Tor-Olav Foss Baldersheim

78

Hvordan arter reisen fra frustrasjon til politisk ekstremisme seg?

Publisert: 11. feb 2012

Den grusomme ondskapen i sommer sjokkerte alle og en hver. Fokuset nå er først og fremst rettet mot Breiviks spesielle psyke, som selv fagfolk synes å slite med å klare å fatte og begripe, men bak lurer spørsmålet om den politiske konteksten

Et eksempel på hvor sårt dette er kunne sees i Stortinget, da Per Sandberg kom med en av de mest malplasserte kommentarene som jeg kan huske fra en norsk politiker og Helga Pettersen tok til tårene. Det var den type kommentar som nok aldri ville ha dukket opp, om ikke Sandberg hadde reagert emosjonelt på noe som var sagt tidligere, av Eskil Pettersen.

Stridstemaet var utviklingen hos terroristen, der ulike personer og miljø resonnerer forskjellig rundt hvordan han kan ha tenkt som han gjorde. Selv hevder terroristen i sitt vanvidd at han handlet for å hindre kontinentet fra undergang, men på veien dit må det ha vært mange trinn. Terroristen hadde åpenbart har bevegd seg fra alminnelig betenkelighet over et samfunnsspørsmål, til det å ty til voldelige og sadistiske midler for å tvinge gjennom sitt syn. Få vil være uenigei  at et eller flere steder på veien gikk det mye galt med resonnementene hans.

Hvis man tenker på hans prosess som en reise i et politisk landskap, så beveget han seg stadig mot det mer ekstreme. Spørsmålet jeg i så måte ønsker å stille her er om hvilke trinn som kan ha vært sentrale. Dreier seg om noen store, sentrale feilvurderinger eller om mange små underveis?

Kommentar #1

Tor-Olav Foss Baldersheim

78 innlegg  1162 kommentarer

Publisert over 9 år siden

PS! Jeg er klar over at jeg åpner for en mulig syndebukkdiskusjon, for det jeg tror vil skje er at ulike personer vil mene at deres syn er riktig, men at naboen til siden er litt ute å kjøre han, men ikke så mye som naboen bortenfor der igjen.

Ber derfor om at de som kommenterer gjør det med mer forsiktighet enn til vanlig.

Kommentar #2

Olav Nisi

145 innlegg  4829 kommentarer

Jeg våger likevel ;-)

Publisert over 9 år siden

Dette er en farlig tråd å delta i, gir en svar på dine spørsmål så er en jo fagmenneske - "en av dem" ;-)  Men jeg våger likevel å komme med et par synspunkter på det som  gjør meg frustrert, og jeg vet at jeg er i godt selskap.

Det første er den  falskheten vi så i hijab-saken.  Der Norge har parkert all kristendom i politisk og offisiell sammenheng, og likestillingen enda er en kampsak, der går  AP uten å blunke inn for  et  religiøst plagg på offisielle tjenestekvinner.  Hvoretter selvsagt de mest muslimservile påpeker at - jo - men det finnes jo et lite kors i løvemerket.  Rett skal være rett, justisministeren snudde på femøringen da han så hvor folket stod.   Ap har tatt til seg andre saker også i denne sammenheng,  resultatet kan heldigvis leses av på dagens gallup.

I dataalderen skulle en tro at det var lett å holde "styr" på folk.  Eksempelvis på  Mullah Krekar som "forfulgt" kriger og "forfulgte" turister som går i skytteltrafikk til hjemlandet med Norge som trygg base og  økonomisk plattform.  At mange  "menige" sniker seg forbi i køen det må vi regne med, men at profilerte krigsforbrytere kan greie det og leve her i årevis, det er verre å forstå.

Tålegrensen er likevel stor for normale mennesker  i Norge, ikke minst fordi vi har  penger nok til  de fleste.  Reisen fra frustrasjon til  galskap kan jeg ikke hjelpe med å forklare.  Det hjelper kanskje at det er blitt litt mere akseptert å ha en mening om utviklingen.

Kommentar #3

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 9 år siden

Jeg forsøkte en gang og se om det var noen forskning på høyreekstreme og om det var noen fellestrekk. Det fant jeg ingenting om, men jeg fant noe om at enkelte unge hadde lett for å finne ekstreme og eller på siden av samfunnet grupper, være seg om det var miljøaktivister som henger i piper rundt omkring eller neo nazi grupper. Det var visstnok også mange som vekslet mellom ekstreme grupper på motsatt side. Når de falt ut av en militant antirasistisk gruppe, kunne de gå til en militant rasistisk gruppe og omvendt.

Med andre ord, det var noe i ungdommen selv som gjorde at de falt utenom det normale samfunnet.

Vi ser også at mange av de som ender som terrorister er velutdannede og tilsynelatende velfungerende, men hvor det er mangler på det sosiale området, og en tendens til sort hvit tenkning.

Jeg har en hypotese om at det kan dreie seg om enkelte karaktertrekk og tankemåter som inviterer til ekstremisme, koblet med at man finner en gruppe som en kan kanalisere sin personlighet på. Om det blir at man brenner ned en pelsfarm, skyter på den Israelske ambassade eller angriper Muslimer blir bare ett spørsmål om tilfeldigheter.

Det går selvsagt an å arbeide med en alt eller ingenting tankeform, hvis man så ønsker.

Det jeg finner mer forunderlig er hvordan mennesker som er mer nyanserte ser ut til å forsvare de mer ekstreme som har meninger som grenser inntil det man selv har. Hvorfor forsvarer helt vanlige mennesker som er skeptiske til innvandring mennesker som forsvarer ABBs tankesett? Hvorfor forsvarer fredelige kommunister Kinas brutale diktatur? Det er så mye som skiller en moderat fra en ekstremist at man fint burde kunne argumentere for sitt syn men fordømme de på sin side som er mer ekstreme.

Alt en ren hypotese fra min side.

Kommentar #4

Gunnar Opheim

142 innlegg  6550 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Tor-Olav Foss Baldersheim. Gå til den siterte teksten.

Stridstemaet var utviklingen hos terroristen, der ulike personer og miljø resonnerer forskjellig rundt hvordan han kan ha tenkt som han gjorde. Selv hevder terroristen i sitt vanvidd at han handlet for å hindre kontinentet fra undergang, men på veien dit må det ha vært mange trinn. Terroristen hadde åpenbart har bevegd seg fra alminnelig betenkelighet over et samfunnsspørsmål, til det å ty til voldelige og sadistiske midler for å tvinge gjennom sitt syn. Få vil være uenigei

Hei.

Blir det ikke feil å kalle han terrorist? Slik jeg ser det utenifra så blir det som å forenkle og fraskrive samfunnet det ansvar det har i henhold til medmenneskelighet og nestekjærlighet. Det blir liksom å si at det er han og ikke vi som har gjort noe galt. Liksom man legger all skyld på ham og så går vi selv rettferdig bort, på vår perfekte uskyldige vei.

Kjærligheten blir kald sa Jesus, vel ville dette ha skjedd blant en av oss om kjærligheten hadde vært varm? Ville Anders B. Brevik utviklet seg i denne retning om samfunnet ikke hadde vært fanget av rotteracet, ateismen i skolens pensum, alkoholiserte kultur, etc. .  Samfunnet og vinnerinstinktet samfunnet oppdrar oss til er å være bedre og best, nr. 1. Jeget kommer først og vær stolt over ditt Jeg. Hvilken verdi er det? Psykiatrien oppdrar oss til å være egoistiske og bygge stolthet i ens Jeg. Blir vi skuffet og såret, tåler vi ikke alle å bli bare en av mange? Psykiatrien aner ikke hva de tror på, de mangler tro og de mangler håp. Er det en kostnad nødvendigvis dette ateistiske samfunn må ta, for å beholde posen og sekken?  Ville vi ha vært der vi er om vi ikke hadde hatt fokus på meg selv men heller på vår neste i våre grunnleggende verdier?

Jeg tror at dess mere kaldere og trangsynt ett samfunn blir dess mere ekstremt vil det bli, spørsmålet er hvor syke vi har blitt før det kalde samfunn snører sekken. Ateismen er farlig og ett eksempel på det er forbudet imot å si nei til abort. Man frarøver også foreldre å være blant sine barn ved å tilrettelegge en økonomi som gir staten ansvar for barna istedet. Barna blir deres oppdrett. Ett kaldt og trangsynt samfunn innfører tvang og binder mennesket inn i en retning, det ved å overstyre menneskets frihet og samvittighet. Skal rettstaten styre hardere og sterkere? Skal vi tilbake til den mørke middelalder der troen og styresettet er spikret, underkast deg eller dø? Med andre ord, inn med økumenikk, menneskerettighetene og sterkt knallhard statelig hiearkisk styring likt DRKK mens man gir folket brød (nesten nok mat men nok til å opprettholde sulten) og vin (underholdning)?

Det mennesket mangler er tro, håp og kjærlighet. Kjærlighet fordi det får oss til å trives og smile, håp fordi det gir oss å se frem til noe som ikke sårer og tro fordi det er noe som er større enn oss selv. De som mangler sant håp, sann tro og sann kjærlighet vil selv gripe til handling for nettopp å tvinge verden in nærmere mot ens eget. Man ønsker å skape sitt eget bilde, og det koste hva det koste.    

Rom 15,13-14 Men håpets Gud fylle eder med all glede og fred i eders tro, så I kan være rike på håp ved den Hellige Ånds kraft! 14 Men også jeg, mine brødre, har den visse tro om eder at I av eder selv er fulle av godhet, fylt med all kunnskap, i stand til også å formane hverandre;

 

Alt dette i teksten er bra men vi vil ikke se om vi ikke skjønner at vi i oss selv er ingenting uten tro, håp og kjærlighet. Vi vil ikke ha dette behov om vi ikke skjønner at vi selv personlig har ansvar for livet her på denne jord. Vi kan ikke skylde på vår neste for den elendighet som er her. Derfor må i fatte/ erkjenne hva synd er for noe, i oss selv. Om vi tar ansvar og tenker etter vet vi hva synd (bra og ikke bra) er. Jesus understreket og utvidet forståelse av de ti buds moralske og etiske verdier. De ti bud er grensen for det som er rett og galt, ressoner og vi ser de ti buds universielle gyldighet.

Derfor er reisen fra frusterasjon til ekstreme handlinger, tanker og følelser kort for den som mangler tro, håp og kjærlighet. Det favner ateistiske politiske, det favner religiøse som mangler kjærlighet til sannheten.

Noen tanker iallefall, noe å gripe tak i, skrevet noe rett fra levra.  :-)

Kommentar #5

Olav Rune Ekeland Bastrup

100 innlegg  2613 kommentarer

Fire studier av temaet

Publisert over 9 år siden

Joachim Fest, kjent tysk forfatter og redaktør for Frankfurter Allgemeine og Hitler-biograf, var svært engasjert i spørsmålet om nazismens psykogenese - dvs. ikke de kulturelle og politiske forutsetningene for den, men de psykologiske, dens apell til bestemte personlighetstyper. hans bok "Det tredje rikes profiler" er vel verd å lese.

Enda mer dyptgående er Thomas Manns "Doktor Faustus" - om den begavede komponisten Adrian Leverkühn som leker med ilden, slår "Djeveltrilleakkorden" og blir et instrument for det onde. Romanen er skrevet mange år før verdenskrigene, og kan leses nesten som ne profeti om det som skulle komme.

Jeg vil også anbefale Terje Emberlands solide biografi over ungnazisten Per Imerslund, som er en inntrengende psykologisk studie i en begavet, begeistret og skuffet ungdoms glideflukt inn i en fascistisk tankeverden, og som endte med en tidlig død. Bokens tittel er "Det ariske idol".

Av samme forfatter anbefales også "Religion og hakekors", som bl.a. tar for seg hele den underskog av fascistiske subkulturer som fantes i Norge på 1930-tallet og ofte bestående av de mest bisarre personligheter.

Kommentar #6

Olav Nisi

145 innlegg  4829 kommentarer

Et blikk over skulderen

Publisert over 9 år siden

Jeg vil få lov å kaste fram  noen tanker jeg har gjort med i forbindelse med historien.  Da dette i mange av dagens  samfunnsengasjerte sinn  kan være litt såre ting å rippe op i, regner jeg ikke med dypsindige analyser og kommentarer.  Likevel :

Hvis den ungdommen som prøvde å kuppe politikken  på -60 og -70 tallet, med sine drømmer om væpna revolusjon og utrenskninger av uønskede individ, hvis de skulle ha fått gjennomslag for sin politiske overbevisning, ville de handlinger om var "nødvendige" være politiske nødvendigheter eller ren ondskap ? 

Kommentar #7

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Publisert over 9 år siden
Tor-Olav Foss Baldersheim. Gå til den siterte teksten.

Dreier seg om noen store, sentrale feilvurderinger eller om mange små underveis?

Rent bortsett fra at det ikke har noe for seg å forsøke og "forstå" galskap, vil jeg mene at kommunikasjon er et nøkkelord i Baldersheims viktige spørsmål.

Eks-kommunisering er, i min optikk, særdeles farlig. Vi mennesker er grunnleggende kommunikative. Hvis man hives ut av det kommunikative fellesskapet, skaper det fryktelig trykk i vedkommende. Og volden nærmer seg som "løsning." For man vil virkelig bli "hørt"; "vil de ikke, skal de."

Jeg tror man, relativ 22/7, i Norge bør se litt på seg selv som samfunn, spesielt med tanke på den offentlighet man har utviklet. En offentlighet som ikke er åpen, fri, inkluderende, og spørrende, vil uomgåelig skape monstre.

Derfor er veien å gå mer i retning av Stoltenberg --- og for all del ikke Eskil Pedersen. 

Kommentar #8

Tor-Olav Foss Baldersheim

78 innlegg  1162 kommentarer

Publisert over 9 år siden

Det jeg tenker er at - om en ser bort fra de menneskelige bristene som massemorderen må ha - så er det også en fortelling som han har bygget opp.

Denne staret med et ressonement som går ut på at vi er under en enorm trussel eller utsatt for et angrep, før det så går over i en broket samling av tanker som har til felles at de hver for seg handler om ulike former for nedvurdering av det eksisterende demokratiet.

Slik jeg tenker finnes det en form for skala i måten ting kan beskrives på, fra det å mene at f.eks. det ikke er noen demokratiske problemer via det å mene at det ikke er god nok representasjon i bestemte saker og over til ulike varianter som handler om at demokratiet enten er en illusjon eller over i ideer som går ut på at det har lite verdi.

Jeg vil i den sammenheng mene at det er en fordel om samfunnskritikk  er mest mulig presis og at den ikke mister helheten av syne. Jeg tror at det som kan være retoriske poeng for enkelte, vil for andre fungere som byggesteiner på veien til fremstillinger som få av oss vil finne rimelige eller behagelige.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere