Hvordan arter reisen fra frustrasjon til politisk ekstremisme seg?

Den grusomme ondskapen i sommer sjokkerte alle og en hver. Fokuset nå er først og fremst rettet mot Breiviks spesielle psyke, som selv fagfolk synes å slite med å klare å fatte og begripe, men bak lurer spørsmålet om den politiske konteksten

Et eksempel på hvor sårt dette er kunne sees i Stortinget, da Per Sandberg kom med en av de mest malplasserte kommentarene som jeg kan huske fra en norsk politiker og Helga Pettersen tok til tårene. Det var den type kommentar som nok aldri ville ha dukket opp, om ikke Sandberg hadde reagert emosjonelt på noe som var sagt tidligere, av Eskil Pettersen.

Stridstemaet var utviklingen hos terroristen, der ulike personer og miljø resonnerer forskjellig rundt hvordan han kan ha tenkt som han gjorde. Selv hevder terroristen i sitt vanvidd at han handlet for å hindre kontinentet fra undergang, men på veien dit må det ha vært mange trinn. Terroristen hadde åpenbart har bevegd seg fra alminnelig betenkelighet over et samfunnsspørsmål, til det å ty til voldelige og sadistiske midler for å tvinge gjennom sitt syn. Få vil være uenigei  at et eller flere steder på veien gikk det mye galt med resonnementene hans.

Hvis man tenker på hans prosess som en reise i et politisk landskap, så beveget han seg stadig mot det mer ekstreme. Spørsmålet jeg i så måte ønsker å stille her er om hvilke trinn som kan ha vært sentrale. Dreier seg om noen store, sentrale feilvurderinger eller om mange små underveis?