeheten synes å være noe umoden. Av den grunn kan det synes som om mange kan bli noe ”stresset” i møte med argumentasjon av en noe mer intellektuell tilnærming av det som er til beste for hele menneskeheten - som selvfølgelig IKKE er i konflikt med kjærlighet til nasjonen.

Kanskje er det slik at dess hardere vi blir presset på vår umodenhet, dess tydeligere anskueliggjøres vår umodenhet. Dette er ikke et mål i seg selv å tydeliggjøre umodenhet men heller å vise til vilkårene for et mer fullkomment mål for menneskeheten.

Slik sett kan man si at utviklingen mot modenhet hos mange tilkjennegir noe som synes å være noe spireaktig hos de som synes å ha stoppet opp med kjærlighet rettet til egen nasjon, mens hos andre igjen synes en slik kjærlighet å være i god utvikling, ja, nærmere en full blomstring til beste for hele menneskeheten.

Frøet, til en slik blomstrende kjærlighet for hele menneskeheten, vises ved barnets kjærlighet til sin mor og far – for ikke å nevne en mor og en fars enhetlige kjærlighet til sitt barn. For mange synes det som om denne kjærligheten har nådd sitt høyeste mål når de har utviklet kjærlighet til familien, slekt, venner, kolleger, fødestedet, fylke og nasjonen.

Egentlig tilkjennegir kjærlighet til nasjonen bare et nivå av modenhet. Menneskenes iboende potensial oppfylles ikke før man viser kjærlighet til hele menneskeheten og betrakter jorden som ett land og alle menneskene som jordens innbyggere. Først da er menneskeheten nært oppnåelsen av paradisiske tilstander her på jorden. Denne utviklingen er ikke mulig uten at vi mennesker - ved våre iboende anlegg – vender oss til den livgivende og enhetlige Sol for en blomstrende modningsprosess.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt